Hvordan takle stedatteren min? Hva er galt??

[Anonym bruker]

Vet ikke hva som skjer med henne om dagen. For snart et år siden fikk hun en lillesøster hos mamma, som hun bare elsker. Så gla i henne og god og snill. Veldig intens da, og endel mas om alt mulig, men uansett.

Her hos pappaen hennes bor også jeg og min datter, og nå har vi en liten baby i hus. Så begge jentene har fått seg en lillebror her.

Begge ser ut til å være veldig glad i han. Så gla i han at det er blitt ganske mye konkurranse om han. Slitsomt, men greit. Der er min datte like ille.

 

Men igår da, så fikk stedatteren nesten anfall da vi sa at hun ikke skulle til mamma i dag, men være her en uke til. Hun har tidligere vært over 3 uker på ferie med mamma. Hun begynte nesten å grpte og sa at hun ikke vil være her og at hun vil hjem til mamma. Jeg tar meg ikke nær. Hun er jo et barn. Men ikke gøy for min datter å høre, som virkelig elsker henne.

Men hun maste seg til at mammaen, stepappaen og lillesøstra skulle komme over til oss på kaffe på ettermiddagen. Og herlighet for en oppførsel på henne! I og med at hun har hatt så lyst at vi skal finne på ting alle sammen, trodde jeg hun skulle la oss få bli kjent med lillesøsteren. Men nei du! Min datter ble med en gang stående alene, fordi stedatteren min kastet seg over lillesøstra og stakk av med henne med en gang jeg prøvde å si at kanskje min datter også skulle få si hei til henne. Jeg fortsatte å presse henne og til slutt sto hun og stirret på meg med mord i blikket. Men da bare stirret jeg sint tilbake til hun tilslutt gav seg. Men enda hjalp det ikke. Jeg måtte ta henne til siden og si at slik oppfører vi oss ikke, nå må du slippe xxx til! Da først gikk det litt bedre. Men endte egentlig bare med at hun og min datter lekte, og lot mammaen se etter lillesøster. HUn ville rett og slett ikke la min datter røre søstra si!

 

Jeg var etter besøket fly forbanna og insisterte på å ta en ordentlig prat etterpå, med henne og pappaen. Vi pratet skikkelig, men ærlig og strengt. Måtte presse lenge før hun innrømmet at hun ikke ville dele verken mamma, stepappa, pappa eller søstra med noen! Presset lenge, men hun kunne ikke svare på hva som var farlig med det. Hun virket derimot totalt likegyldig og hørte knapt etter. Satt og lekte, gjorde grimaser og tullet. Til slutt sa jeg at hva om jeg oppfører meg på samme måte mot deg? At jeg ikke vil dele "min" baby med deg? At du da mister lillebroren din, fordi du selv ikke er villig til å dele. Svaret var da: ja så gjør det da! Hva? Hvordan skal vi gripe dette an? Skjønner at hun nok er livredd for å miste noe/noen, men sånn kan man jo ikke være. Hun er itillegg ikke spesielt glad i min datter. Og vi pratet om det og. Og at jeg sier at både jeg og min datter glad i henne virker hun helt likegyldig til. Hunbryr seg ikke.

Som jeg forstår det vil hun skyve meg og min datter bort og ha alle andre "i fred". HUn vil stå i sentrum og ha den udelte oppmerksomheten overalt.

Hva søren gjør vi? Jeg orker ikke mer snart. Oppførselen hennes generelt er ikke særlig bra. Hun dominerer, sjefer, svarer frekt og ja...

Hjelp!

[Anonym bruker]

Hvor gammel er jentene? det tror jeg er litt relevant her..

 

Ellers så er det vel ikke alltid så enkelt å skulle bo i to hjem..og det at planene plutselig endres trenger ikke være enkelt..hun trodde jo at hun skulle til mamma.. Så den kan man jo forstå..

 

Ellers er det veldig vanskelig for en utenforstående å gi råd..

