Lei meg - skjønner meg ikke på mannen min :-(

[Anonym bruker]

Jeg har ønsket meg et barn til lenge, og mannen min har vært litt opp og ned i forhold til om han vil ha et barn til. I forhold til studie- og arbeidssituasjon må vi enten få en til nå eller vente et par år ( eller aldri få en til). Vi har snakket mye om det i vår/sommer, og jeg hadde egentlig nå slått det fra meg, fordi han har vært mest negativ i sommer. Plutselig på fredag kommer han til meg og sier at han har tenkt på at han ville at vi skulle få et barn til nå, at han hadde lyst til det, og at han hadde tenkt å snakke med meg om det i flere dager. Vi fikk ikke snakket ferdig om det, fordi han skulle treffe en kamerat, så vi skulle snakke mer om det dagen etterpå.

 

Dagen etterpå prøvde jeg å begynne å snakke om det, men han ville ikke snakke om det: vi måtte vente fordi barna var våkne, så skulle han gjøre ferdig det han holdt på meg og så var han plutselig blitt for trøtt. Jeg prøvde også å snakke med han om det på søndag og mandag, men han unngikk temaet. Omtrent det samme hendte i vår også, at han kommer til meg når jeg overhodet ikke tenker på et barn til, og sier at han vil at vi skal få et barn til (han vet jo at jeg vil) - men senere vil han ikke snakke om det. Han sier at han synes det er en altfor stor beslutning å ta, at han ikke klarer å bestemme seg for å lage et menneske - og snakker om om det er riktig å sette flere mennesker til verden i den verdenen vi lever i osv. Han synes det er mye greiere hvis jeg bare hadde blitt gravid uten at vi tok avgjørelsen... (men det blir jeg jo ikke, i og med at jeg bruker p-piller...)

 

Selv vil jeg gjerne ha et barn til før jeg blir altfor gammel (er noen og tretti) og før aldersforskjellen mellom barna blir aaaaaltfor stor - vi har allerede skolebarn...

 

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette, for jeg blir så forvirret og lei meg... I det ene øyeblikket sier han at han ikke vil ha flere barn, og i hvert fall ikke nå - men så når jeg omtrent har slått det fra meg og prøver hardt og slutte å tenke på det, og kanskje ikke tenker på det i det hele tatt, kommer han og sier at han har tenkt mer, og at han har lyst til at vi skal få et barn til. - Men når vi skal snakke om det mer, og ta den endelige beslutningen om at jeg skal slutte med pillen - da vil han ikke snakke om det, og er usikker og mener at det er en for stor beslutning å ta.

 

Er det sånn menn er? Er deres menn sånn? Hvordan i alle dager skal jeg forholde meg til han? Han roter jeg til en del i følelseslivet mitt, for jeg innstiller meg på at nei, vi skal ikke få en til nå (og kanskje aldri) og jeg blir lei meg for det, men jobber meg på en måte gjennom det og "nyorienterer meg" - og så når jeg ikke tenker på det lengre, kommer han og sier at han vil at vi skal få en til - og jeg blir selvsagt kjempeglad og begynner å glede meg - og så kommer slaget i ansiktet når han ikke vil snakke mer om det, og ikke vil ta avgjørelsen likevel...

 

Hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Han synes det er mye greiere hvis jeg bare hadde blitt gravid uten at vi tok avgjørelsen... (men det blir jeg jo ikke, i og med at jeg bruker p-piller...)

 

I og med at han er så vingle-Petter og, så hadde jeg bare sagt at jeg slutter på pilla og så får naturen gå sin gang.. Han sier jo indirekte at han selv ikke bevisst vil lage et barn, men skjer uhellet så er det greit for han. Da får du ta avgjørelsen for han.

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk foreslått det på spøk, siden han ikke vil bestemme seg for å lage et barn, at jeg bare kan slutte på pillen og så får vi se hva som skjer. Er jo ikke sikkert jeg blir gravid av det... Han syntes ikke noe om den ideen... Jeg føler jo også at dette er en så stor avgjørelse å ta, at vi må ta den sammen - men jeg blir så ufattelig forvirret og lei meg av ubestemtheten hans - og så blir jeg jo ekstra lei meg når han sier at han vil - og så ombestemmer seg - eller ikke vil ta noen avgjørelse...

[Anonym bruker]

Kan nesten virke som han egentlig ønsker seg at det skal skje et "uhell", men at det er for skummelt å si det rett ut, for da har han jo sagt ja liksom... At han hinter om at han egentlig vil, men ikke vil sette seg ned og ta den endelige avgjørelsen, fordi det da blir vanskelig, og problemer må vurderes osv... et lite uhell er "enklere" å forholde seg til.. Kanskje han rett og slett vil at du skal ta avgjørelsen?

[Anonym bruker]

Ja, kanskje det er det han gjør? Det har jeg ikke tenkt på. Jeg kan gjerne ta avgjørelsen jeg, men da må jeg jo vite at det er greit for han - det er jo tross alt noe vi skal leve med resten av livet... Og hvordan i alle dager skal jeg få vite at det er greit for han når han ikke vil ta avgjørelsen? Det er jo ganske håpløst... Jeg går jo egentlig og ønsker at det skal skje et lite uhell, selv - men de er dessverre så ekstremt sikre, disse pillene - i hvert fall for de som drømmer om uhell...

 

Jeg trodde en gang i vinter at jeg var gravid (mensen var forsinket, noe den ikke pleier, og jeg hadde ømme bryster i tillegg) og da fikk jeg sms fra han at han syntes det var spennende å tenke på hvis jeg var gravid... Så jeg tror han ville blitt glad hvis jeg ble gravid - men han vil bare ikke ta den avgjørelsen... (men jeg tror han ville blitt litt skrekkslagen også, da...)

[Anonym bruker]

Så hva venter du på? Kjør på

[Anonym bruker]

For meg virker det som mannen din egentlig vil, men at han synes det er skummelt å si bastant ja, på en måte. Jeg tror nok han egentlig hinter om at et uhell ville vært veldig greit, men hvis han sier det rett ut vil det jo være det samme som å si ja.. Så jeg støtter hun over fullt ut! Hadde jeg vært deg hadde jeg sagt til ham at jeg var lei av at han vinglet sånn, og at jeg sluttet på pilla. Vil han IKKE ha da, får han passe på å bruke noe. Kjører han på uten å passe på da, så vet du jo at han egentlig vil ha. Hvis han er veldig påpasselig, vet du jo at han trolig IKKE vil ha.