Føles ut som noen alltid holder øye med meg! Noen som også har hatt det slik?

[Anonym bruker]

Jeg føler at det er noen som alltid er "ute" etter meg..

Har hatt en ganske mørk og trist barndom, og har idag angst og sliter med en del ting. Følte ut som noen fulgte etter meg, så på meg ++ da jeg var 17 også.. Det forsvant, men nå er det her igjen...

 

Noen som har hatt det slik? Og som kan komme med tips? Takk på forhånd!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hatt en vanskelig barndom eller noe slikt, men er ofte slik når jeg har det litt tøft i perioder merker jeg ett slags nævær.

 

Men jeg vet det er bare "hjelperene" mine som prøver å fortelle at de er der for meg uansett!

 

Men nå tror jeg på sånne ting(og om du ikke gjør det vil du tro at jeg er gal, hehe)

 

 

[Anonym bruker]

Tror ikke du er gal, jeg Hehe.. Mye man ikke vet fins her på jorden..

 

men det har blitt slik at det plager meg, når jeg merker det MÅ jeg gjøre noe, enten male, kappe ved, ordne inne ++ .. Det har negativ virkning på meg.. Føler meg utrygg og redd på en måte... Hmm..

 

hi

[Anonym bruker]

dytter

[Anonym bruker]

Du er paranoid. Det kan man få hjelp og behandling for å bli kvitt.

[Anonym bruker]

Paranoid personlighetsforstyrrelse? Leste litt om det nå, og det er skremmende likt meg :/

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg følte at noen fulgte med på meg i det forrige huset vi bodde i...forgikk litt mye rart der.. Men nå har vi flytta og ikke følt det sånn etterpå. Har ikke noen gode råd egentlig... Har du noen du snakker med om dette? Husker du hva som kan ha gjort at det forsvant sist?

[Anonym bruker]

Hmm.. Husker at det ble bedre i hjemmet mitt, jeg fikk det bedre, begynte på videregående, fikk en veldig flink lærer som jeg kunne prate med problemene hjemme osv...

 

Leste litt om symptomene på paranoid nå.. Står noe slik somÅrsaker til personlighetsforstyrrelser

 

Som for mange andre psykiske lidelser vil utviklingen av personlighetsforstyrrelser skyldes en kombinasjon av arv og miljø. Det er vanlig å tenke at personlighetsforstyrrelser kan utvikles som resultat av ulike negative forhold i en persons barndom, som f.eks. mangel på stabile personer i barndommen som barnet kunne knytte seg til, brudd på følelsesmessige bånd, at foreldrene ikke avpasser seg barnets ønsker og utviklingsnivå, dårlige rollemodeller, overgrep, hjem preget av disharmoni, fysisk eller psykisk vold. Dette er faktorer som kan være med å påvirke personlighetsutviklingen på en negativ måte og som kan være årsaksmessige faktorer eller faktorer som gjør en person mer sårbar for å få en personlighetsforstyrrelse. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at mange barn som opplever ulike grader av negative faktorer i barndommen, likevel ikke utvikler en personlighetsforstyrrelse."

 

Moren og faren min var aldri tilstede og jeg turte ikke ta imot hjelp, holdte derfor det meste for meg selv, jeg opplevde overgrep, psykisk OG fysisk vold, hjemme var det mest alkohol og bråk som foregikk.. Hadde ingen jeg kunne stole på, på en måte... Jo mer jeg leser, jo mer ligner det! Redd før at jeg faktisk har dette...

[Anonym bruker]

Dytt!

[Anonym bruker]

Jeg har ingen traurig barndom og har ingen lidelser/diagnoser hverken fysisk eller psykisk. Allikevel gikk jeg i flere år med følelsen at noen holdt på å dolke meg i ryggen, bokstavelig talt. Jeg har i tillegg svært blodige dagdrømmer. Er bare hodet som farer avgårde med en svært livlig fantasi. Jeg har heldigvis ikke mareritt, men er mørkeredd og har vært det siden jeg var liten. Har vært bedre etter at jeg, av andre grunner, fikk meg schäfer. Han varsler på enhver "inntrenger" og det får meg til å føle meg tryggere. Reagerer ikke han, så er det ikke noe å reagere på.

 

Jeg er ingen tilhenger av å slenge rundt seg med diagnoser som "paranoid personlighetsforstyrrelse". Det kan fort bli en sovepute for den som får diagnosen og som ubevisst hindrer bedring. Les: Jeg er syk, jeg er slik, og vil være slik resten av livet. Det er IKKE tilfelle!

