HVis du bar på et barn med et syndrom, et mindre eller et svært alvorlig. Hva ville du gjort?

[Anonym bruker]

Hjertefeil og autistiske trekk er problemer alle kan ha, DS eller ikke.

 

Man har aldri garantier, og selv om sansynligheten for at et barn med DS er sykt, er ikke DS en sykdom i seg selv..

[Anonym bruker]

Greit at du synes det, jeg ville tatt abort uansett.

 

Jeg synes mennesker med Downs syndrom er fantastiske - men jeg kunne aldri tenkt meg å ha et barn med DS selv. Så hadde jeg funnet ut det så hadde jeg tatt abort fordi det ikke passer i MITT liv.

[Anonym bruker]

Jeg ville ha avsluttet et slikt svangerskap, da jeg også må ta hensyn til at jeg skal ha mulighet til å forsørge og følge opp barna jeg har fra før. Brutalt, men slik er det like fullt.

[Anonym bruker]

Du er vernepleier og holder nå på å utdanne deg til førskolelærer, Sussa85??

[Anonym bruker]

For en trist situasjon du er i, du har min medfølelse...

 

Jeg har født et barn med et syndrom, og har også valgt bort et barn med syndrom. Syndromet barnet mitt har er ikke av de mest alvorlige, han kan gjøre alt andre kan gjøre, lære alt andre kan lære, men han har mange helsemessige utfordringer og litt usikre prognoser, selv om vi ikke har noen grunn til tro at han ikke skal få vokse opp. Mange operasjoner, medisiner, mye oppfølging. Operasjonene kan være risikofulle. "Hele pakka" krever mye av oss foreldre og familielivet er nok noe preget av det. Når vi ventet et barn med samme diagnose fant vi det ut i uke 12, og vi var ikke i tvil ved noe tidspunkt på om vi skulle velge det bort. Det betyr likevel ikke at jeg skulle ønske jeg valgte bort det barnet jeg har. Jeg vil bare beskytte det barnet jeg har, og mitt eget familieliv mot et enda mer krevende liv. Jeg hadde heller ikke noen garanti for at barnet jeg venter ikke var sterkere rammet enn det vi har. Jeg er fortsatt ung, og velger heller å vente slik at jeg kan få et friskt barn. Om du skulle få dårlige nyheter så er det kun opp til dere hva dere vil gjøre, og ingen har rett til å dømme dere for det. Men vær forberedt på at det vanskelig å stå frem med et slikt valg, det er dessverre fortsatt ganske tabu.

 

 

For den andre siden av saken, mange argumenterer med at det er usunt for samfunnet at det blir født færre syndrombarn pga at de velges bort i svangerskapet, og at det vil gjøre det vanskeligere for de som faktisk kommer til verden. Sorry, dere har helt feil! Jeg har barn med noe av det mest sjeldne som finnes, og er ufattelig takknemlig for at det er det, og ikke noe "dagligdags". Det gis langt mer ressurser til den ene sjeldne enn den ene med noe det finnes dusiner av. Selv om det er en håndfull i verden med samme diagnose, forskes det mye på den, det publiseres artikler om det, legen vår samarbeider med spesialister i andre verdensdeler, og vi blir tatt på alvor av alle instanser, både helsevesen, barnehage/skole og nav. Hadde vi hatt ett av disse "vanlige down syndrom-barna" er jeg sikker på vi hadde hatt det enda mer krevende for å få det vi har krav på, fordi det er så mange som kjemper om de samme ressursene.

[Anonym bruker]

Hva er galt med å utelukke det en i dag KAN utelukke og så la disse barna slippe dette livet, og heller satse på et barn man ikke finner noe "feil" på?

 

Bare fordi andre ting også kan være galt, skal man blåse i det man kan forhindre liksom? Det blir for dumt. Ikke negativt å "sortere" ut de som kanskje ikke kan få et så bra liv som de burde fått.

[lille frø, mor til to]

Huff jeg føler med deg og skjønner litt hva du går igjennom.

Men det kan nok være lurt å vente med å tro det verste allerede nå. Det er slettes ikke sikkert barnet ditt er sykt. Og det er mye man kan gjøre i dag for å hjelpe de små.

Selv har jeg et barn i magen med hjerterytmeforstyrrelser, men jeg håper på det beste. Når barnet er født må vi bare ta det derifra.

Men kjenner hver eneste dag på hvor bekymret man er for den lille.

Lykke til med den lille.

Krysser fingerene for at det ikke er noe alvorlig.