Hvordan takle stedatteren min? Hva er galt??

[Anonym bruker]

Utfra hovedinnlegget så tenkte jeg at jentene var 7 år, eller der omkring. Og det ble jo bekreftet.

 

Husk det at din stedatters lillesøster hos mamma, er bare hennes lillesøster, og ikke noe når det kommer til din datter. Der er hun kun babyen til "bekjente". Din stedatter har dermed to halvsøsken(en hos dere, og en hos mamma). Din datter har den felles lillebroren hos dere, som halvsøsken. Å kreve at din stedatter må "dele" sin lillesøster hos mamma'n med din datter er i utgangspunktet merkelig på flere måter - det er et barn det er snakk om, OG det barnet er ikke på noen som helst måte knyttet til din datter som slekt. Ikke engang som stesøsken.

 

En mister ikke de andre søskenene en har, selv om en føler en "eier" sitt eget søsken, om du forstår. Så den trusselen skal du legge av deg først som sist.

 

En annen ting er tidsbegrep hos 7-åringer. At hun hadde misforstått antall uker hos dere, er ikke hennes feil. Men noe dere skulle tatt opp jevnlig under feriesamværet, slik at hun var klar over det fra starten av.

 

Hva du ble fly forbanna for, fatter jeg ikke. Og at en 7-åring ikke ser ut til å bry seg når du kjefter, er en naturlig reaksjon. Hva ville du selv ha gjort om du bare fikk kjeft? Jo, du ville nok gjort noe av det samme........ En presser ikke barn når det kommer til følelser de har. Det er stygt gjort. De har faktisk full rett til å føle alt mulig. Dere kunne heller tatt opp HVORDAN en reagerer når en føler ulike ting, uten å si at hennes måte er feil.

[Anonym bruker]

Jeg synest at "alle skal leke med alle, og ingen skal holdes utenfor" er en fin regel i alle selskap.

Hos oss har vi den regelen, og om noen er på besøk med en baby så får alle de større barna ta lik tur med å kose på den lille.

Samme gjelder hos oss med vår baby, gjester får holde like mye som søsken. Privat kosing kan skje når det kun er oss. Synest det er rart mora ikke sa noe.

[Anonym bruker]

ehhh... joda, alle skal leke med alle... Men du kan jo ikke bestemme at andre skal dele sin baby med alle bare fordi de er på besøk hos dere. Bør ikke babyens foreldre bestemme over sitt eget barn?

[Anonym bruker]

Selvom de voksne klarer å late som om alle er like glade i hverandre, er det ikke sånn for de fleste barn. De er ærlige med følelsene sine, og det er bra. Voksne skal lytte til og forstå og akseptere barns følelser. Hvordan de oppfører seg er noe annet. "Jeg forstår at du føler sånn og sånn, men allikevel er det fint om du kan..." Det at hun grinte seg til besøk fra mors familie synes jeg også er litt merkelig... Dere virker lite voksne i måten dere håndterer dette på. Be om hjelp fra familievernkontoret, helsesøster eller lignende...

[Gjest ->>-]

Det er bra. Hun er syv, hun vil knytte seg til deg. Så lenge du klarer å like henne er det gode muligheter for at dere kan få et fint forhold.

 

I en situasjon hvor både mor og far er til stede, tror jeg det kan være rotete at du også skal drive grensesetting av en slik art. At ungen protesterer da kan like gjerne være et uttrykk for lojalitet til sine foreldre (som ikke sa noe i situasjonen?) som noe annet. Du skal selvfølgelig sette grenser for jenta til vanlig, men jeg tenker at når både mor og far er der er det i hovedsak deres rolle.

 

Det kan høres litt ut som dere voksne bør bli flinkere til å snakke sammen og ha samme regler og sanksjoner for henne. Hun er syv, hun kan ikke ha ansvaret for hvordan hun reagerer på motstridende tilbakemeldinger.

