HVis du bar på et barn med et syndrom, et mindre eller et svært alvorlig. Hva ville du gjort?

[Anonym bruker]

Jeg fikk vite at barnet mitt kansje har noe "galt". Skal snart igjennom flere undersøkelser for å finne ut om noe i et hele tatt er galt eller om det er noe der. Jeg sitter med en million tanker i hodet og vet knapt fram på ting. Jeg håper og krysser fingrene og ber for at barnet mitt er friskt! Men definer friskt? Et barn med et syndrom kan gjerne være krevende på sin egen måte og man vet aldri hva fremtiden byr på. Aner ikke hva jeg skal gjøre? Hadde aldri sett for meg å sitte i denne situasjonen, og jeg er personlig i mot abort! Men et barn som kansje aldri kommer til å løpe rundt, klatre i trær, prate, le, dele sin fantastiske fantasi med meg, hvilket liv vil det være å vite at man føder et kansje multihandikappet barn inn i verden. Vil det være egoistisk av meg, eller er det egoistisk å avslutte svangerskapet?

 

Jeg er helt i fra meg, og ønsker ikke denne situasjonen for noen. Og vi vet ikke før om 2 uker om barnet er friskt eller ikke.

[Anonym bruker]

Når og hvordan oppdaget de at fosteret muligens har dette syndromet?

[Sussa85 - snart 2?]

Huff..aller først vil jeg si at jeg føler med deg.. må være tøft... og håper jeg ikke selv havner i denne situasjonen om 2-3 uker på ul.

 

Ellers kan jeg bare si hva jeg selv føler.. om det hadde blitt avklart at det var downs syndrom hadde jeg beholdt..utvilsomt! Men hadde barnet blitt multifunksjonshemmet..og legene hadde fortalt meg at barnet aldri vl kunne kommunisere med omverden (forståelig) og ikke spise/drikke eller bevege seg.. da hadde jeg vurdert abort..jeg er utdannet vernepleier..og har sett litt av hvert... er i mot abort... og mener at jeg ikke kan si om et annet menneske har god livskvalitet.., men ..ja.. jeg måtte ha tenkt meg om.. skikkelig vanskelig..

 

Begge deler kan være egoistisk spør du meg...

 

Lykke til! Og sender deg en kjempeklem!

[Anonym bruker]

Jeg venter på at vi skal igjennom alle undersøkelsene. Så jeg vet ikke enda, men alle spørsmålene er der.

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke helt tenke meg dine tanker og følelser, men har du sjansen og får vite hva det er(og dermed info om tilstanden), så tror jeg abort ikke er helt ute.

 

Jeg har barn med alvorlig handikap, som ikke kan oppdages på noen måte i svangerskap. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde det blitt abort. Og det har ikke sammenheng med hva jeg føler for barnet mitt, for jeg elsker ham over alt på jord. Det er bare FOR mye både for han og for meg.

[Anonym bruker]

Hadde tatt abort om det var en mulighet...desverre.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg hadde tatt abort fordi jeg ikke har helse til å ta meg av et sykt barn .

[Anonym bruker]

Om barnet kan leve et godt liv uten store plager og lidelser så ville jeg beholdt barnet. Men om undersøkelsene viser at barnet kan komme til å leve et kort liv med mange plager, smerter og lidelse så ville jeg tatt abort.

[Anonym bruker]

Glemte å svare på ditt siste spørsmål:

 

Nei, det er ikke egoistisk av deg. Det er du som skal bære frem barnet og ta vare på det resten av livet. Og om du føler at du ikke har noe å tilby barnet og at barnet ikke vil få et godt liv, pga. misdannelsene, så må du gjøre det du mener er best både for deg og for barnet.

 

21:27

[Anonym bruker]

Jeg er mamma til et fantastisk herlig barn....som er født med et sjeldent syndrom.

Hadde ALDRI tatt abort - selv om jeg hadde visst alt vi måtte igjennom på forhånd...

Han og de andre barna våre er de største gavene vi har fått!!!!!

 

Har gått gravid 2 ganger etter at jeg fikk han - og har ikke vurdert abort om de hadde funnet noe da heller :-)

Men det er meg - og jeg mener at jeg skal ta i mot uansett... Livet vårt er og blir aldri det vi forestilte oss - men jeg kan si at det har blitt MYE rikere på de små gledene i hverdagen!!!!!

 

Vil gi deg et dikt på veien....

 

"Velkommen til Nederland.

