Skal - skal ikkje...

[Langbrok]

Hei!

 

Eg er ei kvinne på 44 år som aldri har blitt gravid på "gamlemåten", men som har tatt dei innleiane rundane i forhold til in vitro-befruktning. Nå begynner eg å få litt kalde føter. Er det rett å tilby eit barn så gamle foreldre?

 

Venninnene på min alder har jo barn på vidaregåande, bortsett frå ei som har ei på to og ein på eitt og er heilt utslitt. Han som evt. blir faren er mykje eldre enn meg, så eg reknar med å bli aleinemor etter ei stund. Men så lenge han er frisk, kjem han til å vera ein fantastisk småbarnsfar. I og med at han er pensjonist, vil han ha god tid. Han har mykje erfaring frå eit tidlegare ekteskap, og dei flotte vaksne barna hans skamrosar han som pappa.

 

Eg har høg utdanning, gode og fleksible jobbmulegheiter og gode venner. Eg liker å gi omsorg, og eg har eit nært og godt forhold til tantebarna, som eg har brukt mykje tid i lag med.

 

Er det nokre godt vaksne mødre som kan gi meg tilbakemelding, for og mot?

 

[Anonym bruker]

Jeg var 45 da jeg fikk barn, mitt første (og sannsynligvis eneste) unnfanget på naturlig vis. Han er snart 2 og jeg kan ikke på noen måte si at jeg er utslitt. Leser om flere klagende slitne yngre mødre her på BiM. Passet utmerket inn i vår livsstil, når han har lagt seg kl 19, er kveldene som før. Vi er blitt mer aktive og gjør mer etter at han kom, og det er jo bare positivt. Synes det å få barn ikke var sååå store omveltninger i livet og det er langt mindre slitsomt enn jeg har trodd og mye mer kos og moro.

[Langbrok]

Tusen takk for rask og positiv respons. Dette var ei lita solskinnshistorie. Godt å høyra at nokon trivest i foreldrerolla. Moro at de er blitt meir aktive etter at guten blei fødd. Nå fekk eg meir lyst igjen! Lykke til vidare.

[bebbis?]

Jeg er 34 år og har nå aktivt begynt å prøve å få barn.. Vi ønsker faktisk flere barn, og har begynt å snakke om at hvis de kommer tett så kan vi faktisk klare noen (3-4).. Jeg tror det er flere fordeler ved at vi er litt eldre.. Vi har på en måte gjort unna en del ting, og kan roe ned når vi får barna og konsentrere oss om de.

 

Jeg tror oppriktig at noen av grunnene til at småbarnsmødre er utslitt er fordi de skal rekke over alt.. Fortsatt være "ung" og få nye opplevelser, og bevare alle aspektene samtidig som de har små barn.. jeg tror det er stress for foreldrene og ikke minst for barna. Når vi nå får barn så vil vi kunne prioritere det, bli mer aktive på barnas premisser, og dermed også kunne slappe av når barna har lagt seg..

 

Jeg føler det ikke er helt riktig at barna skal tilpasse seg mors aktive voksne liv, og at det er derfor man ofte blir utslitt..

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg er 41 og har ikke fått mitt første barn enda (men traff veldig bra på eggløsning denne måneden, så lever i håpet... ).

 

Jeg har tenkt noe av de samme tankene som deg, men har kommet til at jeg har så mye å tilby et barn nå i forhold til for 20 år siden at jeg er ikke bekymret. Dette er ikke noe kritikk av å få barn tidlig (det er jo det vi egentlig er skapt til), men jeg tror det er viktig å se at ulike aldre kan tilby barn ulike positive sider. Jeg er sikker på meg selv, har ikke noe behov for å jage en karriere, har den utdannelsen jeg vil, jeg er innstilt på at barnet blir det viktigste og at jeg må innstille livet mitt etter barnets behov, barnet skal ikke måtte stresse for å holde følge med meg. Jeg har en jobb hvor jeg er så priveligert at jeg kan tilpasse min egen arbeidstid også. Småbarnsperioden er jeg innstilt kommer til å bli travel, men tror også at jeg har stor vilje til å tilpasse resten av livet mitt etter dette for å gjøre det beste ut av det. Den modenheten man får med årene tror jeg virker til vår fordel. (Og til yngre mødre her: jeg kunne sikkert laget en lignende liste med de fordelene dere har, så ikke ta det som kritikk!!)

