Burde jeg bli alene...

[Anonym bruker]

Jeg er (veldig?) ung for å være tobarns mor, 22år. Har vert sammen med min samboer siden jeg var 17år. Han er 5 år eldre en meg, og har ganske god økonomi. Dette har ført til at til tross for min unge alder har vi alt som skal til. Selv har jeg bare fagbrev, og tjener deretter!

 

Før jeg ble gravid som 18åring, kan jeg beskrive meg selv som svært utadvent og alltid hatt en stor omgangskrets. Godt forhold til "mine-dine-våre" familen , men venner tok minst like stor plass som dem. Alltid likt å ha venner rund meg

 

Samboeren er oppvokst i kjernefamilie, med 4 søsken. Og har svært liten eller ingen vennekrets. Søskene og foreldrene er hans familie.

 

Nå etter 5, snart 6 år i dette forholdet har jeg blitt en del av den omgangskretsen med hans famile. En flott famile på mange måter, men jeg virklig savner å ha gode venner som er mine og kan fortelle ALT til.

Min gamle omgangskrets er sprent over hele verden for å studere, stort sett.

 

Jeg elsker barna mine, og har selv valgt å få de tidlig. Ønsker dem alt godt, og selfølgelig synest jeg det hadde vert det beste om de hadde mamma og pappa som bodde sammen.

 

Samboeren min viser ingen forståelse for hva jeg mener, han sjønner ikke at jeg savner en spontan jentetur ut eller på hytta. Eller en vennegjeng på terassen en kveld for å drikke vin og spille feks.

 

-Selv tenker jeg at han virker gammeldags, og litt for oppslukt i sin egen kjærnefamile hjemme hos mamma.

 

Har nå tatt stege å begynt å tenke på om det er slik jeg vil ha det, oftere og oftere føler jeg at det er nummere før jeg går.

 

Men han er en veldig snill mann, tviler på jeg kan finne noen som kan måle seg der. Vi lever jo det "perfekte" famile livet. Det kan jeg ikke gi til barna mine alene.

 

Da tror jeg hjernen var luftet..

[Anonym bruker]

er det ikke bare å utvide omgangskretsen din da? vet ikke helt om jeg har skjønt hva du lurer på sånn egentlig, spørsmålet er vel om du elsker din mann eller ikke...at omgangskretsen er mindre enn hva den har vært kan du vel gjøre noe med uten å gå fra ham og??

[Anonym bruker]

Det du beskriver er at du begynte å ta del i voksenlivet litt for tidlig. Du rakk ikke å "rase" fra deg.

At du har kuttet ut vennene dine, er faktisk ditt problem, men det er ikke for sent å kontakte dem igjen, evenutelt få deg nye venner.

 

Spontane jenteturer var noe du sa farvel til da du fikk barn og frem til de er store nok til å klare seg på egen hånd. Planlagte derimot....

[Anonym bruker]

Ja, helt riktig.. jeg mangler nok å ha fått rast fra meg litt..

 

Men nå sitter jeg bare med en enorm frustrasjon over at jeg og samboer har så ulikt syn på ting.. og jada, jeg kommer meg nok over kneiken.

 

bor på et lite sted og er i permisjon nå, så føler meg nok litt ekstra ensom nå.

[Anonym bruker]

Jeg er i en lignende situasjon som deg.

 

jeg har vært vandt til og vennen rundt meg og at de bor i området så det tar 2 min og gå bort til de. så flyttet vi og det tar 40 min med buss og komme dit hvor de fleste vennene mine bor.. jeg ser at jeg mer og mer savner det og kunne være med de. vi finner jo på ting innimellom, men de har ikke barn og det har jeg så for min del går det jo i skole/jobb og hjem og lage middag og stelle hus og hjem og være sammen med datteren min. jeg elsker rollen som mamma. men jeg savner det og ha vennene mine nærme meg. de bor jo egentligt ikke langt unna, men med buss som går sjeldent er det stress og komme seg ut og hjem igjen.

