Fortelle på jobben at mannen min sitter i varetekt???

[Anonym bruker]

Dette er et innlegg for å få råd om noe jeg grubler fælt på om dagen, ikke et innlegg hvor jeg ønsker å få kjeft eller beskjed om å komme meg vekk fra denne mannen. Så jeg ber dere om å svare på det jeg lurer på, ikke kritisere......

 

Mannen min har lenge hatt et rusproblem, og det siste året har han rota seg borti feil miljø og blitt involvert i ting han ikke burde blitt involvert i. Han har gjort en rekke gale valg, og nå må han ta konsekvensen av det. Han ble for 5 uker siden varetektsfengslet for mistanker om grov narkotikakriminalitet. Han ble først varetektsfengslet i 4 uker, deretter 5 nye, i påvente av rettsaken i slutten av august.

 

Jeg har ved flere anledninger fortalt på jobben min hva som har skjedd. Han har blitt tatt av politiet og hatt politiet på "besøk" hjemme hos oss flere ganger. Og det har vært vanskelig for meg å legge skjul på dette på jobben. På et tidspunkt ble jeg også sykmeldt. Etterhvert har jeg kun involvert sjefen min i dette, men jeg føler at de andre på avdelingen tenker mye rart, kanskje til og med snakker sammen. Jeg føler at de ser på meg som svak, at jeg ikke takler livets mange utfordringer etc.etc. Jeg syns jo det er noe spesielt at man ikke klarer å ha forståelse for at man blir litt "nedfor" og deprimert av å ha en mann med et rusproblem som til stadighet blir involvert med politiet. Jeg har vært gjennom enormt mye dette året, men jeg føler liten forståelse for at jeg til tider kan være ufokusert på jobben.

 

Da mannen min ble varetektsfengslet, fortalte jeg ingenting på jobben. Jeg hadde nettopp gått ut i en ukes ferie, så sjokket fikk lagt seg litt hos meg før jeg måtte tilbake på jobb. Jeg var på jobb i en uke uten å si noe til noen, og jeg klarte meg helt fint. Så gikk jeg ut i to uker ferie til.

 

Ting har roet seg hos meg nå, og jeg har vent meg til situasjonen, men da jeg begynte på jobb igjen på mandag, så merket jeg at det var tøffere enn jeg hadde trodd det skulle være. Jeg lurer derfor på om jeg likevel skal fortelle alle sammen - hvertfall sjefen - hva som har skjedd denne gangen. Men jeg blir så i tvil.

 

Jeg har hatt vanskeligheter på jobben siden jeg startet der for litt over et år siden, det har vært mye å sette seg inn i og dårlig opplæring. Og jeg har brukt veldig lang tid på å lære meg ting. Jeg har til tider til og med vært redd for å miste jobben. Det er derfor jeg er så usikker på om jeg skal si noe. Jeg ønsker ikke å vise flere svakheter hos meg selv. Jeg har lyst til å late som at alt er fint, og ikke fortelle noe annet enn at mannen min har flyttet ut (for de vet jo at vi har hatt problemer).

 

Men hvis det går utover jobben igjen, at jeg ikke klarer å fokusere på arbeidsoppgavene mine, så er jeg jo nødt til å fortelle et eller annet. Jeg har også vært inne på tanken om å sykmelde meg igjen.

 

Hva ville dere ha gjort i min situasjon? Jeg trenger virkelig råd nå.

[Anonym bruker]

Har du en grei sjef som er til å stole på? Om du har det så ville jeg fortalt det til sjefen. For det kan være greit at sjefen er klar over at ting er litt tungt akkurat nå.

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal fortelle dette til noen på jobben som du stoler på. Syns ikke du skal fortelle det til alle sammen, da dette er en privat sak. Syns også det virker litt som om du er ute etter oppmerksomhet, fordi du skal fortelle dette til jobben.

 

Om du i tillegg er redd for å miste jobben, kan dette virke som om du forteller alt sammen, for å få medfølelse og en grunn til å "slappe av" på jobben. Du velger selv å være sammen med denne mannen ( og jeg skjønner at du ikke går fra han, tro meg), men da må du heller ikke bruke det som en unnskyldning.

 

Håper ting ordner seg =)

[Anonym bruker]

Det spørs på arbeidsplassen, jeg hadde fortalt det. Men om det var et dårlig arbeidsmiljø hadde jeg latt være.

 

En annen ting er at jobben hadde visst det etter en time uansett, ikke mye hemmeligheter i små samfunn..