 

Hva sier pappan om dette da? Og hvordan reagerte moren til jenta på opptrinnet? Hun burde jo ha gått inn i situasjonen og sagt at stedattra di burde gitt plass til andre..

[Gjest ->>-]

Hvor gammel er hun?

 

På generelt grunnlag kan jeg si at du vil neppe komme noen vei med å true et barn med type "tenk om jeg gjør sånn og sånn." At hun da svarer at du bare må gjøre det, er helt naturlig.

[Anonym bruker]

Hun er forresten 7 år.

Og det er flere andre ting også som gjorde at jeg ble så forbanna som jeg ble. Pappaen hennes er også lei av oppførselen hennes.

[Anonym bruker]

Man trenger vil akkurat være en rakettforsker for å forstå hva som skjedde, vel? Hun føler litt "eietrang" ovenfor lillesøsteren sin. Og når du presser stesøsteren på "hennes" lillesøster, så føler hun at stesøster invaderer hennes territorium. Husk at det en gang var hun, mor og far. Nå er det mor, far, steforeldre, stesøsken og halvsøsken. Hun føler seg kanskje litt rotløs, og at hun ikke hører hjemme noe sted. Da verner man om det som står seg nært.

[Anonym bruker]

Skulle selvfølgelig stå at man IKKE trengte å være en rakettforsker.. hehe

 

Men glemte å føye på at dette bunner nok i sjalusi..

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som en naturlig reaksjon av et barn på 7 år som må pendle mellom to familier. Dette må du ta med på kjøpet når du velger en mann med barn fra før.

 

Barn viser følelsene sine på en helt annerledes måte enn oss voksne og dere må lære dere å lese og forstå henne. At hun ikke klarer å redegjøre for følelsene sine med ord er helt naturlig, det er kompliserte følelser, synes dere forventer for mye av henne. I stedet viser hun følelsene sine med handligere dere ikke forstår og gjør henne til "problemet" når hun egentlig bare sliter med noen følelser. Stakkars jente.

 

Jeg synes ikke det høres ut som du og din mann er særlig flinke til å kommunisere med henne. Måten dere snakker med henne på er barnslig av dere og fremmer ikke samarbeid med jenta. Dere viser ingen forståelse for hennes tanker og problemer og forsøker i stedet å "true" henne til å føle og handle på den måten som passer dere best.

[Anonym bruker]

Jo jeg skjønner det spontane reaksjonen da vi sa at siden det er sommer, så skulle hun være her en uke til. Men at hun fortsatte å mase og til slutt måtte ringe mamma og gråte og få dem til å komme hit, ble vel drøyt. Jeg sier til min datter (som er yngre) når hun ikke vil til pappa. Kjefter ikke, men sier fint at det er greit å føle det sånn, men atdet er kanskje ikke så hyggelig å si. Pappa kan bli lei seg. Barn må jo lære seg at de tingene de sier kan skape reaksjoner hos andre.

 

Pappaen hennes sa visst ifra noen ganger, men endte bare med at hun forsvant inn på rommet sitt. Hun klarte bare virkelig ikke å inkludere andre. Stakk heller av.

Mammaen grep aldri inn, bare ba henne roe seg ned. Hjalp nada.

 

Truet henne ikke, men prøvde å snu ting så hun kanskje skjønte ting. Men det gjorde hun ikke... Men er det vanlig at barn heller vil miste saker og bli behandlet dårlig selv, enn å dele?

Vi gav henne 100 sjanser til å komme med forslag på hva vi kunne gjøre for å få det bedre her hjemme, men ingenting kom hun med. Viste tydelig at hun ikke ville.

[Anonym bruker]

Jo vi viste stor forståelse for hva hun følte. Og ja det er synd på henne.

Tror ikke det er lett å flytte hele tiden. Men det rettferdiggjør ikke at man oppfører seg som man vil.