 

Dersom dere strever veldig og/eller du begynner å kjenne at du ikke klarer å like jenta, er det på tide å be om familieveiledning fra f.eks helsestasjonen eller familievernkontoret der dere bor.

[Anonym bruker]

Har self mer enn et barn, og mange barn synest det er stor stas med baby. Jeg som mor må skjerme babyen, men jeg kan ikke la storesøsken på 7 få leke ubegrenset med babyen, men venninna ikke få kose.

Da kan jeg som mor si at nå er baby trøtt, lei, eller ikke vil leke, trenger å få slappe av, og da får ingen leke med babyen.

Kan ikke bare drive å skjerme baby for gjesten, eller andre sine unger. Søskenæ kan jo kose mer når vi er alene.

 

Er vel ikke så vanskelig å forstå, er det vel?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg føyer meg inn i rekken av dem som syntes kommunikasjonen er helt elendig her. Press og trussler fra foreldre til et barn på sju år, stakkars unge. Det er helt greit å ha visse forventninger til barn, og selvfølgelig skal man ikke tolerere dårlig oppførsel, men dere går jammen ikke fram som et godt eksempel. At dere får likegyldige svar på press og trussler skjønner jeg godt, hva forventer du at hun skal svare da, hun er sju år gammel. I tillegg så skal hun da liksom svare på at hvis hun ikke er glad i andre, så vil ikke andre være glad i henne heller. Kjære vene... Nå syntes jeg heller ikke du skal forvente at hun skal dele sin lillesøster med din datter. Det at de "deler" en lillebror hjemme hos dere har ingenting med saken å gjøre. Hun har tydelig gitt utrykk for at hun savnet lillesøster, mamma og stefar, de kommer på besøk og du prøver å presse henne til å dele? Neei, her finner i allefall jeg mange feil... Syntes du skal gå litt inn i deg selv her, snakke med jenta på en ordentlig måte, uten press eller trussler. Å si at alle ikke kan like alle er på en måte greit, men at folk ikke vil være glad i henne hvis hun ikke er glad i dem er rett og slett slemt å si til et barn på sju. Jeg forstår hva du mener, men alldeles ikke måten du sier det til henne på.

 

Lykke til, får håpe forholdet blir bedre etterhvert

 

-

[Anonym bruker]

Tror dere misforstår litt måten vi sa ting på her.

Vi kjeftet ikke, men satte oss ned med henne, uten andre tilstede såklart og pratet lenge og alvorlig om ting. Vi forsøkte på mange måter å lokke ting ut av henne, få henne til å si ting (funket jo litt etterhvert). Men la heller ikke skjul på at vi nå var skikkelig oppgitte (som sagt er det flere ting også) og hun nå MÅTTE være med på å finne måter å få dette til å funke på. Men vi kjeftet ikke.

Det jeg forsøkte å forklare for henne (og også sa ordrett) er at alt, absolutt alt hun gjør mot andre må hun tåle at andre gjør mot henne. Jeg prøvde med utallige eksempler å snu på forskjellige situasjoner, så hun skulle forstå. At hun skulle tenke over hvordan andre føler når hun gjør som hun gjør og hva hun ville følt.

 

Vi ser det sånn at vi som familie fikk besøk, og da må alle få leke/prtae med alle. Dette sa vi til henne etterpå. Hennes søster er ikke hennes og jeg ble skikkelig irritert over hennes oppførsel. På samme måte som at hun og min datter aldri vil komme til å bestemme over deres lillebror. Ble særlig irritert fordi hun selv insisterte på å ha dem over på besøk. Vil hun ha "sine" i fred, får hun ha det de ukene hun er der. Da er det jo bra dumt av henne å invitert dem hit. Jeg sa at skal det være så her, er det siste gang de kommer hit. At vil hun ha lillesøstra for seg selv, får hun ha det hos dem. Her gjør vi ikke sånn.

