Jeg er så ensom og trist.

[Anonym bruker]

Er alene med barnet mitt, har vert singel nå i snart 4år. I starten var det ok, jeg nøt og ha min frihet og slappe av med barnet.

 

Nå kjenner jeg hvordan kroppen skriker etter nærhet, bli holdt rundt og elsket. Det å kunne elske en mann og å bli elsket tilbake.

Jeg har vert i et voldelig forhold, psykisk og fysisk. Jeg klarte komme meg bort fra han og forelsket meg i han som er far til barnet mitt et år etterpå. Vi var ¨sammen¨ i 5-6mnd da jeg ble gravid og han stakk. Siden det har jeg vert helt alene.

Jeg klarer ikke knytte meg til en mann, når en mann er god mot meg blir jeg livredd for at jeg skal forelske meg igjen og bli såret enda en gang. Jeg har blitt fysisk misshandlet av min første kjæreste, og er livredd for menn som viser litt temperamang. Av en eller annen grunn ender jeg opp med menn som behandler meg dårlig gang på gang, det er blitt en ond sirkel.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg gråter hver kveld og føler meg som en dårlig mamma siden jeg er trist hele tiden. Samtidig burde jeg jo være glad, for vi har det jo bra. Jeg har økonomi, jeg har stor fin leilighet, og ganske ny bil.

Det er vel nå det kommer frem at økonomi betyr lite, en klem betyr mer.

 

Må bare lette trykket her jeg sitter, nok en kveld alene hjemme.

[Anonym bruker]

Beklager hvis dette ble et roteskriv.. Jeg bare lufter tankene..

[Anonym bruker]

En stor og god klem til deg!

Ble litt trist når jeg leste innlegget ditt..

Minner meg mye om min egen historie... Var i et voldelig forhold i tre år tidligere, men klarte heldigvis å gå til slutt.

Så møtte jeg han som er faren til ungen i magen min og vi hadde det helt fantastisk sammen, var så utrolig forelska og sikker på at denne gangen kom det til å gå bra i mange år (om ikke for alltid). Men så ble jeg uplanlagt gravid etter bare en mnd som samboere...Da gikk alt rett i dass..Vi kranglet som gale og endte med at han var voldelig mot meg ved to anledninger. Så nå sitter jeg her alene..og det verste er at jeg savner han så veldig..men jeg kan jo ikke ta han tilbake. Vi fungerer ikke.

Jeg ser for meg at jeg kommer til å være alene i mange, mange år og synes veldig synd på meg selv.

Men..jeg tror nok vi finner kjærligheten igjen når vi minst venter det..

Også skal jeg i hvert fall jobbe med meg selv, akseptere det å være alene og være glad i meg selv. Jeg er skeptisk til menn, men det tror jeg bare er bra. Jeg må jo tydeligvis endre mønsteret mitt...Er jo noe med meg og som gjør at jeg faller for slike menn??

 

Du finner noen snart, kjære deg...Prøv så godt du kan å kos deg og ha det bra. Jeg tror vi tiltrekker oss mennesker ut i fra sinnstilstandene våre..

 

Vet ellers ikke hva jeg skal si...Ble kanskje litt mye om meg, men det er jo ofte "godt" å vite at man ikke er helt alene om det å være ensom og lei..

 

God klem!

[Anonym bruker]

Hei, var selv alene med barn i mange år, hadde aldri had noe seriøst forhold og klarte ikke knytte meg til hverken menn eller kvinner, for ja jeg prøvde faktisk begge deler for å se om det hjalp.

Ga vel opp forhold, hadde et par faste elskere over tid, venninner sa at det kunne unulig gå bra, at slike forhold endte med at man forelska seg eller fikk følelser til slutt. Men det skjedde aldri.

Før jeg ble mor opplevde jeg voldtekt, så kan tenkes det hadde en innvirkning på følelses registeret mitt, rett og slett stengte av følelsene. Den eneste jeg følte kjærlighet ovenfor var barnet mitt. Ellers hadde jeg et kaldt og ambivalent forhold til alt og alle. Helt til jeg møtte han som skulle bli mannen min, det startet med vennskap, elskerforhold først, men så kom han under huda på meg, alle følelser kom til overflata. Ingen mann har sett meg sintere, gladere, mer lei meg, redd eller sårbar enn det han har. faktisk intet menneske har gjort det annet enn ham.

Først da begynte min helingsprosess, jeg skal ikke lyve å si at det har vært lett alltid, forholdet har virkelig blitt satt på prøve, når man har mer eller mindre stengt av det meste av følelser i snart et 10år så er det som å åpne Pandoras eske.

Men nå er jeg lykkelig, føler samholdet og nærheten uten smerte, for det var vondt i starten å kjenne på de følelsene, de skremte meg. Men herlighet så verdt det! Man må bare finne rett person å åpne seg til, ta en sjanse igjen for det er ingen garantier.