 

For din del har det blitt borte en gang tidligere, og sansynligvis blir det borte igjen. Her går det også i bølger, men etter 22. juli fikk det seg et kraftig oppsving for min del. Jeg og mine blodige våkendrømmer :-P Nå har jeg jobbet en del med meg selv, unngått nyheten og listen over omkomne og holdt på med andre ting jeg vet vil flytte fokus.

 

Mitt tips: Går du til behandliong for angsten så snakk med de der. I mellomtiden så unngå de tingene som utløser den paranoide tendensen. For min del ville det vært å ta sykkel i stedet for å gå (forflytter meg fortere), ikke gå ut når det er mørkt, ta med deg noen som kan gå sammen med deg osv. Og ja, det er lov å kikke seg bak for å se om det er noen der. Gå igjennom leiligheten/huset og sørg for å sjekke at vinduer og dører er låst, hvis du er redd for slikt. Ikke se på skrekkfilmer ;-) Har aldri kunnet sett på slikt *he he he*

 

Ja, jeg er helt frisk, har barn, er gift og er i full jobb. Innrømmer glatt at jeg mørkeredd til de fleste og at mine dagdrømmer er rimelig blodige. Ser ikke på det som hverken et stort problem i hverdagen eller som en sykdom. Har forøvrig notert meg at flere her inne har skrevet at de er husredde. Er vel varianter av det samme, kan jeg tenke meg.

[Anonym bruker]

Takk for langt svar! Ja, jeg har også 2 hunder, som bjeffer om det så skulle være noe.. Men det hjelper ikke..

Kan ikke huske om det ble værre etter terrorhandlingen heller.. Hmm.. ihvertfall så har dette gått hardt innpå meg..

 

Det som er dumt er at om jeg sitter ute med venner, kjæresten eller foreldrene mine, så sitter jeg som regel stille, siden det er noen som alltid stirrer på meg fra skogen, jordet eller noe.. jeg føler uansett at noen følger etter meg eller ser på meg... Så det hjelper ikke om det er flere med heller...

 

Men det som topper alt, er at den som "stirrer" på meg også har fått ett navn av meg..! Og det skremmer meg veldig...

hi

[Anonym bruker]

hmm

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd dette. Hadde psykoser i tillegg og når jeg fortalte at jeg følte meg overvåket så fikk jeg en mild scizofreni diagnose.

Det er noen år siden og jeg føler fortsatt at det er noen som overvåker meg.

Sier ikke at det er dette du har, men den diagnosen fikk jeg på grunn av at jeg sa jeg følte meg overvåket.

Ta kontakt med lege så får du vite eller blir henvist til psykolog så du kan få et ordentlig svar der:)

[Anonym bruker]

Jeg har også hatt det slik. I tilegg har jeg hatt veldig dårlig erfaring med helsevesenet i forbindelse med dette. De satte meg på medisiner jeg ikke trengte, med sterke bivirkninger. Jeg har opplevd mye vanskelig gjennom hele oppveksten min jeg også, og hadde mye angst som deg. Deprimert var jeg også. Det som hjalp var å rett og slett gå inn i meg selv og endre tankemønsteret mitt. Hver gang jeg kjente et angstanfall lukket jeg øynene og gjentok og gjentok "jeg er frisk, jeg er frisk, jeg er lykkelig" osv.. Det høres teit ut, men jeg tror det hjelper. Jeg er frisk på femte året nå, etter å ha endret tankemønsteret mitt skikkelig.

[Anonym bruker]

Så egentlig er det best å ikke oppsøke lege?

[Anonym bruker]

Det vet jeg ikke. For meg ville det vært bedre om jeg lot være. I tillegg til å få elendig såkalt "hjelp", var jeg 9 mnd på venteliste, bare for å finne ut at de hadde lagt søknaden min i en skuff for så å glemme den. Det gikk 14 mnd før jeg fikk hjelp, og lang tid før de skulle utrede meg for ting jeg ikke kjente meg igjen i i det hele tatt.. Men det er én dårlig erfaring da. Sier ikke at mange ikke får god hjelp!

 

Gjør det som føles mest riktig for deg. Hvis du tror du kan takle det, og finne løsninger på problemet alene, så kanskje det er best. Hvis du tror du trenger litt drahjelp fra andre og evt. medisiner, så kontakter du legen.

 

Hilsen meg litt lenger opp med dårlig erfaring

[Anonym bruker]

Hmm.. ja... får vente å se litt før jeg kontakter lege!

[Anonym bruker]

Kanskje det er noen som "våker over deg" fra oven?