Det jeg sa med om å ikke dele "min" baby var en måte å snu det på så hun skulle skjønne. Men jeg sa selvfølgelig etterpå at det ville jeg jo ikke. At hun var storesøsteren hans og at jeg var glad for det. Jeg vil ikke ta fra henne han. Men at da må også hun lære seg å dele. Alle må dele. Ga også flere eksempler på hva vi andre deler med hverandre og henne. Poengterete at mine foreldre er blitt kjempegla i henne og ser henne som et ekstra barnebarn og at de alltid har med gaver til henne og leker like mye med henne som med min datter. Sa at de så det som en selvfølge. Sa at det hadde jo vært ganske slemt om de ikke gjorde det; bare hadde med gaver til min datter osv. Stedatteren min virker være veldig glad i dem, derfor tenkte jeg at det var en god sammenligning. Vinkle det også som at min datter deler dem med henne, for det gør hun jo. Hun kunne blitt sur og snurt (noe stedatteren min ble da min datter kalte hennes farmor for farmor -da sa vi også til henne).

 

Nei vi er nok ikke spesielt flinke til å prate med barn. Kan være vi bruker for store ord og forventer litt mye. Men mener jo virkelig at vi må kunne forvente at hun oppfører seg modnere enn min datter som er yngre. Visse krav må vi kunne stille. Og dette dreier seg jo om viktige ting her i livet. Veldig viktig å lære barn å dele. Vi pratet masse om at pappa selvfølgelig er like glad i henne som før og at hun ikke har mistet han på noen som helst måte og at ingen kan ta hennes plass.

Virker jo som dere tror vi bare har kjeftet henne huden full og at hun skulle være helt uforstående til hva vi forventer. Det er hun ikke. Dette med å dele (andre ting da) har vært en sak lenge. Hun har virkelige problemer med det.

 

Jo tror vi skulle pratet med noen, for vi kommer ingen vei.

 

Det med at hun trodde hun skulle til mammaen, var en misforståelse. Dumt av oss, men vi gikk rundt og trodde hun visste at hun skulle være her to uker. Eller, hun visste det men hadde glemt det.

[Anonym bruker]

Stakkars barn! Det dere driver med her karakteriseres som psykisk terror rett og slett. Dere burde absolutt prate med noen men vær forberedt på at det ikke er stedatteren din som er problemet, men dere.

At en 7 åring sier hun ikke er like glad i din datter som i sin egen søster må hun ha lov å føle. Det du må lære henne er at hun ikke trenger si det fremfor din datter. At du sier " tenk om jeg ikke vil dele på babyen min" er helt lavmål. Hun er et barn, du er voksen, og bare det å si noe slikt til henne er forferdelig. Hadde jeg vært moren til denne jenta og fått vite hva dere styrer med kan jeg love dere at det hadde blitt månelyst. Jobber som lærer og om denne truingen kommer frem på skolen kan det være dere kontaktet. Det er avskyelig og langt fra måten en går frem på.

 

Din stedatter deler hele sin tilværrelse med nye mennesker nå. At hun ikke ønsker involvere sin stesøster i sin halvsøster må være lov. De to har rett og slett ikke noe med hverandre å gjøre.

 

For å avslutte som jeg begynte, stakkars barn. Og det gjelder ikke bare din stedatter, men utrolig mange barn som det idag forventes utrolig mye av når det gjelder nyfamilier.

[Anonym bruker]

Men forventer du at en 7 åring skal være moden i tankegangen? Og spesielt når dere/du ikke er det selv? "Da er det jo bra dumt av henne å invitert dem hit." HI, tenk deg om! Hun er et lite barn som savner moren sin og lillesøster. Forventer du at hun skulle forutse at hun følelsesmessig ikke kom til å takle det? Og jo, lillesøsteren ER bare hennes.. på en måte..

