Følelser for stebarn

[Anonym bruker]

Det er mange som sier at de elsker sine stebarn like høyt som sine egne. Dere som sier dette, er dere helt ærlige?

 

Jeg lurer fordi jeg ikke greier det. Selv om jeg har forsøkt, i mange år. Jeg har en uforbeholden kjærlighet til mine egne barn, og tåler nok mye mer fra dem enn fra min stedatter. Men jeg forsøker å ikke vise det. Dessverre er det sånn at barn senser mye mer enn hva vi voksne tror, og min stedatter har nok samme følelser for meg. Men er ikke det egentlig naturlig? Vi kan ikke forvente at stebarn skal være like glad i oss steforeldre som de er i sin mamma og pappa. Vi skal gi dem en trygg og god tilværelse og være gode omsorgspersoner for dem. Men skal vi føle samme kjærlighet for dem som til våre egne? Jeg bare spør, fordi jeg ikke gjør det selv. Og jeg lurer på om det er noe galt med meg.

 

Jeg og min samboer setter tydelige rammer for barna våre, vi har klare husregler og vi stiller de samme kravene til alle barna. Dessverre har ikke min stedatter de samme rammene og kravene hos sin mamma, og jeg tror det sliter på henne at hun får to typer oppdragelse som trekker litt i hver sin retning. Hun bor annenhver uke hos oss og hos sin mamma, og jeg ser at vi forsøker å oppdra henne veldig forskjellig i de to hjemmene. Jeg og min samboer er helt enige og samkjørte i oppdragelsen av barna. Det er han og hans eks som er veldig forskjellige. Vi har begge særkullsbarn, og vi har felles barn. Og vi kan jo ikke gå på akkord med grenser, oppdragelse og krav til alle barna bare fordi det ikke passer med hvordan den ène har det annenhver uke. Og hos oss må jo alle behandles likt.

 

Dette er ikke lett, og jeg tror dette er noe av årsaken til at jeg sliter med forholdet til min stedatter. Hun slites mot to retninger, og det er jo slettes ikke hennes feil. Samtidig ser jeg at min samboer nok tåler mye mer fra sin datter enn han gjør fra mine særkullsbarn. Jeg tror dette skyldes at foreldre har en uforbeholden kjærlighet til sine barn, som er vanskelig å overføre til stebarn som jo tross alt har en annen mamma eller pappa som sin nærmeste.

 

Noen som kjenner seg igjen? Erfaringer? Synspunkter?

[Anonym bruker]

Jeg ble så glad da jeg en gang hørte et foredrag med en barnepsykolog som hadde spesialisert seg på adferd og relasjoner. Han forklarte blandt annet dette med "ur-følelsene" i oss (han brukte andre ord da...) som har gitt eget avkom den største beskyttelse. Dette ser vi også blant dyr, og skal besørge slektens videre bestand. Alt i alt kom det fram at det er helt naturlig at f.eks følelser for stebarn ikke er slik følelsene for egne barn er. Og det han la mest vekt på er at egentlig er det slik det skal være! Selvfølgelig skal stebarnet være velkommen, men det er unaturlig og egentlig ikke så lett for stebarnet heller dersom du hadde fått morsfølelser for dette barnet. Det kan være veldig forvirrende for banet.

 

Når det er sagt sliter jeg også selv med dette, men kanskje ikke så mye som deg. Men det jeg selv har kommet fram til er at det jeg sliter mest med er å forholde meg til den oppdragelsen hun har fått og egentlig ikke den hun er. Så mesteparten av aversjonen min går mot mor, men det har helt klart påvirket meg slik at jeg noen ganger har gruet meg før samvær. Jeg tror det er lettere å forholde seg til når forventningene til oss stemødre blir lavere og at det er helt normalt å ikke "adoptere" stebarnet. Jeg elsker ikke mine tantebarn så høyt som mine egne heller, sånn er det bare men jeg hater dem da heller ikke!

 

Lykke til videre og stå på!

[Anonym bruker]

Ja, jeg kjenner meg godt igjen. Som jeg har forstått det, så har de som sier at de føler stebarnet er som eget barn, i de fleste tilfeller bare 1 stebarn, ikke flere. Som alle foreldre med mer enn ett barn vet, så er det mer jobb med to eller flere. Altså blir belastningen for steforelder større om det er flere stebarn involvert, og det er vanskeligere å knytte seg til barna. Noe av forklaringen på manglende tilknytning kan kanskje også forklares sosialt. Er det flere særkullsbarn involvert søker de mye sosialt samvær med sine søsken. Er det bare ett særkullsbarn, har dette en tendens til å søke sosialt samvær med de voksne.

 

Jeg tror at du er inne på noe ganske vesentlig når du refererer til barneoppdragelse hos den andre forelderen (mor/far). Det er ekstra vanskelig for steforeldre å akseptere at barnet er preget av oppdragelse hos den andre forelderen og viser mindre evne eller vilje til å omstille seg til felles husregler i "nyfamilien". Som en annen har svart her inne, så kan det virke som vi fra biologisk side ikke er utstyrt med en like sterk tilknyttning til et barn vi ikke er forelder til og vice versa (barnet knytter seg heller ikke like sterkt til en steforelder). Dette medvirker til en atskillig lavere tålmodighet for andre enn egne barn i hverdagen. Nå gjør jo opplyste og oppegående steforeldre alt de kan for å gi en så lik behandling av egne barn og stebarn som de makter (korregert for alder), slik at stebarna skal lide minst mulig under dette. Jeg tror at mange langt på vei klarer det. Likevel blir nok dette en større eller mindre underliggende verkebyll hos både voksne og barn (som ofte senser mer enn man tror)....