 

Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve å hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles.

 

Slik er det: Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur - til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Mechelangelos David, Gondolene i Venezia, kanskje du lærer noen nyttige fraser på italiensk, alt er spennende.

 

Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen, du pakker kofferten og drar avsted. Flere timer senere lander flyet, flyvertinnen tar mikrofonen og sier: "velkommen til Nederland". "Nederland", sier du, "hva er det du sier ... Nederland ? Jeg hadde bestilt tur til Italia ! Jeg skulle vært i Italia nå, hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia !!"

 

Men det er en endring i flyets rute, de har landet i Nederland, og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fult av nød og sykdom. Det er bare et annet sted. Så du må ut å kjøpe nye guidebøker, og du må lære et helt nytt språk, og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.

 

Det er bare et annerledes sted, det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og får pusten igjen, ser du deg rundt .. du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller, Nederland har tulipaner, Nederland har til og med Rembrandt.

 

Men alle du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia ... de skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: "ja det var dit jeg også hadde tenkt meg, det var det jeg hadde planlagt." Smerten ved det vil aldri aldri helt bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig veldig tap.

 

MEN hvis du tilbringer livet med å sørger over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene ... ved Nederland. "

 

 

Stor klem til deg i den tøffe tiden du har foran deg :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar folkens. Jeg håper og ber om når jeg endelig kommer oss til undersøkelsen så viser det seg at alt er bra. At jeg blir å få et nydelig perfekt lite barn.

[Anonym bruker]

De med et syndrom er også nydelige og perfekte små barn!!!

 

[Anonym bruker]

Det er ikke alltid Nederland en kommer til, heller.......

 

Det er altfor lett å si slikt, selv om jeg kan forstå det. Jeg har sagt det selv. Men i dag, når barnet er snart voksent, så sier jeg noe annet. Her er det ikke engang syndrom eller multihandikapet. Det går bare ut over meg, han selv og ikke minst søsken. En ting er at søsken skal lære seg å omgås alle, men de skal ikke lide mens de gjør det. Å ha barn med handikap er bare ikke enkelt, og det er for lett å si at alle er velkommen.

 

Jeg har svart lenger oppe her.

[Anonym bruker]

Det var jeg som la inn diktet om Nederland....

Jeg vet så inderlig godt hva du prater om - og JA jeg vet at det ikke er lett for søske - foreldre eller den det gjelder!

Men på samme tid så har jeg sett alle de fantastiske sidene ved å ha et handikappet barn... Vårt barn har virkelig vært igjennom alt for mye - og vi har fulgt han i tykt og tynt. På kanten til døden og tilbake til livet igjen. Legene sa han ikke kom til å vokse opp - men han gjør legenes spådommer til skamme stadig vekk ;-)

Han får til så mye - men ikke sammenlignet med søskene så klart.

 

For min del (og jeg mener ikke at dere skal tenke det samme som meg) handler dette om menneskeverd...

HVem har retten til å bestemme hva som er et verdig liv eller ikke? Det synes ikke jeg er oss - det synes jeg vi skal overlate til livet. Altså ta i mot det barnet vi får - og gjøre det beste ut av det.

 

Hjertet mitt gråter ved tanken på at det finnes mennesker og kommende mødre er villige til å ta abort bare fordi ikke babyen i magen er "normal"

 

[Anonym bruker]

Hadde det vært et syndrom som ikke er til hinder for et rikt liv (f eks Down Syndrom), hadde jeg beholdt uansett.

 

Hadde det vært et syndrom som førte til mye lidelse og tidlig død, er jeg neimen ikke sikker..

[Anonym bruker]

Jeg tok ikke abort og mitt barn, med store misdannelser, levde sitt korte liv med enorme smerter i 20 dager. Hadde jeg visst det ville jeg tatt abort. 20 dager i smerte for så å dø er helt grusomt og jeg vil alltid bære med meg at det var jeg som valgte det for mitt barn.

Unner ingen en slik smerte. Og har stor forståelse for at man ikke ønsker å bære frem barn som kun har et kort liv i smerte å se frem til.

 

Du må ikke glemme, 22:05, at livet er ikke bare sort/hvitt. Det fins mange nyanser. Ikke glem det.

[Anonym bruker]

Down syndrom kan være så mangt. Det finnes mange fordommer (kall dem positive fordommer om du vil), om ds. Men veldig ofte følger det med tilleggsvanskeligheter, og det er slett ikke noen garanti for at de skal få noe rikt liv eller langt liv.