Saken er jo at jeg skjønner at hun føler som hun gjør, men HVA skal vi gjøre? For det er ikke greit å gjøre som hun gjør. Hun må lære at hun sårer andre. Da jeg spurte stedattern min om hvorfor (mens besøket var der), så sa hun jo men jeg liker lillesøstra mi best. Tenk om min datter hadde hørt det? Hun ville blitt knust. Hun er så stor nå at hun faktisk må skjønne at sånne ting sier man ikke.

Hva skal vi gjøre?

[Anonym bruker]

"Jeg synes ikke det høres ut som du og din mann er særlig flinke til å kommunisere med henne. Måten dere snakker med henne på er barnslig av dere og fremmer ikke samarbeid med jenta. Dere viser ingen forståelse for hennes tanker og problemer og forsøker i stedet å "true" henne til å føle og handle på den måten som passer dere best."

 

Dette signerer jeg.

 

Jeg syns dere er urimelige med jenta.

Det er ikke hun som har valgt denne familiesituasjonen. Hadde hun kunnet velge, så hadde hun ønsket å slippe å være kasteball mellom foreldrene. Blir direkte lei meg når jeg leser det du skriver, HI.. Selv om pappa'n hennes har valgt deg, så har hun aldri hatt noe valg. Så jeg syns du er urimelig som mener at hun skal være happy og hoppende glad for den bo- og familiesituasjonen dere har. Har du noen gang prøvd å sette deg inn i hvordan HUN måtte føle det, og ikke bare hva DIN datter føler? Selv om din datter er fortrolig med dette, så er det ikke dermed sagt hans datter er det. Syns du forventer for mye av henne, HI... Sorry...

[Anonym bruker]

Merker hun forskjellsbehandlingen? Syns du bare skriver "dattera mi... ditt og datt..".. Ut ifra det lille du skriver så virker du mest opptatt av at datteren din ikke skal bli såret, føle seg utenfor osv.. Er ikke sikkert du mener det, men det er slik det fremstår..

[Gjest ->>-]

Syv år, altså? Da er hun jo liten. Selvfølgelig vil hun ikke dele mamma, pappa og søsken med noen. De færreste barn vil det.

 

Slitsom familiesituasjon, far og stemor med lite forståelse for hvordan hun har det og attpåtil en bråte småsøsken på kort tid. Det er jo ikke noe rart om hun blir litt vrien.

 

Du kan ikke tvinge henne til å være glad i din datter. Hun skal selvsagt oppføre seg greit mot henne likevel. Det er dog ikke noe stort problem om din datter ikke får kose med sin stesøsters halvsøster. Du vil også trolig komme lenger med prat og konsekvente handlinger enn med å synke ned på hennes nivå ved ting som stirrekonkurranser eller "hva om jeg gjør sånn da, hæ?" Kanskje vil det være en god ide om det i situasjoner der alle er sammen er far og mor som tar seg av grensesettingen overfor jenta, og ikke stemor.

 

Liker du henne?

[Anonym bruker]

Enig med 14.11. Det virker som du er svært opptatt av at din datter ikke skal bli såret på noen som helst måte. Men sånn er det faktisk med søsken (enten de er hel- eller stesøsken). De sier ikke alltid ting som bare er hyggelige. Hvis hun liker seg best hos mamma, er mer glad i dem, vil ha dem for seg selv osv, så må hun da faktisk få lov til å uttrykke det! Du kan ikke forvente at ei jente på 7 legger lokk på så sterke følelser bare fordi hennes stesøster kanskje kan bli såret!

[Anonym bruker]

Amen pila:-)

 

 

[Anonym bruker]

Hvor ble det av hi?

[Anonym bruker]

 

hun trener å vite hva som skjer. å få vite at hun skal være en uke til hos far,sånn plutselig tror jeg få setter pris på. ikke fordi det er noe galt å være hos far, men fordi mennesker generelt trenger å ha kontroll og vite hva som skal skje. når mitt barn drar til far, så forteller jeg hvor mange dager han skal være der og når han kommer hjem forteller jeg om neste gang han skal ditt. da har han kontroll og vet hva som skal skje.