 

Vi mennesker er ganske tilpassningsdyktige og vi tilpasser oss den nye situasjonen. Likevel så er det en stor utfordring med "nyfamilier" fordi dette synes ramme dyptgående i følelsesmaskineriet, særlig steforelder fordi det er de voksne som bærer byrden av å få hjemmet og alle praktiske forpliktelser til å fungere. I steforeldreboka skriver forfatteren at det ofte tar 2-7 år før alle parter synes at det er greit/fint å leve i "nyfamilien". Dette gjelder de intervjuobjekter som faktisk har klart seg i en ny familiesituasjon og fått det til å fungere.... Man må tenke på at mange også gir opp og finner ut at de ikke får "nyfamilien" til å fungere.

Man kan altså konkludere med at det er og blir hardt å leve i en "nyfamilie" for de aller fleste.

 

 

[Anonym bruker]

hei!

JA jeg kan kjenne meg igjen. jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har de samme følelsene for mitt stebarn som for mitt eget barn.

Det er da heller IKKE naturlig å føle morsfølelse overfor ett annet menneske sitt barn(tror jeg da)

 

Enda jeg har vært en del av livet til dette barnet siden det var under ett år gammelt,så har jeg fortsatt ikke slike følelser som for mitt eget barn.

 

Vi har også veldig forskjellige måter å oppdra barn på iforhold til hva som skjer hjemme hos moren til dette barnet.

Dette ser vi tydelig og dette skaper til tider mye frustrasjon og krangler. Men, vi kan ikke ha ennerledes regler her hos oss for dette barnet heller. det er nødt til å følge de reglene vi har her hjemme hos oss og forholde seg til det samme som vi andre gjør.

 

I nummeret av foreldre og barn som er ute nå er det skrevet en artikkel om det å være bonusmor. Synes kanskje denne artikkelen bare viser frem de personene som har hatt en fantastisk opplevelse av det å være stemor. Det er ikke alltid like flott og fantastisk som det de forteller. Og det er helt umulig å tenke seg frem til hvordan det kan bli å bo med ett barn som du egentlig ikke har noen bestemmelsesrett over. Man er hverken det ene eller det andre......

Heldigvis har jeg funnet min rolle, og mitt liv som bonusmamma er stort sett bra, men veien dit vi er idag har ikke vært lett....

Og jeg ser med skrekkblandet fryd på fremtiden og hvordan tenåringslivet blir...men men, skal vel kanskje ikke ta sorgene på forskudd....

[Anonym bruker]

Har heller ikke de samme følelsene for min stedatter som mine egne og det er naturlig spør du meg:-) mine er mitt kjøtt og blod, og har vokst til et lite menneske i min kropp. Men er glad i stebarn, tantunger og venners unger også selvfølgelig.

[Anonym bruker]

Samme her. Føler en uendelig kjærlighet til mitt eget barn som jeg båret inni meg i 9 mnd, vært gjennom en fødsel og trøstet og båret fra han var nyfødt. Det er vel helt naturlig at man ikke har en sånn følelse for andres barn, derav stebarn. Hvem kan virkelig med hånden på hjertet si at de føler denne kjærligheten for stebarn.

Har også flere stebarn, og det er tøft. Hver eneste dag er en prøvelse.

[Anonym bruker]

Først og fremst vil jeg si at jeg ble ganske provosert av artikkelen i Foreldre & Barn, hvem vil vel stille opp i bladet og si de syntes det er et helvete til tider..? Nei, tullete med en slik artikkel, da burde de ha tatt med en som har vært i et slikt forhold (det er vel ingen som vil svartmale forholdet sitt i et blad om man fortsatt kjemper i et slikt vanskelig forhold..), og som det ble for vanskelig for, for jeg tror de fleste av oss som er stemødre syntes det er tøft til tider.

 

Nei, jeg har ikke samme følelse for stebarna som for vårt fellesbarn, og det kommer jeg aldri til å få.

[Anonym bruker]

Helt enig med deg angående artikkelen i Foreldre og Barn. Hvem hadde vel stått frem der og fortalt hvor tøft det kan være. Det er helt sikkert noen som har ett veldig nært og kjærlig forhold til stebarna sine, men jeg tror også det da ofte dreier seg om ett, og som kanskje var bitteliten når hun kom inn i bildet.

[Anonym bruker]

Helt enig, sånne artikler er utrolig provoserende!! Først og fremst fordi de er så langt fra sannheten som det kan få blitt. Så vidt jeg har oppfattet så har faktisk nesten samtlige familier med stebarn inne i bildet, problemer. Selv om det er lyse perioder også.

 

Jeg tror også at det de som bare har ett stebarn, gjerne kjent det fra det var veldig lite, og som ikke har dem 50% av tida som kan stå frem og si at de er såååå himla glad i stebarnet sitt. Det er en mye mindre sak å elske ett barn du har lite med å gjøre. Jeg tror også at jeg hadde syns det var kjekt eller i alle fall greit med stebarn om det bare var ett som kom her en kveld i uka og annenhver helg....

 

Nei, å være stemor er beintøft!! Men må hele tiden dele kjæresten sin. Har han barna rundt 50%, så blir det til at barna hans er altoppslukende i hele stemors hverdag. Jeg føler aldri at jeg får tid til å komme meg ordentlig før neste runde med barna:/ Det blir til at jeg ofte går og tenker på dem og gruer meg, den uka de ikke er her....

[Anonym bruker]

Signerer deg 13:51. Siste avsnittet ditt sier mye om hva jeg føler også. Spesielt det med å grue seg.. det er jo ille at det skal være sånn, og jeg er lettere deprimert fordi jeg sliter med denne tilværelsen. Samtidig er det ikke noe alternativ å gå fra samboer, fordi jeg aldri i verden utsette vårt fellesbarn for 50/50 tilværelsen hvis ikke det er absolutt siste utvei.