Deprimert mann, og det tærer mye på forholdet vårt..

[Anonym bruker]

Kjæresten min og jeg har vært sammen i fire år, og har ei datter sammen..

Han har mistet begge foreldrene på 4 år, og holder nå på med arveoppgjøret sammen med søskenene (han gjør det aller meste selv siden de bor i andre byer)

Vi er mye blakk pga gammel inkassogjeld han har, og bidrag til de andre barna hans.

Han viser tdelig tegn til depresjon; dusjer maks en gang i uken, vil ikke ha sex, snakker nesten ikke med meg, legger seg tidligere om kvelden, osv..

Har bedt han søke hjelp, men han sier det ikke er vits, og at alt ordner seg når han er ferdig med alt arbeidet arveoppgjøret forårsaker.

 

Men jeg vet ikke.. Er så sliten selv, av hele situasjonen. Skjønner at han har det kjempetøft, så ikke tro at jeg ikke tenker på ham, men det tærer mye på meg også.. Føler meg nedprioritert, oversett og alene.

Jeg gjør alt husarbeidet siden han ikke orker, og tar jeg det opp blir det krangling.. Tar jeg opp det at han såvidt dusjer, blir han fornærmet..

 

Hva skal jeg gjøre? Å snakke med han hjelper ikke.. Eller, hvertfall ikke det jeg har sagt frem til nå.

Hvis jeg prater til ham svarer han ikke. Han er hele tiden opptatt på pc med arv-relaterte ting, eller sport, eller så prater han med søskenene sine/venner på pc'n. Ser på tv og spiller ellers.

Vi snakker nesten ikke lengre, føler jeg er alene i forholdet, men vil ikke "plage" han med enda mer å bekymre seg over hvis jeg tar det opp..

[Anonym bruker]

Skjønner at det er vanskelige tider for ham og at du ikke ønsker å legge "sten til byrdeb", men du har lov til å stille litt krav. Kanskje det er det som skal til for at han åpner seg for deg, forteller hva som foregår inni ham, og som gjør at han slipper det til så du kan hjelpe ham.

 

Det ER kjipt å måtte være litt kjip, men jeg tror det er det som skal til. Han trenger deg. Han vet kanskje ikke bare hvordan han skal si det eller vise det.

[Anonym bruker]

Takker for svar.

Dette har pågått i over et halvt år nå, har sagt fra en del ganger, men virker som det går inn ene øret og ut andre..

Vet ikke hva jeg skal ta meg til, er ikke sint lengre engang, bare lei av hele greia, sliten av situasjonen, og ser ikke enden av tunellen..

Hi

[Anonym bruker]

Hmm, jeg vet ikke helt... Så lenge? Kinkig den der.... Prøv å gjør deg hard, sett krav og tving ham til å snakke. Det kan selvfølgelig hende at han vil gå helt i vranglås, men jeg vil si at du ikke har noe å tape og det kan hende at du vinner ved at han bryter litt sammen og åpner seg.

 

Det er hans sorg, men nå er det også din sorg. Han har mistet sine foreldre og du er i ferd med å miste din mann. Kjemp og få ham til å innse at dere er to, dere er et team og at han må ikke skyve deg bort.

 

Klem!

 

22:50

[Anonym bruker]

Tror jeg skal gjøre det.. Har jo lilletulla å tenke på også, vil hun skal vokse opp med foreldrene under samme tak,- lykkelige ilag.

Så får vi se om eventyret ender slik jeg vil eller ikke..

En ting er sikkert; jeg orker ikke leve så mye lengre med en skitten og innesluttet mann som prater mer med venner enn med kjæresten sin..

HI