"Koser" oss med ettåringen på stranda i fint vær, men er veldig misunnelig på de med eksemplariske barn.

[Anonym bruker]

Jenta vår på 17 mnd er ikke som hun en gang var. Hun er virkelig inne i en trassig periode og ingenting er bra nok. Alle andre rundt oss har barn som løper rundt å virkelig koser seg mens tulla vår liker seg best på armen. Vi kan bade, men da må vi lokke henne ut i vannet. Tvinger ikke, men når vi har badet litt så er det greit, men det varer ikke så lenge. Da må vi gå tilbake og hun vil sitte på fanget.

Og hvis hun ikke får viljen sin så er helvete løs, da er ALT galt. Jeg gir meg ikke, men føler så på det når hun får raseriutbrudd på en fullstappet strand. Strandturene blir ikke fra morgen til kveld for å si det sånn. Når blir det bedre? Og hvor dum er jeg som tar henne opp når hun vil opp å bli båret på?

[Anonym bruker]

Herremin da menneske...du har da hørt om grensesetting?

 

Jeg trur de fleste ville kjenne seg igjen i situasjonen med et lite barn som får et raseriutbrudd. La henne hyle, det går nok over

[Anonym bruker]

Hun får ikke viljen sin og jeg gir meg ikke, men jeg kan ikke gjøre stort med at hun er trassen.

HI

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Små barn trenger mye kos og nærhet, og jeg mener det er best å ta dem opp dersom de vil opp. Det er slik man får trygge barn. Barn som stadig blir oversett og "dyttet bort" av foreldre som mener at de må nå bare skrike fra seg blir også vant til at følelsene deres ikke blir tatt på alvor med det som følger med seg av det.

 

Ellers er det selvsagt viktig å sette grenser, men velg deres kamper, og husk at hun enda er veldig liten. Dersom hun ikke ønsker å bade, så synes jeg faktisk hun skal slippe. Det er ingen grunn til å ta henne med vel, sånn egentlig? Noen ting må jo barna selv om de ikke vil. Som pusse tenner, ha på støvler i regnvær osv, eller lære seg at ikke er lov, som å kaste mat på gulvet ol. I disse tilfellene må en overstyre barnet, forklare hvorfor barnet må, eller ikke får lov, og være tydelig på grensene sine. Men jeg ingen grunn til å skape en situasjon med potensielle trassanfall fordi dere absolutt vil bade med henne dersom hun egentlig ikke vil.

 

Når trassanfall blir bedre? Tja... Når de er 18-19 år og flyttet ut? ;-) Trass kommer og går, og uansett hvor slitsomt og tildels plagsomt det kan oppleves, så er det sunt og viktig at barna trasser. Men barn trasser på ulikt vis ved ulike alderstrinn. Min snart 2 åring kan være klengete og ikke ville ned når vi er med mange mennesker og hyle til om det er noe hun ikke vil da. Slik ville aldri 6 åringen min reagert, men han kan trasse på helt andre ting og på en annen måte.

[Anonym bruker]

Alle barn er forskjellige. Vi har en på 2,5 som er veldig selvstendig, sjarmerende og AKTIV!!!!!!!!!!!!!!!! Det er slik at om han er rolig, så tar vi tempen for å sjekke om han har feber ;-)

 

Skal dere kose dere, så ta henne på fanget. Er det hele tiden og konstant hjemme også, f.eks. når du holder på med noe, så må hun få forklart at nå må hun vente litt, og SÅ kan hun få komme opp (dersom hun er rolig). Jeg velger mine kamper med omhu og disiplinerer ikke "for syns skyld". Det er urettferdig og jeg tror barna blir forvirret av at det er noen regler da og noen regler nå. Er det greit for deg at hun sitter på fanget, ja, da kan hun vel sitte på fanget! Har du ikke mulighet, så må hun lære seg å vente litt. Akkurat som at barn når de blir litt eldre må lære seg at de må vente litt når mamma og pappa snakker med andre voksne. De kan ikke alltid bli hørt på sekundet.

 

Vi har venner som gjør alt for husfreden og får ditto "borskjemte" unger i mine øyne, men er det greit for dem, ja, da er det faktisk greit. Om de må bruke 1 time på legging hver eneste kveld, ja, da må de det. Eneste jeg forventer er at mine regler da gjelder for mine barn!

[Anonym bruker]

Det kan være at hun faktisk ikke liker så godt å være på stranden.

[Anonym bruker]

Du kan trøste deg med at det går over. Mine har også vært slik i noen perioder.

[Anonym bruker]

Takk for fint svar! Skrev det litt feil om å lokke henne i vannet, vi sitter sammen i vannkanten og leker med bøtte og spade helt til hun er klar for å gå ut i vannet. Så går vi ut sammen.

Godt å høre at det ikke er helt feil å ta henne opp når hun vil opp. Har alltid følt at det er rett og som en annen også sier her, når vi er hjemme så er det slik jeg gjør det. Jeg forteller at mamma må lage middag så du må vente litt osv.

Jeg velger mine kamper også med omhu og prøver så godt jeg kan å være like konsekvent hjemme som ute. Syns egentlig alt dette er vanskelig, mest fordi jeg ikke gir meg og hun blir sint og lei seg. Men prøver så godt jeg kan å prate gjennom raserianfallene hennes og viser at jeg er her.

HI

[Anonym bruker]

Jeg tenker sånn som Alva skriver og er veldig enig med henne. Forstår ikke hvorfor det er greit å avfeie barns uttrykk som "trass" og dermed ignorere hva de vil og hva de føler. Barn på 1-2 år har lov til å bestemme en del ting selv, og så må foreldrene bestemme en del. Men om hun vil/ikke vil bade synes jeg bør være hennes valg. Gutten vår er nå snart 2 og trives på stranda, men han har ikke alltid vært sånn. Tidligere hatet han vann og da fant vi på andre ting i stedet. Ser ingen grunn til å tvinge han til noe han ikke vil. I stedet for å være opptatt av at dere voksne skal bestemme hele tiden og "takle" trassanfallene, så bør dere heller tenke på hvordan dere kan unngå dem. Hva skal hun få bestemme selv?