hvor vanskelig er det å bygge et liv sammen en som har en annen tro en deg?

[Anonym bruker]

jeg har ingen tro på noen gud, jeg tror på mennesker, på politikken på hva vi kan utrette her på jorden sammen. når vi dør er vi døde. ferdig.

 

han er kristen, så kristen at han studerer til å bli prest. han har fått et kall.

 

men vi kan snakke om alt. vi støtter hverandre. han støtter meg i mine politiske handlinger, og jeg han i hans kristne. og vi kan disuktere de vanskeligste spørsmål uten at det blir sinne eller noe slikt. vi aksepterer hverandres forskjeller, og er jo enige om det meste, bare ikke i virkemiddlene.

 

men hvordan vil det gå om vi blir sammen på ordentlig? få barn og familie sammen?

 

mitt barn og jeg er jo ikke døpt en gang. og det vil være relativt fjærnt for oss og skulle be bordbønn foreksempel.

 

vi har snakket om det, og på en måte er vi enige i en del. som forekemsempel at vi alltid skal snakke om det vi er for og ikke det vi er i mot. "vi er for et flerkulturelt norge, og ikke at vi er mot rasisme" forekempel.

 

men alt det andre? jeg vet at om vi gifter oss så blir det i en kirke, for meg er det det samme som å gifte seg i en moske eller i en park. det er bare en bygning, men jeg har jo ikke noe byggning som det er viktig for meg å gifte seg i.

 

jeg vet han vil døpe hans fremtidige barn, jeg ønsker ikke det. da jeg mener at tro er noe man skal velge selv. samtidig som jeg ikke har noe problem med at han tar med barna i kirken på søndager, og han ikke har noe problem med at jeg tar med barna på politiske møter.

 

tror dere noe sånt kan gå? eller er det døfødt?

 

kan kjærlighet overvinne alt?

[Anonym bruker]

Jeg vet med meg selv at jeg hadde ikke klart det. Jeg er som deg ikke religiøs og jeg ønsker ikke å delta i religion på noe vis. Ei ønsker jeg at mitt barn og eventuelle fremtidige barn skal bli "presset" inn i en religion.

Det er noe de skal få velge selv.

 

Jeg hadde aldri klart å være sammen med en mann som ikke deler mitt syn på religion og til dels politikk.

[Anonym bruker]

Jeg er selv kristen, og har prøvd å leve sammen med en som ikke var det. For meg gikk det ikke rett og slett. Troen er for meg en så stor del av meg, så det var vondt å ikke kunne dele den med noen som kunne skjønne og forstå.

 

Noen klarer det kanskje men ikke jeg. Etter forelskelsen la seg, merket jeg at dette kunne jeg ikke leve med i lengden for vi hadde så forskjellige meninger og verdier at det ble for tungt for oss begge å ikke kunne være den vi virkelig var.

[Anonym bruker]

Jeg er samboer med en som ikke finns kristen og tror på gud selv, men er på langtnær så kristen som han du forteller om. Jeg visste at for han var det uaktuelt å døpe barna lenge før jeg ble gravid og for meg var ikke det så viktig at jeg ville lage en diskusjon av det eller droppe han pga det. Samtidig ønsket ikke jeg å ha navnefest gjennom humanetisk forbund fordi det ville blitt feil for meg, derfor valgte vi å ikke ha noen av delene. For oss var det riktig.

 

Jeg vet også om en muslim og en kristen som er gift og har barn sammen. Ingen av dem er ekstremt religiøse, da ville det nok ikke fungert, men de var enige om før de giftet seg og fikk barn at de ikke skulle døpes og at de skulle lære dem at de tror det finns en gud uten at de prøver å fremme en religion foran den andre.