 

men nå går ting den rette veien min besteveninne er gravid og venter snart barn, mens jeg og mini flytter hjem til mine foreldre i et halv år fordi min mann skal på jobb reise(og jeg har skole så derfor kan jeg ikke bli med) så etter på når han kommer hjem så skal vi fortsette og bo i området hvor foreldrenne mine bor;)

 

Du burde nok prøve og se på løsninger for hele familien, det er vel det som er viktigs for deg i første omgang. du burde enten ta kontakt med dine gamle venner eller se om du kan finne deg venner som har barn. kansje du finner ei som du passe godt sammen med... om du ikke har lappen ville jeg vurdert og begynt på den. det skal jeg nå når jeg flytter til mine foreldre, da har vi mye i inntekt og ingen utgifter uten om barnehage og tlf regning så da passer det greit og ta den;) da kommer man seg så mye lettere fra a til b

[Anonym bruker]

Nei, det burde du ikke. Ingenting blir lettere av å være "alene", og det blir i alle fall ikke lettere å skaffe nye venner. Få deg en hobby hvor du møter noen; spill fotball eller begynn på kurs. Få frihet gjennom forholdet. Han kan vel passe barna mens du er ute? Det går an å ha venner på terrassen selv om en har mann og barn.

 

Jeg tenkte som deg en gang for lenge siden, men jeg gjorde alvor av tankene. Det angrer jeg på i dag. Jeg skulle ha tålt mer. Nå har jeg ny mann, og sitter i det i en såkalt "nyfamilie", med mine og dine og våre. Det er et helvete på jord.

 

Sett pris på tryggheten. Det er den vi uansett jakter på hele livet. Vær glad for det du har, du vet nemlig ikke hva du får.

[Anonym bruker]

MEN mannen din må forstå at du trenger å ha disse kveldene/turene for deg selv. Evt snakk med en 3.part om det. Det trenger jo ikke være rølpefylla det er snakk om.

 

18:38

[Anonym bruker]

Vel, blir du alene med to unger blir det iallefall ikke spontane jenteturer.. Men at du savner å gjøre noe med venner skjønner jeg. Snakk med han, alle har behov for å være sosial utfor husets fire vegger. Sånn er det bare. Er like gammel som deg og alenemamma til en:) Hardt nok bare det. Barnefaren som var den "perfekte" pappa, snudde seg til å bli et bittert monster etter bruddet og har stilt lite opp for jentungen. Vi som var gode venner og engang kjærester ble plutselig erkefiender som slenger dritt til hverandre når vi prater sammen Så, som det tidligere er sagt. Du vet aldri hva du får..

[Anonym bruker]

Vil du ha flere venner så skaff deg flere venner. Når det gjelder mulighet til å være sosial, jenteturer osv så er det bare sånn livet er når man har VALGT å få barn, ja...da blir det mindre av slike ting en periode rett og slett.

Jeg tror ikke gresset er grønnere på den andre sida, du ser kansje for deg fri annenhver helg osv, men er det verdt det? Hvis du ikke elsker ham og vil bort så er saken en annen, men man ofrer ikke en livsledsager for jenteturer og fest!

Årene flyr forbanna fort, og VIPS så er ungene store og du kan dra på jenteturer og feste så mye du lyster igjen.

Noen pusterom må det gå an å få i mellomtiden, da får dere dele ansvaret, eller høre om besteforeldrene kansje stiller opp med barnevakt, eventuelt gjøre noe så lett som å skaffe en fast barnevakt som dere betaler.

 

Sett heller pris på at du er så heldig å ha en familiemann, for tro meg at det er nok av dem som overhode ikke er familiefedre.

 

Livet som småbarnsforeldre er for mange et lite vaakum, jeg har nå selv begynt å komme ut av mitt småbarnsmamma vaakum, minstebarnet er 4år, eldste tenåring og faktisk i stand til å sitte barnevakt. Har mann som er mye borte på jobb, så da er det deilig å ha barnevakt i heimen så jeg får kjørt en tur på venninne besøk, eller bare for å feks ta litt sol eller trene en kveld.