Gå til innhold

Mannen min liker ikke datteren min.


Anbefalte innlegg

Jeg er gift med en mann som har en datter fra før. Jeg har også en datter og vi har et fellesbarn. Jeg vet ikke når ting begynte å skjære seg, men nå er det i alle fall helt krise når det gjelder forholdet mellom mannen min og min datter. Det er 3 år mellom hans datter og min, min er eldst, snart tenåring. Problemet er at han bare kritiserer datteren min (ikke direkte til henne så mye). Hun gjør alt feil, er utakknemmelig og her om dagen etter at vi hadde diskutert temaet igjen, så kalte han henne "tjukk i hue". Døttrene våre er ganske forskjellige. Jenta mi er ryddig, kan "organisere seg selv" (pakke ting til tur selv osv), klarer seg godt sosialt, hun er omsorgsfull og takknemmelig for ting hun får. Hun er kanskje ikke så "smart" når det gjelder logiske ting, tall, dra slutninger osv. Hun stiller mange ganger "dumme" spørsmål om ting som hun nettopp har fått forklart.

 

Jenta hans er motsatt på "smarthetsskalaen", men hun er ganske egoistisk, sier sjelden takk, tenker på seg selv først og hjelper aldri til. Om jeg mister noe ned rett foran henne, så plukker hun det ikke opp.

 

Jeg prøver å fortelle mannen min at de er ulike, med sine gode og dårlige egenskaper. Jeg sier også at jeg tar meg av oppdragelsen hennes, så får han ta seg av sin egen datter. Mannen min klarer knapt å presse ut en positiv ting om jenta mi; at hun er flink med lillesøsteren. Det at jenta hans nesten må ha hjelp til påkledning og trenger beskjed om alle ting hun skal gjøre (alt fra dogåing til påkledning), er ikke så nøye. Jeg blir så provosert at jeg holder på å spy. Hatet til denne mannen har begynt å boble så smått, og jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det an.

 

Det verste er at dattera mi er her annenhver helg til vanlig. Hans er her annenhver uke. Det at han ikke kan bry seg mer den korte tiden hun er her, er motbydelig ekkelt. Jeg tror at noe av grunnen er at han ikke liker faren hennes. Selv kan jeg ikke fordra moren til dattera hans, men jeg skjuler det og gjør alt jeg kan for å ha et sunt forhold til både henne og stedatter.

 

Selv forventer han at jeg gjør mine "stemorsplikter". Jeg har sagt at han får gå og snakke med noen om problemene sine ifht dette, ellers kommer jeg til å flytte. Det vil jeg ikke pga fellesbarn og økonomi. Men hva ellers kan jeg gjøre. Jenta mi merker at han ikke liker henne, men som hun sier; jeg trenger ikke hans omsorg, jeg har jo deg og pappa. Og hjertet mitt blør pga dette.

 

Noen med erfaringer? Hva kan jeg gjøre?

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/143445071-mannen-min-liker-ikke-datteren-min/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg vet ikke hva jeg skal si... annet enn at det bør ryddes opp i.. og mannen må taes i nakkeskinnet!!

 

Stakkars jenta di..forstår godt hvorfor du er fortvila..

 

Skal selv ha nr 2 nå med ny mann..og jeg har (enda det ikke er noe issu)sagt klart i fra om at det ikke skal være noe forskjellsbehandling..

 

Enda viktigere er det kanksje om jenta kun er hos dere annenhver helg.. Det høres lite koslig ut:(

Det eg lurer på er om det er heilt sikkert at han IKKJE liker døtra di.

 

Vi har her i huset både mine og dine og våre barn. Mine bur her alltid og hans bur her 45% og mine er eldst.

Dei er i fra 18 år og ned over gutter alt i hop :-).

Og ungdomar er ikkje dei lettaste å komunisere med og eg blir tidvis ganske oppgitt på dei sjølv når dei tar LETT på saker som eg/vi meiner dei bør prioritere.