 

Datteren min på 11 år har 3 småsøsken hos meg og stefar. Hun er ei ordentlig pappa-jente, og har alltid vært. Hun deler gladelig småsøsknene med alle. Naboer og venner, alle er velkomne. Bare ikke stebroren.. Hun takler han ikke. Han har ADHD og har derfor strammere tøyler og grenser enn hva hun hadde trengt. Men fordi stemor mener det er urettferdig ovenfor stebror at dattera mi har det friere, hun er også et par år eldre, så har det gått flere kuler varmt hos dem. Hun sliter med å forholde seg til han og stemor og bebreider dem for alt. Faren og jeg har selvfølgelig pratet med henne om dette, prøvd å få henne til å forstå. Men hun fikser det bare ikke følelsesmessig. Alt for mye sjalusi. Dette er jo to "ukjente" som har flyttet inn og tatt over hennes hjem. Han er i "hennes" hus mer enn henne også siden

hun bor 50/50. Det er ikke det at hun føler seg mer hjemme hos den ene enn den andre, men hun føler seg mer tilpass her. I mitt hus er det bare oss og "hennes" familie, hos faren er det dem og "fremmede".. Skjønner du forskjellen? Hennes mormor (min mor) er rett og slett OFF LIMITS for stebror (hun er der ofte).

 

Ja, prat med familievernkontoret, barnepsykolog eller helsesøster. Er veldig vanskelig å vite hva som er rett og galt når det gjelder delikate ting med de små.

[Anonym bruker]

Uff, nei dere er absolutt ikke spesielt flinke til å snakke med barn. Og ja, dere forventer altfor mye!! Høres jo ut som dere snakker med en som er tilnærmet voksen. Jeg svarte lenger opp, og foreslo hjelp. Dere trenger virkelig veiledning om barns utvikling og kommunikasjon! Og det siste du skriver understreker behovet,-dette blir jo verre og verre:(

[Anonym bruker]

Psykisk terror? Du er på bærtur!

Hvordan skal man få barn til å forstå om man ikke kommer med eksempler på ting? Sier ofte det til dem om de krangler med en kompis og blir sure, jeg snur situasjonen om spør hva de ville følt om det var motsatt. Det var det vi gjorde nå også. Jeg har sagt at jeg ikke kan tvinge henne til å være gla i min datter eller meg, men at å si sånne ting så (jeg er mer gla i lillesøstra mi) andre hører det, ikke er greit. Hva ville hun selv følt? Men joda jeg har servert henne virkeligheten; hun behøver ikke være glad i alle, men da kan hun ikke kreve at alle andre skal være glad i henne heller. Jeg har altså sagt at det er greit, men da må hun skjønne at det gjelder andre også. Ikke alle vil være glad i henne heller. Men jeg har aldri sagt at jeg ikke er glad i henne, derimot det motsatte, at jeg er det.

 

Som sagt er ikke dette første samtalen vi har med henne.

Vi gir henne mange sjanser og forstår at hun kan føle som hun gjør. Hadde det vært første gangen hadde jeg ikke blitt så irrietert. Men dette ble dråpen. Har også hatt besøk av hennes onkel og nye kone og vært hos hennes farmor nylig, og sett de samme tendensene (skyve vekk andre, si greier som ikke er ok og være helt gira). Dette var også grunnen til at vi hadde pratet med begge ungene på forhånd om hvordan vi oppfører ss når vi er på/har besøk -samme hvem det er av.

 

18:52: Det er helt greit for meg at hun ikke vil involvere oss i sin lillesøster. Har ldri krevd det. Men når HUN inviterer, må hun lære seg at sånn oppfører vi oss ikke. Da må hun faktisk vente en uke til hun skal være hos dem igjen, så får hun kose, hale, dra, løfte og bære på lillesøsteren helt i fred! Enkelt og greit!

[Anonym bruker]

Jeg er IKKE på bærtur. Jeg vet hva jeg snakker om, men for all del- skyv problemet unna og tro det er jenta det er noe feil med.

