føler hele denne permisjonen har vært ødelagt..

[Anonym bruker]

skal begynne å jobbe igjen om 1,5 uke, da er det pappan som skal være hjemme med minsta på straks 10 mnd:)

 

har fra dag en etter fødselen som endte i hastesnitt hatt fødselsdepresjon, vært fryktelig vondt alt sammen. Har gått regelmessig til psykiater og det er godt å få pratet ut, og der får jeg litt som vi kan kalle lekser, som jeg skal gjøre fra gang til gang for å få det bedre, men jeg greier det ikke, dette veit psykiater om. Når jeg nå ser tilbake på permisjonstiden så ser jeg ikke noe kos nesten, mye sykdom på begge barna, og meg selv som jeg syns har ødelagt alt.

 

Tenker ofte på å få et barn nr 3, mye av det kan jeg tenke meg er fordi jeg føler at hele permisjonen er ødelagt og vil ta det igjen (teit tanke, men..)men jeg tørr ikke få en til, hva hvis jeg blir syk igjen??? Da kommer nok hele forholdet mellom meg og min mann til å gå i stykker, han har hatt det fryktelig tøft med en psyk kone.

 

Er så mye mere jeg kunne skrevet, men det er alt fo rmye. Veit ikke hvorfor jeg skriver heller, må vel bare dele det med noen. Takk for at du leste. Og jeg håper ting blir bedre etterhvert og at jeg blir frisk.

 

Hvor lang tid har det tat for dere andre å bli frisk igjen? Forrige gang ble jeg bra etter noen uker i jobb, men denne gangen her virker det mørkere...

[Gjest MMJ]

Du skriver litt lite om hva slags psykisk syk du er... så vanskelig å kommentere det du skriver.

 

MEN... du kan ikke ta igjen det tapte. Et nytt barn i den fasen du er i nå (at du ikke klarer gjøre leksene dine en gang) vil ikke gjøre alt "godt igjen".

Men, når tiden er inne, og at du har lyst på ett nytt barn for å kose deg (og ikke for å ta igjen det tapte), og at du føler du er i stand til det fysisk og psykisk - så kommer det kankskje en baby til

 

Jeg synes virkelig syndt på deg. Jobber med mennesker som er psykisk syke (ulike diagnoser). Det er tungt, men synes du er kommet langt som går til psykiater.

 

Du får bare ta tiden til hjelp, og gjøre så godt du kan i forhold til leksene. Kanskje du får litt for "vanskelige" lekser? Leksene skal være overkommelige

 

Lykke til Anonym! Mener psykiater du er "klar" til å ut i jobb igjen? Jeg tenker, kanskje aktiv sykemelding på en del av stillingsprosenten? Nei... nå skal jeg ikke komme med "råd" her - så lenge jeg ikke vet noe om deg nesten...

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Takk for at du leste:)

Ja, hvor kan jeg begynne...hehe..i starten så hatet jeg virkelig den nye lille babyen, ville ikke ha noe med henn eå gjøre, bare gråt og gråt hele dagen, var sint, irritabel og en mindre god mor. Kunne ikke bry meg mindre om hun døde i krybbedød, nesten så jeg håpet det (stygge tanker altså). Begynte hos psykiater og har vært ærlig fra dag 1! Gikk veldig fint en periode, men fra påske og frem til nå så har det gått litt nedover og det har psykiater merket. Skal til henne på torsdag igjen. Hadde en lørdag for et par uker siden der jeg knakk helt sammen, ble skikkelig forbanna på eldstejenta fordi jeg skylle dryppe øynene hennes pga øyekatarr og hun slo seg vrang, jeg hylte og skreik, gikk til slutt ned i kjelleren for å komme meg unna så jeg ikke skadet henne. Fikk da en veldig vondt følelse der jeg skjønner folk som skader seg selv, må være godt å få tankene over på noe annet, men jeg gjorde ingenting. Jeg gråt så jeg hikstet og fikk pustevansker.

 

Nei, jeg skal ikke få meg et barn til enda, ikke pga av det, jeg bare tenker sånn.

 

Det er tøft og jeg hate rmeg selv for at jeg er sånn. Får vel snakke om noe medisinering kanskje, hvis det hjelper...

 

Jeg håper inderlig at jeg blir bra altså, ikke godt å ha det sånn.

Leksene er ikke vanskelige egentlig, er sånn som at jeg skal få tankene over på noe annet når det oppstår sinne/stygge tanker. Men jeg takler det ikke. Begynner å lure på om sinne mitt er pga sykdommen eller om jeg bare har blitt sånn, er prat om at jeg skal ta sinnemestringskurs, noe jeg har kommet på selv, men vi får se.

Takk igjen:)

 

HI

[Anonym bruker]

Det er nok mnge som ikke tenker tilbake på permisjonstiden som kos. Jeg likte ikke å være hjemme i permisjon jeg heller. Da kan det være slitsomt med alle som skal ha det til at permisjonstiden skal være bare kos og den beste tiden i livet. For meg var den i hvertfal ikke det.

Jeg tenker at permisjonstiden ikke er der for min skyld. Permisjonen er for barnet. Når det er jeg som har permisjon er det min jobb å ta seg av barnet. Det er ingen morsom jobb, men det blir bedre, det blir mye bedre.

 

Lykke til videre og ikke tro det er noe galt med deg selv om du ikke nøt barseltiden.