Sjølv om eg ofte er oppgitt over dei sjølv, så kjenner eg det i kroppen og får lyst til å "beskytte" dei mot andre som har negativ omtale av dei. Dette føler eg også når det er min mann som seier det.(stefar)

 

Då blir eg gjerne still og seier ingenting og dette merker han og då veit han at dette vil eg ikkje diskutere. For når ting blir tatt opp igjen og igjen, følest det ut som det blir eit angrep på ungdomane og på MEG som mor som IKKJE har klart å gje dei bedre oppdragelse. Han har tross alr vore i huset i 5 år og vore med på oppdragelsen han også.

 

Då tenkjer eg med meg sjølv, berre vent til dine kjem opp i same alder då skal du få sjå at dei IKKJE ER NOKO PREKTIGARE en mine gutar;)

No nærmar det seg ;)) eldste vert snart 13 år.

 

Av og til tenkjer eg at han har gløymt korleis det var å vere ungdom sjølv, det er nok slik at eg vil gje dei noko friare tøylar enn kva min mann vil. Mi meinien er at når dei er blitt 16 år så må dei få ha eit privatliv og vi må berre innsjå at vennane er viktigare en familia i ei periode.

Når dei flyttar vekk på skule veit vi ingenting om kva dei gjere på alika vel.

Annonse

HI her:

Saken er at jenta mi merker at han har noe i mot henne! Han snakker til henne med en annen stemme enn til sin datter. Han sier aldri noe positivt om/til dattera mi, kun til sin egen. Min får bare beskjeder om hva hun skal gjøre; vaske hender etc. Når hun er syk kan han spørre henne om det er "tøffe tak", mens han tar sin på fanget og gjør HVA som helst for å hjelpe/trøste henne. Dette merkes jo! For en dritt:-( Jeg er rimelig fortvilet...

Han presterer i tillegg å si at han ikke får kontakt med henne! Jeg svarer da at han må begynne med seg selv og ikke vente at barnet skal ta ansvaret for å oppnå denne kontakten!?

 

Jeg er liksom så heldig som har god kontakt med hans datter, noe jeg har fått av å gi og gi og gi. Dette forstår han ikke.

Hva vil du selv gjøre, hvordan vil du selv fikse sene situasjonen?

Dere må jo snakke sammen, og du må jo komme til bunns i hva som ligger bak. Det er nok mere komplekst enn at han bare ikke liker henne.

 

Min mann har barn fra før, jeg har alltid hatt et veldig "proffesjobellt" forhold til dem. Jeg har tonnevis med tolmodighet med dem, og jeg er lite følelsesmessig involvert i dem. Det har sine fordeler og ulemper, det er jo et gode med følelser i et hjem, men det er også et gode i forhold til å ha ro rundt oppdragelsen.

Jeg og min mann har vært sammen i en årrekke, og vin har også barn sammen. Rollene som mor og stemor må ikke blandes sammen.

 

Det må kunne forventes at di mann oppfører seg "profesjonelt" eller voksent og tolmodig rundt din datter. At han gir henne omsorg som en voksenpeerson i hennes hjem.

 

Jeg er veldig engasjert og involvert i egne barn, og også i mannen min. Men oppdragelsen stebarna mine får, er så ulik og fjern i fra den oppdragelsen jeg og vi gir våre barn, at det ikke nytter at jeg engasjerer meg.

 

Oppdragelsen vokser jo fram mellom foreldrene, og også i forhold til barnas personlighet, så det er helt naturlig at han gir de to "kullene" sine ulik oppdragelse.

 

Jeg er helt overraska over den oppdragelsen barna hans får, og før vi fikk egne unger gav jeg beskjed om at jeg ønsker annerledes for våre.

 

Ikke helt svar på problemene dine, men tanker om dette med ulikoppdragelse og ulike unge og verdier og synspunkter. Dere må fikse opp i hva som skjer, for fellesbarnets del. Det er godt mulig at det er misforståelser som er grunnen til problemene og feile tanker, og at man ikke ser problemene for det de er.

Godt mulig din mann er vledig uenig i din oppdragelse av henne, og at han ikke greiere å skille barn og oppdragelsen, og at det er deg han er frustrert med.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...