Syns forøvrig du virker utrolig krevende overfor henne ellers også. Hva med å la faren ta seg av noe?

[Anonym bruker]

Misforsto jeg, eller får ikke stebroren til din datter være med hennes besteforeldre?? En ting er at barn er sjalu, misunnelige osv, men noen ting må de bare godta. Hadde aldri godtatt av min datter at hun mente at mine foreldre bare skulle være glad i henne. For det kan ikke hun bestemme. Her i huset godtar vi ikke sånn forskjellsbehandling. Bra de sier til oss voksne hva de føler, men de må dele og de må oppføre seg skikkelig. Er det ikke det de lærer dem på skolen også? Nei hun kunne vel ikke forutsett dette, men om hun noensinne foreslår at vi alle treffes igjen, skal jeg minne henne på at min datter også vil være med, så får hun tenke litt på det.

 

Litt konkurranse godtar jeg mellom stesøstrene om lillebroren her. Men forskjellsbehandling av halv og ste kommer jeg til å slå hardt ned på. Det går ikke når man skal bo sammen som en familie. En ting er hva de føler, men alle skal føle et ansvar for hverandre, hjelpe hverandre, forsvare hverandre og være greie med hverandre. Kommer selvsagt mye krangling, det vet jeg.

Forøvrig har jeg et ganske bra forhold til stedatteren min. Hun vil gjøre ting med meg, setter seg i fanget mitt og i dag ble hun kjempegla for at jeg satte meg ved siden av henne ved middagsbordet. Så er vel bare delvis meg hun vil ha bort, mest min datter.

Er det virkelig galt å si til henne at jeg er veldig gla i henne og glad for at hun liker meg, men at xxx er min datter og at det er trist å se at hun ikke liker henne? Sier det ordentlig og mener det godt.

[Anonym bruker]

Hehe... Nei, du misforstår ikke. Mine foreldre er liksom bare hennes.. I HENNES øyne, vel og merke.. Verken vi eller foreldrene mine lar henne få vilja si..

[Anonym bruker]

Det jeg tror hun ovenfor mente var at hun ikke ønsket dele sin mormor med sin stebror. Noe jeg finner helt rimelig siden stebroren har lite med mormoren å gjøre, da stebroren er sønnen til farens nye samboer.

[Anonym bruker]

Takk, var akkurat det jeg mente Trodde hun andre også skjønte det, men jeg forklarer meg alltid litt klønete

 

Mine foreldre har god kontakt med min eks, så det hender de er innom dem. Vi bor alle på et lite tettsted. Men datteren min ble alltid grinete om stebroren ville være med opp til mormoren hennes. Mine foreldre tar han i mot med åpne armer, og det er litt sårt for datteren min.. "han har sin egen mormor" pleier hun å si til faren. Jeg forstår det jo litt, men kan jo ikke akkurat ekskludere gutten..

[Anonym bruker]

Nei, de trenger ikke ekskludere gutten men det må være lov å ha et eget forhold til sine barnebarn. Og ikke minst syns jeg det er like viktig som at en ikke ekskluder at datteren din får gjøre noe alene med dine foreldre. Tross alt har hun jo rett; gutten har jo en egen mormor.

 

Syns det går for langt når en som barnebarn ikke har lov å forvente den spesielle omtanken fra besteforeldre. Det er også fare for at en i redsel for å ekskludere den ene parten ender opp med å forvente for mye av den andre parten!!

[Anonym bruker]

Du har selvfølgelig helt rett 20:03.. Er litt vanskelig å ta hensyn til alles følelser...

 

Men nå skal det sies at hun går hjem til mormor og morfar hver dag etter skolen, de bor 5 min gange unna skolen mens jeg bor 20 minutter gange unna. Faren bor i en annen skolekrets og henter henne hos mormoren etter han kommer fra jobb. I tillegg overnatter hun gjerne en gang i uka der, så det er ikke akkurat dårlig med alenetid hos mormor og morfar Er derfor vi føler at stebror må få være med innimellom, da hans mormor bor i Sverige.