 

sønnnen min oppfører seg også ekstremt merkelig når vi alle er samlet. fordi det er en uvant situasjon og det blir mye å forholde seg til. det er jo ikke så rart.

 

gi henne tid og kjærlighet. forklar henne at alle er glad i henne og at hun ikke skal miste noen av dere. og at selv om hun har fått småsøsken og nye familier så betyr det ikke at folk er mindre glad i henne. hjertet er stort nok til å elske mange. og kjærlighet blir større når den deles av flere. hva er vel bedre en at stesøsteren liker halvsøsteren hennes?

 

når det kommer til din datter så si til henne at stesøsteren trenger litt tid i sånne situasjoner. og at det sikkert kommer til å gå seg til etter vært.

 

 

[Anonym bruker]

I dusjen nysgjerrigper!

 

Forsøker så godt jeg kan å ikke forskjellsbehandle. Men skal nok innrømme at vi kanskje har sklidd littfra hverandre etterhvert. Har vært mye med henne og veldig vanskelig å få henne til å behandle de rundt seg ordentlig. Jeg ser slett ikke bare min datter. Det jeg ser er at hans datter blir behandlet veldig bra, fått en ekstrasøster som elsker henne og alltid gleder seg til hun kommer, vi prater med henne, hører på henne og hun får mange sjanser. Alle barna våre blir behandlet bra.

Og alle får vise hensyn til hverandre.

Får ingen svar på hva vi skal gjøre? Mener dere i fulleste alvor at barn får oppføre seg som de vil? At alle andre bare får sitte å se på at hun leker med sin lillesøster? At hun skyver andre unna og behandler dem dårlig? Spiller ingen rolle om man har valgt ting selv eller ikke. Ingen som velger familien sin selv, men oppføre seg må man. Jeg synes ikke det er greit at noen sier at de er mer gla i en enn i den andre i vår familie. Hadde min datter sagt det, hadde jeg reagert.

Skjønner at hun like stepappaen bedre enn meg og at hun liker best å være der. Stepappa hadde inge arn fra før og gav henne all oppmerksomhet fram til lillesøstra kom, og nå får hun være eneste storesøster der. Der behøver hun ikke dele så mye.

Det er greit. Jeg sa også til henne i går at jeg ikke kunne få henne til å være glad i min datter, men da kan hun ikke forvente seg at alle er glad i henne heller. Men uansett må hun lære seg å slappe av litt, for situasjonen nå er ikke holdbar. Derfor lurer jeg på hva vi kan gjøre?

Uansett hvor mye egentid hun får med pappa, ser det ikke ut til å være nok. Vi har 3 barn her hjemme og alle skal ha det bra og bli inkludert og ingen skal bli avvist!

[Anonym bruker]

Når jeg leste innlegget ditt først trodde jeg det var tenåringer du beskrev. Dere forventer og krever alt for mye av en sjuåring!

 

Jeg har selv en datter som har flyttet frem og tibake i mange år og ser nå at det ikke har vært heldig. Hun har undertrykt sine egne følelser for å ikke såre pappa eller meg. At din stedatter sier hva hun mener er kjempebra!!! Lytt og prøv å forstå henne- det er deres viktigste jobb fremover. Husk at hun har ikke valgt seg to familier. Selvfølgelig liker hun lillesøsteren sin best!! Og hvis hun ønsker mer tid hos mamma så bør hun få det!

[Anonym bruker]

Ja jeg liker henne pila.

Hun har mange gode sider!

Hvorfor skulle jeg ikke være det? Fordi jeg ser at både hun og vi sliter og lurer på hva vi skal gjøre?

 

Jeg ventet lenge med å si ifra til henne da vi hadde besøk. Men tilslutt greide jeg ikke la vær. Da jeg så hvor urimelig hun var (var jo hun som ville ha dem over) og at min datter ble helt utenfor (ja jeg ser også etter at min datter har det bra), så måtte jeg si ifra.

