Jeg tror jeg er deprimert, men tør ikke snakke om det.

[Anonym bruker]

ikke til legen eller venner og heller ikke til familie eller mannen min. Det er så sårt.

 

I det siste har noen av venninnene mine gjort det veldig bra med både jobb, utdannelse, kjærlighet osv. Jeg kjenner oppriktig at jeg blir glad på deres vegne, men jeg blir også trist/lei/deprimert for det setter så sterk under min situasjon som er helt annerledes.

 

Jeg har slitt med fibromyalgi de siste årene, skulle neste ønske at det var en annen mer synlig og farlig sykdom(håper jeg ikke tråkker på noens tær nå) jeg hadde for når man har fibromyalgi så er det stort sett ingen som tar deg på alvor.

I tillegg har jeg ikke utdannelse, planene var der men så gikk det ikke likevel. Jeg føler at jeg lever et kjedelig liv uten særlig mening. Eller, jeg har jo barna mine som jeg elsker over alt på jord men det er jo ikke riktig at jeg skal leve kun for de. Der er ikke rettferdig for de heller, et at for stort ansvar å pålegge to små barn.

Jeg føler at jeg har mistet meg selv helt og er desperat etter å finne tilbake til den glade jenta jeg en gang var.

 

Jeg har en klump i magen som aldri forsvinner, jeg er redd for å snakke med mennesker. Jeg føler meg stygg og feit selv om jeg innerst inne vet at jeg ikke er det. Jeg føler ikke at jeg har noe å bidra med i en samtale, tror at det jeg har å si er så uinteressant og uintelligent at jeg ikke tør å si ordene.

 

Jeg MÅ komme meg ut av dette på en eller annen måte, men vet ikke hvordan når jeg ikke tør snakke med noen om det. Er sikker på at de jeg eventuelt snakker med vil syntes at jeg er dum rett og slett.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vet AKKURAT hvordan du har det!

 

Jeg vil ikke si jeg er deprimert, men jeg har store problemer med å akseptere min diagnose (også fibromyalgi). Jeg skammer meg nærmest over diagnosen og prater aldri om den, føler det er en "lavstatusdiagnose" som folk rynker på nesa av. Er redd folk skal snakke stygt om meg og min "latskap".

 

Fakta er jo at jeg sliter med korniske smerter, søvnproblemer, hodepine, øresus osv, men jeg presser meg altfor hardt og resultatet blir at jeg er fullstendig utslitt, irritabel og føler meg som verdens værste mor og kone.

 

Hvor ble den positive smilende jenta av? Føler jeg sitter apatisk og ser livet mitt fly avgårde uten at jeg får noe glede av det i det hele tatt..

 

Nå har legen min sagt at han skal sende henvisning til kognitiv terapi for meg etter ferien. Jeg er positiv og håper det vil hjelpe meg. Jeg vet jeg bare må akseptere at dette er den kroppen jeg har fått, at jeg må tilpasse aktivitetsnivået, ikke misbruke energi på uviktige ting osv, men det er ikke lett.

 

Jeg VIL være en frisk mamma som er på jobb hver dag, freser rundt på fritidsaktivitetene til ungene om ettermiddagen, som trener, som har tid til venner, som skaffer barnevakt og koser seg med en konsert i ny og ne osv.

 

Isteden er jeg en utslitt mamma, som jobber bare 50%, som ikke orker NOE i helgene, som ikke var vært ute med mannen på kveldstid på flere år, som ikke orker trene mer enn litt lett mosjon, som legger meg rett etter ungene om kvelden og sover når mannen legger seg.

 

Om det er noe trøst så skjønner jeg deg veldig godt, man går ikke til vennene sine og "skryter" av plagene fibromyalgi gir en og hvor deprimerende denne sykdommen er. Man skammer seg over den...

 

Jeg håper kognitiv terapi kan hjelpe meg, få snudd tankene litt og hjelpe meg akseptere det livet jeg faktisk har og til og med finne glede i det. Du må også snakke med legen din, for det skal jo være hjelp å få.

 

Masse lykke til!