Finner ingen god overskrift=)

[Anonym bruker]

Jeg har selv tatt medisinsk abort for noen få år siden. Min opplevelse var (selvfølgelig tilnærmet lik noen, men) veldig annerledes enn de fleste jeg har hørt av andre.

 

Jeg vinglet frem og tilbake, skrev for og i mot-liste, jeg var usikker, jeg gråt. Grunnen var at det var en stor avgjørelse som jeg ikke ante noenting om hvordan ville påvirke meg senere. Men likevel visste jeg HELE tiden at det beste for oss alle tre var å ta abort. Jeg ble gravid da jeg gikk på p-pillen, men min mening er at man vet konsekvensene av å ha sex. Valget var mitt, og bare mitt (partneren min var enig da)! Jeg hadde heldigvis ingen som påvirket meg, om så- var det andre veien. For å komme til poenget. Jeg var helt sikker på valget mitt. Ikke 100 % da jeg hadde tabl. i hendene, men jeg fikk bekreftet det i det jeg tok dem.

 

Min opplevelse var helt grei. De eneste smertene jeg hadde under hele prosessen var etterriene, men jeg visste de forsvant om kort tid, så det gikk greit. Jeg tok imot smertestillende og kvalmestillende, og jeg ba om en paralgin forte ekstra da jeg kjente små stikk i magen, kun fordi jeg var redd for at det skulle gjøre vondt, ikke fordi det VAR vondt. Jeg fulgte "ordre". Jeg hvilte to timer, etterpå gikk jeg opp og ned trapper, holdt meg i bevegelse, gikk inn og ut av toalettet, og jeg ble lei etter to timer. De andre jeg delte rom med var hysterisk hele tiden, og bare "syntes synd i seg selv". De gråt da de kom inn, og gråt HØYT så lenge jeg var der. Jeg så ingen av de i trappene, ei heller på toalettet.

 

Jeg var på denne siden og søkte råd før min abort. Siden har jeg også gitt råd/delt erfaring til andre.

 

Jeg synes det er merkverdig mange som forteller hvor grusomt de hadde det. Hvor mye de angrer og hvilket smertehelvete de hadde under og etter - både psykisk og fysisk.

 

Jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt.. Jeg vet selvfølgelig at alle opplever det på forskjellige måter, vi har forskjellige grunner til å ta abort osv.

Men jeg reagerer også på at man sjelden hører "gode opplevelser".

 

Når man først har havnet i en slik elendig situasjon, der du må ta et stort valg, så betyr ikke det at man velger feil, og at livet aldri blir bra igjen. Jeg har aldri angret på avgjørelsen min, og jeg tror at grunnen til det er fordi jeg hadde den innstillingen om at enten så beholdt jeg (2 %) eller så tok jeg abort (98%). "enkelt og greit". Jeg synes ikke synd i meg selv. Jeg hadde hatt sex, og jeg måtte ta konsekvensen for det. Jeg bestemte meg for å ikke se bildet på UL, ikke kjenne på magen, ikke snakke til "fosteret" og ikke knytte meg til det. Fordi jeg VISSTE at da ville det bli verre, og det ville jeg selvfølgelig ikke utsette meg for.

 

Det vil være en dag jeg alltid kommer til å huske som om det var i går. Det var den verste og beste avgjørelsen jeg har tatt. Jeg har aldri angret fordi jeg var innstillt på at det var enten eller, og jeg bikket mest mot abort.

Hver eneste gang jeg har lurt på hvordan det ville vært å hatt et barn, har jeg ALLTID vært rolig og avslappet i forhold til aborten, fordi at jeg kan tenke tilbake på den dagen og jeg vet at på det tidspunktet hadde det vært galt å beholde. Livet går videre.. og det har det gjort!

 

I Alle situasjoner i livet så er det vi selv som velger hvordan vi skal takle det. Jeg tror mange TROR at de må lide fordi de må ta abort, og at det skal være så trist som mulig slik at andre skal få medfølelse istedenfor å mislike deg (or whatever) fordi du har tatt abort. Jeg tror også at de som sliter mest med dette er de som hadde en innstilling om at dette var, skulle være og vil alltid være forferdelig.

 

Hvis det overhodet ikke passer seg med barn, bør man kanskje bruke p-piller, kondom OG passe på at man ikke har eggløsning. DA kan jeg skjønne at folk blir trist. Hvis ikke, så har du faktisk blitt gravid på samme måte som alle andre.. man har sex!

Hvis man er uheldig, så må man ta ansvar.

 

 

 

Mitt råd til de som vil ta abort er å ikke knytte seg til det i magen. Snakk om det med noen du er fortrolig med. Tenk at det er det riktige, og at det må gjøres.

 

Hvis du er usikker, så kanskje du heller mer den ene veien enn den andre veien? Isåfall ville jeg gått for den, og alltid kunne tenkt tilbake på at det var det du følte da..

Vi kan ikke ta tilbake noenting her i livet. Vi må ta konsekvenser av ting vi gjør.