Vi har det sånn her hjemme at vi begger setter grenser for hverandres barn. Sånn må det være om det skal fungere.

[Anonym bruker]

Pila lenge leve!

[Anonym bruker]

"Jeg sa også til henne i går at jeg ikke kunne få henne til å være glad i min datter, men da kan hun ikke forvente seg at alle er glad i henne heller. " (I tillegg til de andre eksemplene som pila nevnte over her)

 

Dere faktisk veldig umodne i måten dere kommuniserer med henne. For å komme med et mer konkret forslag til hva dere bør gjøre annerledes vil jeg svare: Begynn med å anerkjenne følelsene hennes og gi henne den tryggheten hun behøver.

 

Jeg ville feks svart: Det er greit at du ikke er like glad i oss som mamma sin familie, men vi er veldig glad i deg uansett.

[Anonym bruker]

gi henne tid og kjærlighet. forklar henne at alle er glad i henne og at hun ikke skal miste noen av dere. og at selv om hun har fått småsøsken og nye familier så betyr det ikke at folk er mindre glad i henne. hjertet er stort nok til å elske mange. og kjærlighet blir større når den deles av flere. hva er vel bedre en at stesøsteren liker halvsøsteren hennes?

 

Bra skrevet. Mesteparten av samtalen etterpå i går gikk med til nettopp dette. Både pappaen hennes og jeg repeterte dette i det uendelige. Men ingenting går inn...

[Anonym bruker]

Kanskje vi forventer mye, men ifølge mange her kan man ikke forvente noe av en 7 åring? Når hun har en stesøster og en lillebror i tillegg, synes jeg dette er dust å si! Her jobber vi for at alle skal være glad i alle. Kan ikke tvinge fram følelser, men heller ikke si at det er greit å si sånt mens andre hører på. Det er ikke greit å såre!

Siste setningen er jeg uenig i! Man skal lytte til en 7 åring, men de får ikke bestemme. Er flere hensyn å ta. Hun må faktisk akseptere at ting er som de er og.

[Gjest babyfabrikken er nå nedlagt :)]

"Jeg sa også til henne i går at jeg ikke kunne få henne til å være glad i min datter, men da kan hun ikke forvente seg at alle er glad i henne heller."

 

Tuller du, hi? Du snakker jo som en liten fjortis til dette barnet! Jeg er egentlig veldig spent på hvordan hun tolket det svaret, hva hun trodde du siktet til!

 

"Til slutt sa jeg at hva om jeg oppfører meg på samme måte mot deg? At jeg ikke vil dele "min" baby med deg?"

 

Sa du virkelig det til henne?

 

Jeg har 4 barn i alderen 7 måneder til 11 år, og er det noe jeg har lært opp igjennom årene så er det at man må velge sine ord med omhu. Den ene setningen jeg har kopiert kan en 7åring fort tolke dit at "hvis du ikke er gald i stesøsteren din, så ikke forvent at vi er glade i deg heller".. Barn er mestere i å tolke ting på en måte som gjør at ting er deres egen feil.

 

Jeg forsvarer ikke dårlig oppførsel, men du må heller finne ut hva som rir henne. kan være en god grunn til at hun oppfører seg som dette. Sjalusi og det at hun kanskje ikke har funnet sin plass i familien, holder jeg en knapp på. OG jeg tror det er viktig at du tenker over hvordan du snakker til henne, hvordan du ordlegger deg osv..

 

Det eneste rådet jeg har, er at du kanskje kunne fått skolehelsesøster til å snakke litt med stedatteren din. Se om hun klarer å lokke ut av henne hvor skoen egentlig trykker, sånn at dere får tatt tak i dette.

[Anonym bruker]

Hun vil ha sin mamma, sin pappa, og seg. Hun vil også ha sine lillesøsken, men ikke deg og din datter.

Hun er syv år, hun vet hva hun vil, men ser ikke hva som er praktisk umulig.