 

Men jeg skal ikke kuppe tråden

[Anonym bruker]

Ja, skjønner at dere kanskje føler det slik men jeg hadde syns det hadde vært like naturlig at datteren din hadde fått ha denne plassen som sitt "fristed". Hadde vært noe annet om denne bestemoren hadde vært moren til faren hennes;)

[Anonym bruker]

Jeg synest ikke hi og mannen har handla så veldig feil. Det er helt naturlig å snakke til en syvåring på den måten, med å snu situasjonene, og spørre hvordan de hadde likt det om det var omvendt. Jeg gjør det til stadighet med mine barn. Forskjellen er nok at mine barn er mine, og da kan jeg gjør det. Det er veldig effektivt, og funker ned til to-tre års alderen. Jeg minner dem på hvor leit det var når de selv var offeret for den andre, de angrer seg straks og springer å sier unnskyld. Om de fremdeles ikke blir venner tar vi en gruppeklem og setter strek!

 

Tenker feilen ligger litt i at hi og mannen ikke ser at denne jenta tenker annerledes enn hva de selv gjør. Besøk fra mor og familien var ikke for at alle skulle bli kjent, vel ikke fra barnets side. Barnet savnet mamma og ville være med henne. Situasjonen skulle ikke ha skjedd, barnet burde ha blitt forklart at nå er det ferie, du har glemt du skal være hos oss. Eller det skulle ha blitt ordnet et ettermiddagsbesøk hos mor.

Når det presses og barnet kobler ut med tulling, må man ta en pause da oppnås ikke noe fruktbart. Barnet merker et press, men vet ikke hvordan reagere, blir usikker, og det er ugunstig. Det ka også være fordi barnet tar poenget, føler seg ydmyket og vil sette strek, angrer men er ikke moden nok til å ta ansvar.

Kjenner man barnet, er man mora, så leser man barnet og vet hva som skjer, og man lar ting ligge, og tar det ikke opp igjen.

 

 

Her er et eksempel: et av mine barn gjorde noe som var strengt forbudt, og skada seg litt selv samtidig. Barnet som da var fem år hylte villt. Faren som ikke er like mye tilstede som meg trodde barnet skrek pga det forsmådde og blødende kneet.

Jeg tok et blikk på kneet, som slettes ikke var så ille, og forsto at det ikke var kneet som gjorde så forferdelig vondt. Barnet gråt fordi hun var redd for at vi voksne skulle bli sinte.

 

Man må kjenne barna for å kunne lese dem, og se hva de trenger. Jeg valgte kos, trøst, og et plaster på skrubbsåret, en god kos og en bok på fanget. Faren derimot mente at barnet burde få litt kjeft for å ha vært ulydig i tillegg. Hun har aldri gjort det igjen, og den redselen var straff nok.

 

Poenget mitt er at man må kjenne barna, lese dem, og ta det derifra. Man må se når det er nok, man må se hva de faktisk forstår og hva de faktisk ikke forstår, man kan ikke snakke ut fra hva de burde ha forstått!

 

Er ikke så store når de er syv år, de er fremdeles veldig små.

[Anonym bruker]

Oppsummering fra meg ovenfor....feilen er ikke så mye hva dere sier, men i at dere sannsynligvis ikke ser når det er nok. Det kan også være en feil i at dere forventer for mye uti fra faktiske forutsetninger hos denne jenta. Det er godt mulig at du hi her sammenligner med ditt eget barn på samme alder.

Man må se på når det faktisk er nok, og også hvordan denne jenta tar den typen oppdragelse. Det er ikke alle barn som er vant til å bli stillt til ansvar på dennemåten, og at deterfremmed for henne. Uten at jeg sier at andre oppdragelsesmåter er feil.

Dessuten er vi alle forskjellige, og barn er forskjellige, uten at det er feil i det heller.