 

Jeg har en tante som bare er fire år eldre enn meg. Hennes mor, min bestemor var nesten 47 da min tante ble født. Min bestemor døde da min tante var 26, faren mistet hun da hun var 13 (tror bestefar var åtte år eldre enn bestemor). Jeg har snakket med henne akkurat om dette, og hun sier at om hun kunne velge så ville hun valgt sin mor på nytt, og ikke en yngre mor som hun sannsynligvis ville fått ha i mange, mange flere år. Hun sa at moren alltid var så tilstede, alltid hadde en ro over seg og at til tross for at hun var såpass "gammel" i år så var hun også veldig ung som person.

En annen jeg vet om fikk sitt første barn som 45-åring og har også fått et barn til i etterkant - uten å føle at det sliter henne ut

 

Mange vil sikkert si noe ift at pappaen er såpass mye eldre også, men der tror jeg oppriktig at det er bedre med en tilstedeværende pappa som tar seg tid til barna enn det motsatte - selv om det er en risiko for at han går bort tidligere enn "ønsket". Men ingen, uansett alder, har noen garanti for hva som skjer i morgen, det viktigste vi gjør er å gi barna våre en trygg plattform.

 

En venninne av meg har nå to barn under to år, hun er like gammel som meg. Selv om det selvfølgelig er mye slitsom og nå med nr to mye mer som skal klaffe av organisering og planlegging, så fremhever også min venninne dette med at hun føler en ro rundt småbarnsperioden fordi hun føler seg trygg på seg selv og det hun gjør.

 

Så, jeg tror det er helt opp til oss selv hvordan vi velger å se på det å bli mødre i moden alder - og ikke minst, hva vi gjør det til. Hvis man er så heldig å få et noenlunde "enkelt" svangerskap (ikke risikosvangerskap) så kan man faktisk gjøre mye for å bygge opp kroppen i denne tiden også. Vi kan gjøre mye med kosthold og trening!

Lar vi oss selv forfalle og tenker på alle "ulempene" vi har, så tror jeg det blir slik også. Nei, det er veldig mye opp til oss selv. Hvis vi velger å være aktive med barna så vil jo vi også holde oss i bedre form og da trenger ikke barna merke noe til vår alder!

 

Lykke til til alle oss modne mødre!

[Anonym bruker]

Hei du :-)

 

Kjenner meg igjen i mange av tankene du deler her...Jeg tenkte mange av de før vi ble gravide. Vi ble selv foreldre for første gang når vi var 40 år. Vi tenkte at skjer det så er det en mening med det, og skjer det ikke med det så er også det meningen. Vi gjorde ingen ting for å bli gravide untatt å ikke bruke prevensjon.

 

Jeg ble advart i mente om hvor tøft det skulle bli å bli mor i så voksen alder.. vet du jeg kjenner meg ikke igjen i det!! Og da hadde vi en litt tøff start de første månedene med baby som hadde kolikk osv Men ikke en dag har jeg kjent på at jeg er for gammel eller ikke har kapasitet!! Ja det blir perioder med lite søvn, og det er masse nytt og ukjent men det meste går seg til... tro meg det gjør faktisk det :-)

 

Jeg har virkelig nydt det første året med alt det innebærer, for det er jo bare for en periode og vi har jo lønnet perm for å ta oss av de små. Dette året har vi virkelig kost oss som familie og fått en mer behagelig puls på livet enn før vi fikk barn - faktisk!! Vi har hatt fokus på å leve i nuet og ikke stresse med alt som skal skje osv. Vi har virkelig vært der og da hele veien. Det gjør en godt midt oppi alt det nye, tenker jeg :-)

 

I alle år har vi jobbet masse og kunne bruke tid på oss selv, det er rett og slett herlig å kunne snu på det og nå ha familien som hovedfokus og la det andre forme seg litt etter den. Vi er rolige og trygge som foreldre, og jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen i at vi har problemer med å tilpasse oss et barn etter så mange år med oss selv øverst på agendaen.

