Bør jeg stole på meg selv eller bør jeg høre på mor og søster? (oppdragelse)

[Anonym bruker]

Vi har en veldig bestemt jente på17 mnd i hus. Dette er vårt første barn og vet ikke hvordan alt gjøres, men føler jeg har klart ting bra hittil. Hun er veldig blid, trygg og snill, men i perioder kan hun være veldig sutrete og bestemt. Kan få raserianfall av hver minste ting. Og dette blir enda verre når hun blir trøtt. Når hun blir trøtt og sliten er hun veldig glad i å bli båret på. Og hvis jeg ikke tar henne opp kan hun holde på en halvtime. Det går ikke å avlede, sette seg ned for å prate og kose eller overse. Hvis jeg ikke tar henne opp blir hylingen bare verre og hun holder på helt til jeg tar henne opp. Jeg vet det er dumt og jeg gjør så godt jeg kan, men når hun er trøtt og sliten og vil være nær meg så føler jeg det rette er å ta henne opp med en gang slik at det fort går over og hun kan fortsette leken osv.

Men min mor og min søster som begge jobber i barnehage pirker på dette hver gang. At jeg kan skylde på meg selv når hun blir bortskjemt og jeg kan ikke gå å bære på henne hele tiden. At jeg bare gir meg og at det er det dummeste jeg gjør. Det er bare i denne situasjonen hun hyler og vil ha viljen sin. Alle andre kamper tar jeg.

Hva ville dere gjort?

[Anonym bruker]

Om det kun skjer når hun er trøtt og sliten så sier vel det bare at hun trenger mammakos. Blir hun sur om dere setter dere ned og koser og, eller må du bære henne rundt?

 

Hun blir ikke bortskjemt av kos altså.

[Anonym bruker]

Løft henne opp, ikke kos eller trøst eller klem, men si med litt steng tone at NÅ er det sengetid. Tilby henne vann og skifte bleie osv, sørg for at alle behovene er dekket, for da vet du at hun ikke har noe å klage eller sutre over. Så lar du hun ligge i senga/vogna for seg selv en stund, hvis hun skriker veldig kan du jo gå inn av og til- men ikke løft henne opp.

 

men må si meg enig med søsteren og moren din, at hvis du alltid gir etter for viljen hennes, så blir hun bortskjemt. og det er "din feil".. Men det er jo også noe du velger selv da, men vil du virkelig at dattra di skal være sjefen i huset?

 

Det blir antakeligvis også bedre når det kommer evt søsken, vil jeg tro da blir hun ikke vant med å alltid få oppmerksomheten deres

[Anonym bruker]

Stol på deg selv!!

Det at du trøster ditt barn, og bærer på det skaper trygghet. Hun er da ikke så stor, og jeg er av den oppfatning at så små barn faktisk trenger tryggheten ved at mamma kommer og trøster de. Dette er spesielt viktig når de er så små.

Det at din mor og søster jobber i barnehage, har lite å si... Barn trenger noe annet av mammaen sin enn av barnehageannsatte. De vet sikkert best, om hva som funker når man passer "100" barn, men det er ikke sikkert at den pedagogikken er den som gir best trygghet i hjemmesituasjon. Se på kvinnene i afrika, som bærer barna sine på ryggen hele dagen.. veldig få av de barna er misfornøyde... (bare sånn til ettertanke.)

 

Nei, følg dine instinkter!!! Kun da kan du oppdra barnet ditt på en måte du er konfertabel med. Om du hører på alle sine råd, så blir man etterhvert veldig usikker på egen intuisjon... og blir en usikker mamma, noe som heller ikke skaper trygghet for ditt barn.

 

Lykke til..

 

Så er det lov å be mor og søster om å holde sine meninger for seg selv, for selv om de jobber i bhg, så har de ikke fasiten for ditt barn. De burde vite at alle barn er forskjellige, og at alle mammaer må få være mamma på sine premisser... Det er ikke slik at det følger med bruksanvisninger på ungene så man må føle seg fram. Og det som er pedagogisk korrekt idag, er ikke nødvendigvis pedagogisk korrekt om noen år. Da min eldste var liten gjalt skrikekurene..det har de nå gått bort ifra... (bare for å sette ting i perspektiv, og du så glad jeg er som ikke fylgte de rådene.)

[Anonym bruker]

Det er bare slik i perioder. Forrige gang hun var sånn så varte det vel et par uker og nå har hun vært slik en uke kanskje. Mistenker at de 4 siste jekslene kommer, hun spiser på hendene sine hele tiden og sikler mye. Våkner også på nettene og skriker og sover dårlig. Men jeg vet at det er dumt å ta henne opp, og jeg må ikke bære på henne hele dagen. Det er bare når hun er trøtt og sliten. Hun skriker ikke når hun legger seg, bare når hun vil opp og tydelig trenger kos.

Men det er så sårt når hun kan holde på en halvtime bare å ligge å skrike på gulvet.

HI

[Anonym bruker]

Jeg nekter da aldri min toåring kos om han er trøtt og sutrete!

