Gråter, gråter og gråter..

[Bella med baby i magen]

Nå er jeg helt utslitt. Jeg skjønner det er mye hormoner, men jeg gråter hele tiden. Jeg gråter på jobb, i dusjen, når jeg lager mat, på bussen hjem fra jobb osv osv. Heldigvis klarer jeg å skjule det godt, men det er ekstremt og herregud så slitsomt! På mange måter ganske tragikomisk når man ser det utenfra, men slitsomt når man lever med det selv hver dag. Selv om jeg ikke vet hvorfor jeg er trist, så er likevel tristheten så reell og vanskelig å takle. Noen andre som har det slik? Jeg anser meg for å være et "normalt" følelsesmenneske og jeg gråter ikke ofte vanligvis. Men dette begynner å påvirke forholdet til samboeren min også. For hvordan kan han skjønne hvordan han skal takle dette når jeg ikke gjør det selv? Noen som kan dele erfaringer med meg?

[Mireth]

Jeg vet hvordan du har det! Jeg gråt og gråt og gråt en periode også. Av mangel på fetaost på butikken, av å fortelle folk at jeg var gravid, av kneipbrød, i bilen og hver gang jeg satt min fot innenfor dørene på rådhuset av en eller annen grunn. Det toppet seg da jeg begynte å blø neseblod hver gang jeg gråt.

Tenker du mye på noe spesielt om dagen, eller er det virkelig "ingenting" som er grunnen til gråten?

Hos meg løste mye seg når jeg fikk snakket ut med samboeren om frykten for å ikke strekke til, og for å ikke klare å få til noe som helst (en del baller i lufta og et ønske om å få alt "perfekt" til når tutta vår kommer bl.a.).

 

Skal sies at samboer har vært, og er, helt fantastisk til å stille opp og trøste. Bare be han om å trøste deg så godt det lar seg gjøre, og fortell han at du ikke forstår helt hva som foregår selv..

Håper det går over snart!

 

Lykke til!

[Bella med baby i magen]

Heia:-)

 

Tusen takk for svar. Det hjelper å høre at jeg ikke er alene om dette. Jeg har følt meg fryktelig unormal og dum i det siste, spesielt i en tid hvor man skal være lykkelig! Men det er jeg jo! Vi gleder oss enormt til å få barn, og det er akkurat derfor jeg sliter med å skjønne hvorfor slike tanker oppstår.

 

Du spør om jeg tenker på noe spesielt, og svaret på det er vel nei. Ikke bevisst i alle fall. Det føles heller ut som om alle følelsene mine er 1000 ganger forsterket, at de ligger utpå huden hvis du skjønner. Men jeg gjenkjenner meg i det du sier om å ikke strekke til. Jeg har høye forventninger til meg selv. Og i tillegg til dette så skjønner jeg nå at jeg bekymrer meg en god del for hvordan tiden etter det å få barn skal bli. Spesielt mye tenker jeg på hvor redd jeg er for å miste det fine "oss" som jeg og samboeren min har. Og i en tid hvor kroppen forandrer seg mye, så må jeg innrømme at selvfølelsen også går litt i berg og dalbaner. I bunn og grunn så tenker jeg vel på mye av det samme som alle andre gjør i vår situasjon, men jeg klarer bare ikke kontrollere følelsesutbruddene. Jeg håper bare ikke dette varer i 6 mnd til :-O

Jeg har en fantastisk kjæreste, men han skjønner ikke hva han skal gjøre eller hvordan. Du har rett i det at det å prate ut er viktig, men utfordringen er å klare å prate om noe man ikke helt skjønner selv.. Kanskje det bare hjelper å si at "jeg vet ikke hvorfor jeg gråter, men bare trøst meg fordi det alene hjelper"...?

 

Håper ting går bedre for deg! Og takk igjen for svar:)

Klem