[Anonym bruker]

Joda, sjefen er grei nok, men jeg har aldri helt visst hvor jeg har vedkommende. Jeg er ikke alltid like komfortabel med å snakke med denne sjefen om personlige ting. Vi er ikke helt på bølgelengde, selv om jeg ikke kan sette fingeren på hva det er. H*n kan nok stoles på. Jeg syns bare det er litt "flaut" og skamfullt å komme til sjefen IGJEN og fortelle at ting nok en gang er litt tungt for meg. Når skal det ta slutt liksom?? Det er kanskje det h*n tenker...... Teamlederen min føler jeg derimot at jeg kan snakke med, men jeg syns ikke det er riktig at jeg skal gå til teamlederen før avdelingslederen. Egentlig har jeg lyst til å fortelle alle sammen, fordi vi er ikke så mange, pluss at vi jobber veldig tett. Føler det ukomfortabelt at ikke alle vet. Og jeg føler ikke for å velge ut bare et par stykker heller. For folk snakker jo sammen.....

 

HI

[Anonym bruker]

Snakk med teamlederen om du mener det er bedre. Han/hun er din nærmeste overordnede og det er ikke galt av deg å snakke med ham/henne.

Jeg tror du kanskje vil få lettet litt av byrden din ved å fortelle det til noen på jobb. Og så kan du og teamleder finne ut sammen hvordan dere skal gjøre det videre. Han/hun kan sikkert også hjelpe deg med å fortelle det til sjefen og de andre på jobb, om du skulle bestemme deg for det.

 

Om du stoler på teamleder og dere kan snakke fortrolig så fortell det. Jeg tror det vil lette for deg.

 

Lykke til!

 

22:28

[Anonym bruker]

Jeg er nok ikke ute etter oppmerksomhet - snarere tvert imot. Men jeg føler at folk kanskje skjønner hvorfor jeg er ufokusert og ukonsentrert hvis de vet hva jeg går gjennom. Jeg leter så absolutt ikke etter en grunn til å "slappe av" på jobben. Men hvis folk vet, så skjønner de kanskje hvorfor jeg "slapper av".

 

HI

[Anonym bruker]

De aller aller fleste har ikke en kriminell mann med rusproblemer. Så bare det i seg selv er nok til å se litt på deg. Lure litt på hvordan du er, du som har en mann som dette. At du ikke vil bedre enn dette for deg selv osv

 

Jeg hadde ikke sagt noe, om det ikke var naturlig at det kom fram uansett. For folk vil reagere på det, ettersom dette er ukjent for de fleste.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, det er det jeg tenker også. Folk er fordomsfulle! Og de kjenner ikke mannen min! Så jeg skal prøve å la være å si noe, prøve å ikke la dette gå utover jobben min.

 

HI

[Anonym bruker]

Fortelle sjefen sannheten, og de andre på jobben at han har flyttet ut? Da tror jeg ikke du får så mye spørsmål og sjefen din har mer forståelse for at du ikke har det så lett nå!

 

Jeg må si at du er virkelig tålmodig, og jeg håper mannen din skjønner hva han har og hvor heldig han er og at han kuttet ut det tullet og tar vare på deg!

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke jeg hadde sagt noe. Ikke om slike ting. Jeg forteller om dødsfall/forventet dødsfall i familie etc, men ikke om hvordan kjærlighetslivet mitt er.

 

Hvis jeg hadde vært så ukonsentrert i jobben min, så hadde det vært det beste for alle involverte om jeg sykemeldte meg. Da kunne de fått inn en vikar, og jeg kunne fokusert på meg selv og familien. Må nevnes at jeg har vært sykemeldt i 2 uker tilsammen i løpet av de årene jeg har jobbet her, så det er siste utvei for meg. Men samtidig har ikke jeg hatt noe privat som har tatt fokuset fra meg heller.

 

Hadde jeg jobbet med en som ikke gjorde oppgavene sine, så hadde jeg blitt irritert og sjefen hadde fått høre det. Regner med flere ville gjort det samme. I mange yrker må man forholde seg profesjonell, og har ikke like mye tid til å være bestevenninner slik som de er på "Grey's anatomy".

Slik du forteller det, høres det ikke ut som du har nære venner på jobb. Og jeg er sikker på at flere av de på jobben din har sine egne problemer, men holder det skjult da det er privat. Kanskje hun som er den hyggeligste er hun som nettopp har spontanabortert for 4. gang, eller gått igjennom en skilsmisse etc.

 

Noen ganger føler man seg bedre ved å åpne seg, være ærlig og snakke om det. Andre ganger er det best å holde privatlivet hjemme, og konsentrere seg om jobben de timene man er der. Det vet kun du best selv hva som funker for deg nå om dagen.

 

Om du skal si det, så vær så trygg du kan være på at de viser deg respekt, empati og ikke sier det videre. En slik situasjon er "sladder" for mange, og det kan støte deg lengre unna enn du allerede er.

[Anonym bruker]

Har dere barn også?