[Anonym bruker]

Nei, men dette vet man ikke på forhånd. Ikke en eneste fostervannsprøve kan gi deg svar på om barnet ditt blir lykkelig, men gi det gjerne en mulighet til å bli det!

[Anonym bruker]

Nei, nemlig. Man vet ikke. Da blir det feil å si at downs syndrom ikke hindrer et rikt liv, for man vet ikke.

 

 

Jeg vet forresten selv ikke hva jeg ville gjort. Eller.. Nå som jeg med fasit i hånd vet hvor slitsomt det er med barn med spesielle behov, hadde jeg hellet ganske mye mot abort om det var en mulighet. Med et barn med spesielle behov blir hele livet forandret. Joda, det følger med gode ting også, men hele det familielivet en så for seg og ønsket forsvinner. Ingen tvil om det. Selvom selvsagt ulike syndrom gir ulikt merarbeid og man har ulike ressurser fra start, så man kan ikke akkurat sammenligne situasjoner. Men likevel gir barn med spesielle behov ekstra utfordringer.

[Anonym bruker]

Dette er noen år siden så jeg håper for Guds skyld at metodene er bedre i dag. Fostervannsprøven viste et kromosom for mye og mor tok senabort. Fødte en levende frisk gutt som døde 5 min etter fødsel på grunn av at han ble født i uke 21. Morkaken hadde kromosomfeil, ikke barnet.

 

Dette var på nittitallet og de gjør forhåpentligvis ikke slike feil i dag. I dag "dreper" de vel barnet før senaborten gjennomføres uansett, slik at barnet er dødt ved fødsel

 

Uansett, man kan ikke vite ved DS om du aborterer en livsglad gutt med venner, hobbyer, jobb og egen bolig, eller om du aborterer en gutt som aldri lærer seg å snakke, aldri lærer seg å gå på do, med hjertefeil og autistiske trekk.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er egoistisk å sette til liv et barn man vet har et syndrom. Men det er min mening,

[Anonym bruker]

Uff, føler med deg, det kan ikke være lett å gå med denne redselen.

Jeg ville tatt abort fordi jeg ikke ønsker å ha et pleietrengende barn enkelt og greit. Jeg synes det er viktig å se sine egne begrensninger, å bære fram barnet fordi en føler en må fordi samfunnet krever det er mer egoistisk.

[Anonym bruker]

Du mener det er opp til deg å la et barn bli født til et liv i lidelse? Jeg synes det er egoistisk av deg.

[Vrangsidenut]

Føler med deg og vet hva du går igjennom!

 

Har levd med redselen selv, men vi var heldig og de fant ikke noe galt.Vi følte oss ikke sikker på at de hadde kommet frem til riktig resultat før vi hadde lille babyen vår i armene våre. Ikke et eneste "avvik" og like perfekt som alle andre barn.

 

Hadde vi fått vite at det feilte nurket noe som ikke var forenelig med liv så hadde vi nok vurdert abort. Ikke for å spare oss, men for å spare babyen vår for et kort liv i smerter.

[Anonym bruker]

Jeg synes sorteringssamfunnet har gått for langt!!!

Har selv et funksjonshemmet barn - men de kunne aldri funnet ut av det under graviditeten (heldigvis)...

I mine to neste svangerskap har jeg hatt tilbud om tett oppfølgning: Men hva er det de kan teste de for. Jo Trisomi 18 og 13 og Downs. De ser jo selvfølgelig ellers på det de kan av indre organer osv. Måler lårbein for å se at den lille vokser som den skal (ikke dverg) osv osv...

 

Men jeg kan fortelle alle dere at tror dere virkelig det er det eneste vi behøver å bekymre oss for?

Det er jo bare en liten promille de tester i forhold til hva den lille KAN feile! Og jeg legger trykk på KAN...for vi har ingen garantier for hverken det ene eller det andre.

Etter å ha tråkket gangene opp og ned på Riksen og sett "det meste" av hva som kommer inn der på intensiven - så er det minste jeg hadde bekymret meg for hos barnet mitt om det hadde blitt født med downs..

Sier ikke dette for å skremme - men for å åpne øyene på enkelte.

 

Personlig mener jeg at vi må slutte å ta alle disse testene og undersøkelsene - for de tar jo bare for seg en bitteliten del av det et lite barn kan bli født med av sykdommer og syndromer.