Er det andre her inne som ikke jobber og sliter med depresjoner?

[Anonym bruker]

Og angst.Hvordan klarer dere å følge opp barnet ,går dere mye ut og hvordan klarer dere å følge opp i barnehage og skole?tenker på foreldremøter og sosiale samlinger med mennesker..

[Anonym bruker]

Jeg bipolar type 2, npr jeg har gått skole eller jobbet så har jeg slitt med mye svigninger og depresjoner, det blir for mye rett og slett. Men nå som jeg ikke har så mye press på meg sånn sett så fungerer jeg mye bedre. jeg greier fint å følge opp alt som har med barna å gjøre, både sosiale ting og det daglige. Forholdet mellom mannen og meg er også bedre. Tiden får vise om jeg kommer meg ut i arbeidlivet, har det som mål, men akkurat nå pr dags dato så føler jeg det er nok for meg med alt det daglige inntil barna blir større i hvetfall.

[Anonym bruker]

Vil anbefale deg å rett og slett komme deg ut i jobb.

[Anonym bruker]

Tror du ikke jeg har prøvd det? Jobbet i flere år, men etter barna kom så har jeg ikke fungert hjemme mens jeg har jobbet, så av hensyn til mannen og barna så måtte jeg velge enten jobben eller familien. Så joda, jeg kan godt begynne å jobbe igjen, så får mannen og ungene klare seg uten meg i hverdagen. Unner du virkelig barna mine å vokse opp uten en mamma som er der for dem? Synes du det er rettferdig?

Virker som mange tror det hendler om latskap, og tro du meg når jeg sier at lat er det siste jeg er. Jeg elsker å være aktiv, sosial og ha noe å holde på med hele tiden. Problemet er når alt skal gå etter klokka, når det blir alt for mange ting fra jeg står opp til jeg legger meg. jeg har store søvnvansker. Prøvd alle mulige typer medisinsk behandling, men ingenting fungerer.

Både leger, psykologer, psykiatere og nav er helt enige om at inntil videre så er det eneste rette at jeg går hjemme. Det vil ikke si at jeg ikke gjør noe eller stenger meg inne. jeg trener, går turer, besøker venner, styrer i hagen og er aktivt med i foreningsliv, men jeg gjør dette når jeg er i form, og i mitt eget tempo.

Jeg har ikke angst, aldri vært redd, så det er ikke problemet mitt. Men jeg sliter meg ut i perioder når det blir mye og går da totalt ned i kjelleren, så langt ned at det er fare for liv og helse. jeg mister kontakt med virkeligheten og er da en elendig mor som er for syk til å se sine egne barn. Jeg er en fare for meg selv da., så syk kan jeg bli på det værste. men så lenge jeg nå lever som jeg gjør så slipper jeg de nedturene. Så ungene mine slipper en mor som stenger seg inne i huset og i seg selv, som ikke greier å føle noe eller reagere på behovene de har.

 

Så mange av de som er psykisk syke har faktisk ikke noe valg, de må være hjemme, ikke bare for sin egen del, men faktisk for både sine egne og samfunnet rundt. For å unngå familietragedier, at barnevernet må blandes inn osv. For jeg er rimelig sikker at hvis jeg skulle vært så syk som jeg har vært før nå når jeg har barn, da hadde barnevernet fort banket på døra her.

 

Ble langt dette, men blir så forbanna når folk slenger ut sine "anbefalinger" uten å vite eller kunne noe om folk.

[Anonym bruker]

Kjære vene. Jeg bare foreslo det da jeg vet at det kan hjelpe på depresjonen og i alle fall angsten. Det er i alle fall det som hjelper meg.

[Anonym bruker]

Jeg har slitet mye med depresjoner og selvmordstanker. Har til tide også vært selvskader. Har noen arr på armen som bevis på det. Sliter til tide med angst, men ikke i så stor grad at jeg går på medisin akkurat nå. Var mye verre før. Fikk både angsdempende medisin og sovemedisin for å kunne klare dagen.

 

Og det beste jeg har gjort med dette var å komme meg ut i arbeid. Fikk i begynnelsen en deltidsjobb via nav, og har nå fast jobb. Jeg trives og mye av depresjonen og angsten er borte. Nå gleder jeg meg over livet, mer matlyst, er med på masse aktiviteter med barnet mitt etc.

 

Jeg ler mye ofte og hilser og smiler til folk. Jeg har sluttet med medisin og tar bare vitaminer som jeg trenger. Livet har rett og slett bare blitt lysere etter at jeg kom ut i arbeidslivet.