 

Selvsagt tenker vi også på at vi er "gamle" foreldre. Men vi gjør vårt beste for å holde koken i mange år ;-) Vi jobber mindre, har fokus på aktiv hverdag som både familie og familiemedlemmer, stresser mindre. Vi tar aktive valg som i alle fall skal gjøre at vi gjør vårt beste for å holde kropp og sjel så frisk som vi kan gjøre. Nå kan vi ikke styre alt men vi gjør det vi kan i alle fall :-)

 

Jeg kan ikke si hva du skal gjøre, men jeg kan si at det går fint an å bli voksen mor om du vil... og det er virkelig en fantastisk opplevelse :-D

 

Jeg er nå gravid med nr 2... og om alt går bra har vi 2 barn når vi fyller 42... ;-)

 

 

[Anonym bruker]

Hei anonym 15:39

**En annen jeg vet om fikk sitt første barn som 45-åring og har også fått et barn til i etterkant - uten å føle at det sliter henne ut **

 

Dette var gøy å lese!!! Håper det kan gjelde meg. Jeg ønsker meg også et barn til etter at jeg fikk ett som 45-åring.

Anon 21:03 30.07

[Langbrok]

Takk for kjapp og hyggelig respons. Og ikkje minst - takk for å rekna oss i samme aldersgruppe når du er 34 år og i mine auge ennå ung! Argumenta dine er gode. Eg har også tenkt på det du seier med at den roa som følgjer det å vera vaksen, kan gi tryggleik og stabilitet til eit barn. Hadde eg vore på din alder hadde eg ikkje vore i tvil i det heile, og då hadde eg ønska fleire. Lykke til!

 

 

[Langbrok]

Takk for eit langt og klokt svar.

 

Her var det mykje å tenka på. Eg er sjølvsagt samd i at vi er skapt til å få barn når vi er unge, men det blir dessverre ikkje alltid slik. Og det treng ikkje vera fordi ein er egoistisk og bare tenkjer på karrieren, men tvert om at ein føler at ein ikkje har ein trygg situasjon å by eit barn.

 

Du har rett i at vi ikkje har nokon garantiar for kor lenge vi har verken partnarar eller foreldre. Den førre kjærasten min var yngre enn meg, han er død nå. Mormor mi var 40 år då mor mi blei fødd, og levde til mor var over 50 og eg var over 20. Ho var den eldste av besteforeldra mine, og den eg hadde lengst.

 

Kloke ord om at mykje er opp til oss sjølv. Vonar at det klaffa med eggløysinga. Lykke til!

 

 

 

 

[Langbrok]

Hei sjølv, og takk for rask respons og for å dela nyttige og positive erfaringar. Så godt å høyra at det finnest andre der ute som tenkjer på denne måten. Det at du nå ventar barn nr. 2, må jo vera det beste beviset på at det å få nr. 1 ikkje har vore avskrekkande. Lykke til med begge to!

 

 

[Langbrok]

Sjølv om dette ikkje var til meg, har eg lyst til å seia at dette var oppmuntrande: Du er på min alder, du har eitt barn og du ønskjer deg eitt til. Det er vel omtrent fasitsvaret på at prosjektet ikkje er vonlaust! Takk!

[Anonym bruker]

Jeg vil si noen ord....

 

Det er IKKE det at jeg mener at du ikke burde få et barn, alle burde få bli foreldre om det er det de vil!!!

 

DU er ikke så gammel til at du ikke kan få maaaange flotte år sammen med ditt barn, men reagerer litt på at han som da blir barnefar er pensjonist.. Er sikkert sant som du sier at han kommer til å bli en flott pappa!!! Og det finnes mange menn på 60 som er vel så spreke som andre på 40, MEN alderen er der, og med den kommer økt risiko for det meste av sykdommer.