Men jeg bærer ikke rundt på han heller. Får være fornøyd med å sitte i fanget og kose.

 

De blir ikke bortskjemt på omsorg og kos! Å vente på tur får heller være noe de lærer når de må dele oppmerksomhet med flere...

[Anonym bruker]

Du skal lytte til deg selv, hvis ikke kommer du til å angre senere!

 

Hvis du bare gjør dette i situasjoner der jenta di har spesielle behov blir hun selvfølgelig ikke bortskjemt av det. Hun lærer seg bare at mamma er der for henne og det er trygt og godt. Jenta er bare 17 mnd og behøver hverken å ignoreres eller tvinges til å "oppføre seg".

 

Du skal stole på deg selv. At mora og søstera di jobber i bhg gjør dem ikke mer kompetente når det gjelder ditt barn. Det er ditt barn og du vet best!

 

Det er så mange som er hysterisk redde for å skjemme bort barna sine når barna egentlig bare oppfører seg helt normalt og gir uttrykk for at de er slitne/trøtte/leie osv. Dette er følelser som hun vil lære seg å takle på sikt, men du kan ikke forvente at ei jente på 17 mnd håndterer dette på egen hånd.

 

Jeg synes det er mye verre å lære et barn at det ignoreres i en slik situasjon, da lærer du barnet ikke noe om empati. Hvis du derimot tar hensyn til barnet, lærer du barnet empati, å bli kjent med egne følelser og etter hvert hvordan hun bør takle dem. At hun blir "bortskjemt" er en gammeldags oppfatning og selvfølgelig bare tull.

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen. Jeg føler det er mest rett å stole på meg selv ja, men når de sitter foran meg og snakker om hvor dumt det er at jeg gir meg hele tiden. Og når jenta mi skriker og går etter meg for at hun vil litt opp så sier de til meg at jeg ikke må gi meg. Jeg har virkelig ikke lyst til å la hun ligge alene å skrike så lenge, sparke i gulvet og prøve å klatre opp på meg. Hvis jeg bare ignorerer virker det som om hun blir lei seg og resten av dagen blir ganske slitsom både for meg og henne. Jo mer jeg overser, jo mer vil hun opp. Og som sagt så er det mest når hun er sliten og trøtt. Men jeg tør ikke si fra til de heller. Blir veldig lei meg når de sitter foran meg å sier at jeg gjør ting feil. Søstra mi er uutdannet, tre år yngre og har ingen barn selv og sitter stadig å sier at dette er helt feil...

HI

[Anonym bruker]

Hehe. Er det ikke typisk hvor enkelt det er å oppdra andres barn??

 

Synes likevel jeg må si noe. Enten må du gi henne oppmerksomheten, eller ikke.

Dersom du først lar henne sutre og skrike, for så å gi etter, så lærer hun å skrike høyere neste gang.

 

Så jeg mener vel det er bedre å ta henne med en gang.

Å være konsekvent er vel kluet;)

[Anonym bruker]

Jeg har ei venninne som er utdannet i barnevernspedagogikk og har oppdratt 3 barn.

 

Hun overser ALDRI barna sine når de har behov for ekstra trøst og omsorg. Er de slitne bærer hun dem rundt eller har dem på fanget og koser med dem. Hun har svært velopdragne barn som bare de fleste kan drømme om.

 

Så uansett hva din søster og mor har av utdannelse og erfaring, så betyr det ikke at de har fasiten på hvordan ting skal gjøres. Du må slutte å føle deg mindreverdig overfor din mor og søster!

[Anonym bruker]

Moren og søsteren din vet ikke hva de snakker om. Et overtrøøt barn trenger hjelp til å takle følelsene sine. Raseriutbrudd er et tegn på at hun ikke kan organisere følelsene sine selv. Alt vi som foreldre gjør i oppdragelsen er til syvende og sist for at våre barn skal vokse opp og håndtere følelsene sine og andres. På hvilken måte er man en god forelder hvis man overlater et overtrøtt og slitent barn med vanskelige følelser til seg selv?

[Anonym bruker]

Håper ikke mora eller søstera di jobber i min barnehage...

 

Alle de ansatte i min barnehage plukker opp ungene når de har behov for trøst og kos. Heldigvis! Man ignorerer ikke behov hos så små barn!

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal stole på deg selv. Kjenner meg så godt igjen i det å ha så sterke synsere rundt meg, gjør ditt gjør datt. Er enig med hun under her som sier at en blir ikke bortskjemt av kos.

 

Men jeg tenkte på en sak. Kunne du gjort noe med dagsovingen hennes? Slik at hun ikke blir så veldig trett/overtrett og da blir ekstra grinete? Dette har du heeelt sikkert tenkt på før, men jeg ville bare nevne det. Da tok du problemet litt i rota liksom.

 

Stol på magefølelsen din. Dette er din unge og du ser hva hun trenger. Og prøv å ikke si noe til moren din eller søsteren din om at du synes det er slitsomt å bære henne. Kanskje de maser mindre da om hva du burde/skulle/må gjøre.

 

Lykke til!