 

Det er faktisk kraftige virkemiddel, det å snu sitiajonene, man må vite når man stopper. Ingen liker å få ting gnidd inn. Sannsynligvis we det enda sterkere når det er stemor som står for det.

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Takk for veldig konstruktivt svar!

Jo du har nok helt rett. Jeg kjenner ikke stedatteren min så godt at jeg kan lese ting på henne. Barn er forskjellige. Min datter er forøvrig yngre, så sammenligner ikke. Bare på den måten at jeg ser at hun ofte reagerer ganske likt som min datter. Og en del ganger syns jeg det er litt rart.

Hun er vant til at pappaen sier kraftig ifra og har strenge regler på endel ting, så det er vel ikke noe nytt for henne. Hun har blitt stilt til ansvar før og. Men så vidt jeg vet er det nok anderledes hos mammaen....

Men er vanskelig med denne alderen ser jeg, for på en måte er hun så stor og vil og krever å få gjøre alt mulig selv og blir forbanna om hun ikke får det, samtidig som hun høres ut som en 3 åring når hun blir lei seg, ikke får viljen sin eller er sur. Veldig tydelig at hun ikke er så moden som hun vil være.

Jeg kan nok ikke oppdra på samme måte som deg, med kos og lesing når barna gjør "faenskap". Jeg tenker jo at man må si ifra og at de må få noen slags reaksjon eller straff.

 

Saken var vel bare at hun ikke reagerer, virker helt upåvirket og ikke et snev av forståelse eller samvittighet når vi prater med henne om ting. Derfor jeg lurte på hva vi skal gjøre.

Vi gir henne tid, oppmerksomhet, ros og vi prøver å prate ordentlig med henne så hun får sjansen til å si hva hun tenker. Pappaen prater også ofte med henne alene. Det tror jeg er viktig. Forstår jo at det nok ikke alltid er lett å være åpen og ærlig når jeg er der, som hun ikke kjenner og stoler på på den måten.

[Anonym bruker]

Ja da er jeg med :-)

Trodde hun fikk viljen sin og hadde mormor og morfar helt for seg selv. Lurte på åssen dere fikk til det.

Er enig i at besteforeldre må få lov å ha et litt eget forhold og sterkere følelser for barnebarna. Det har mine foreldre også. Min mamma sendte feks kort til dem begge jentene for en stund siden. I kortet til min datter avsluttet hun med elsker deg, til min stedatter skrev hun glad i deg. Men de behandler dem helt likt når de begge er her. Men jeg har også (nesten) uten dårlig samvittighet besøkt mine foreldre med bare min datter. De bor et stykke unna. Men jeg er veldig glad for at mine foreldre inkluderer min stedatter. Jo hun har sine besteforeldre, men mormor og morfar bor langt vekk og hun ser dem sjeldent. Farfar er død og farmor er lite tilstedet. Hun gleder seg alltid til å se dem. Vet også at stefaren hennes har foreldre som virkelig har "adoptert" henne. Og det tror jeg er bra.

 

Så en av grunnene til at jeg tok opp det med mine foreldre, er at jeg vet at hun er glad i dem og de i henne. Men hun vet samtidig godt at de ikke er hennes besteforeldre. Men jeg sa det på en saklig måte, uten trusler av noe slag. Men bare at hun kunne jo se det som at min datter deler dem med henne, og like viktig at de virkelig er veldig glad i henne og vil være hennes "ekstra besteforeldre". Prøvde å få henne til å se at det ikke er farlig å dele og at det heller kan komme masse positivt ut av det.

hi

[Anonym bruker]

For all del: velg deres kamper med omhu! Om din datter er yngre enn stedatteren din igjen har dere jo neppe vært sammen så veldig lenge. En annen ting er at jeg tror dere prater dere ihjel i den familien. I første innlegg skriver du først at dere presset henne til å innrømme èn ting og etter det presset dere frem hvorfor det var sånn. Stakkars barn!