 

Grunnen til at jeg sier dette er for at jeg selv hadde "verdens sprekeste" mann i 50-årene til pappa, og han fikk et barn med sin nye kone (som er ca 15 år yngre enn han) Det var INGENTING å utsette på alderen hans, da han som sakt var kjempe sprek.

 

Men så pluttselig en dag -ut av det blå- datt han om med en kjempestort hjerteinnfarkt,død på stedet. Dette hadde neppe skjedd med en på 30,for å si det sånn.....

 

Det jeg synes er noe av det verste med dette er at hans lille barn på 4år nå ikke får oppleve å ha min flotte pappa som sin pappa. H*n går rett og slett glipp av den barndommen jeg fikk, SAMMEN med pappaen sin.....

 

Ville bare dele dette med deg, fordi det er en del av realitetene når man velger å få barn i høy alder. (nå mente jeg din manns alder!)

 

Lykke til, uannsett hva du velger å gjøre!!

[Langbrok]

Hei igjen!

 

Takk for klok og relevant respons. Ja, dette har eg tenkt mykje på. Det er faktisk eit av dei sterkaste motargumenta. Ikkje bare det at barnet kanskje må vaksa opp utan ein pappa, men endå meir det at barnet kanskje kjem til å mista pappa i ung alder, og det vil vera vondt og vanskeleg.

 

På den andre sida har den vordande pappaen svært bra helse. Faren hans vart 99 år, så han bør også ha gode gen . Og dessverre: Brå dødsfall, som det du nemner, kan skje med folk i alle aldrar. Ein tidlegare kjærast av meg døydde heilt uventa i søvne fleire år før han blei førti, så ein veit aldri kor lenge ein har kvarandre. Men det er sjølvsagt litt annleis å vita nokså sikkert at tida er tilmålt... Den tida kan derimot disponerast nesten hundre prosent i favør av barnet, og det er jo også noko.

 

Det er mykje å tenkja på her. Lykke til du og.

 

 

 

[Guroh]

Kjære deg!

Dette var en interessant debatt, og jeg hadde lyst til å si min mening Jeg er 39 år, mannen min er 59 og førtidspensjonert pga yrke, ikke helse. Han jobber en del på frilansbasis, men har generelt god tid og er utrolig sprek. Vi har begge barn fra før, og så fikk vi ett sammen som nå er 8 år. Mannen min hadde lyst på et barn til, men jeg tenkte som deg og vurderte veldig nøye før jeg sa ja. Hva om han ikke levde så lenge, hva om jeg var for sliten, hva om,hva om. Men jeg ønsket det jo innerst inne, vi ble gravide og nå skal vi ha tvillinger til vinteren! Jeg velger å se det positive. Jeg velger å se at alle de eldre søsknene er en ressurs, at vi begge kan tilby mye mer på et menneskelig plan enn vi kunne for 20 år siden. Og på begge side av mannen mins familie har de blitt svært gamle, hvis han lever like lenge som familiegjennomsnittet kommer de små til å ha faren sin like lenge som jeg selv hadde, da min far døde da jeg var 34. Jeg mener bestemt at alle barn er en gave og noe helt spesielt, og en berikelse til alle aspekter av livet. Jeg tror du kommer til å bli en kjempemamma, og kan bare si en ting: Følg hjertet ditt

[Langbrok]

Kjære Guroh!

 

Takk for kloke og inspirerande meiningar. Dei der "kva om"-tankane kjenner eg godt igjen! Hjarta og hjernen har hatt lange diskusjonar... Men det er vel sjeldan slik at tilhøva er perfekte for å få eit barn. Kanskje må ein bare innsjå at ein får gjera det beste ut av det ein faktisk har. Det var fint å lesa innlegget ditt. Noko av det mest motiverande er faktisk å sjå at det er fleire kvinner i liknande situasjonar, som også ønskjer seg eller ventar barn. Lykke til med tvillingane!

 

[Anonym bruker]

lag barn:) en vet aldri hva som hender i måren uasnett alder:)

 

min mann nærmer seg 60 og vi har 2 barn til på planen:)

[Langbrok]

Takk 22:56 (8.10)! Godt å høre at vi er flere! Setter den første sprøyta i kveld, og så er vi i gang.