sint og hissig samboer... :-(

[Anonym bruker]

Samboeren min er utrolig sint og hissig mot meg. Alt jeg gjør er galt,

han hisser seg opp unødig, roper og skjeller meg ut.

 

Jeg tar til tårene, da sier han jeg må bare sitte der å sippe.

 

Han pleier ikke å være sånn, men har perioder hvor han er aggresiv mot meg... Føler selv at jeg ikke har gjort noe, men skjønner selvfølgelig at noe ligger bak.

 

Nå vurderer jeg å flytte.... Men vi har to barn, jeg er ikke den mest pengesterke... Jeg er redd og sliten i kroppen min..

 

 

Føler at det er nok nå, er lei av å gå rundt på nåler...

 

Er utrolig glad i mannen, tilgir han hver gang, men nå er det litt nok :-(

 

Ja, har selvsagt spurt om hva som er iveien, men da roper han enda mere og spør om jeg er dum i hodet...

 

Ingen har rett til å si sånn til meg...

 

 

Bør jeg gå? Kommer han til å forandre seg?

 

 

Snufs!

[Anonym bruker]

Han kommer ikke til å forandre seg med mindre han får hjelp. Slikt som dette er totalt uakseptabelt, og du MÅ bare heve deg over det. Er du glad i han og vil fortsette forholdet får du stille et ultimatum - søk hjelp ellers går du. Så får du se hvor mye du betyr for han.

[Anonym bruker]

Men hva skal han ha hjelp mot, at han er så hissig?

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Regner med han kan kontrollere seg når han er sammen med andre? Det er dette han trenger hjelp til. Altså å forstå at det ikke er greit å ikke kontrollere seg bare fordi det er deg.

[Anonym bruker]

Tydelig at noe plager ham, eller at han sliter med å kontrollere sinne og imulser. Kan tenkes at han kan få hjelp til dette, men da må ha søke profesjonell hjelp.

 

Virker han nedfor i perioder? stresset i forbindelse med jobben? Sliter dere i perioder med økonomien? Det er mange faktorer som kan slite og utløse slike episoder.

 

Jeg er selv bipolar type 2, i perioder der jeg er mye stresset og hypoman så blir jeg fort bråsint, skal lite til før jeg eksploderer, men jeg har blitt bevist på det og har klart å finne metoder for å slippe dette. Når jeg nå kjenner det koker over så må jeg ta en time out, det kjøler ned og så slipper mannen og barna en furie som freser rundt, smeller dører og kjefter.

Når jeg kjenner det begynner å koke og syde nå så går jeg meg en tur, eller går feks inn på badet å skvetter litt kaldt vann i ansiktet, ser meg selv i speilet og regelrett biter tenna sammen og sier til meg selv at jeg skal roe ned.

Det er fryktelig vondt å bli så sinna, jeghar aldri blitt fysisk, men jeg var selv livredd for at det skulle ende slik til slutt så sinna som jeg kunne bli tidligere. Hadde lyst til å rive alt rundt meg, hive ting etter mannen min eller kaste ungene ut dørene. Gjorde aldri dette, men bare tanken var fryktelig.

[MsPondus25]

Enig med 13.28!

 

Har selv vært i et noe liknende forhold. Jeg gav også et ultimatum, enten går vi sammen i parterapi , ellers flytter jeg. Jeg flytta...

 

Må også nevne at dette IKKE bør tas opp når han er sur, men når dere har det greit. det er absolutt ikke en diskusjon man vil ha en krangel på, ,da bør du heller ta det rolig, fattet, og helt ut av det blå. Fortell hva du føler (evt skriv det ned hvis det blir for vanskelig og du bare griner) og si at du ikke orker å ha det slik. Og at du ikke ønsker å gå, men at du ser ingen annen utvei hvis ikke han forandrer seg. Og at du gjerne vil hjelpe han og bli med i terapi som et team, men at han må være villig til å endre seg for at du orker å holde ut....

 

Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Han blir sint, fryktelig sint... Kan smelle med dører, slå i bordet, sparke leker osv...

 

Sier at jeg er redd han skal gjøre meg noe, men han har aldri lagt hånd på meg... Og jeg tror han.

 

Ifølge mora har han bestandig vært fysisk mot "døde" ting og ikke mennesker.. Hans måte å få ut sinnet på. Helt greit, men ikke foran meg eller ungene :-(

 

Vi har det fint sammen, men når vi først krangler så er det så ekstremt og det sliter meg ut. Han blir stygg i munnen, sier at jeg ikke kan noen ting og får meg til å føle meg dum og svak.

 

Også er vi tilbake til hvor vi ikke krangler og livet smiler...

 

Nå har d vært ofte, kanskje 3-4 dager hvor han har rakka ned på meg og hvordan jeg er som både mor og husmor...

 

Jeg heller mer mot å være litt kald nå, bare leve litt som om det er bare meg og barna.

La han kjøre sitt eget show...

 

Våkner han ikke da, så må jeg vel pakke å dra...

 

huff... vondt i hjertet dette, men :-(

[Anonym bruker]

Å la han kjøre sitt eget show gjør det ikke noe bedre, mener nå jeg..... Det gjør bare situasjonen verre. Oppsøk hjelp, få kommunikasjonen i gang, og få han til å INNSE at han sårer deg med oppførselen sin. Prøv å forstå HVORFOR han oppfører seg som han gjør, kanskje dere sammen kan komme med en løsning som fungerer for begge??

[Anonym bruker]

Har du prøvd å brøle tilbake? Hvis du er av den stille typen som faller unna når han ngriper, vil han bli overrasket og paff over at du viser motstand. Be han om at for *masse-stygg-banneord* pelle seg ut og bort og ned under den stenen han kom fra og du vil ikke se han igjen før han er begynt i kurs om sinnesmestring, for nu har du fått nok!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Ut med han!

 

Hun den bipolare heroppe er jo smart nok til å ha funnet sine verktøy slik at hun mestrer sinnet sitt, slik at det ikke går ut over barna - hvorfor vil mannen din ikke prøve på det?

[Anonym bruker]

Jeg er desverre fryktelig hissig jeg også, ingen får tråkke på meg uten å få hardt tilbake, så jeg vet å rope ut...

 

Idag svarte jeg ikke. Jeg bare gråt....

Jeg tror det kan gi han dårlig samv.. Jeg spurte hvorfor han ropte, om han trodde han var i en dyrehage...

 

Nå har han vært ut siden... Jeg ser ikke ut i trynet, jeg er utskreket.

 

Mener at det ikke skal være slik i et forhold, uansett om det er krangling eller ikke. Jeg vil ikke være redd for å si meninga mi, "tilfelle" han skal bli sint...

 

Jeg gidder ikke gå på nåler!

 

Jo mer jeg tenker på det nå, jo kaldere blir jeg.

 

Han skal ikke få gleden av å se at jeg hisser meg opp idag, han skal heller få kjenne litt på samv si.. Hvis han har noen da!

 

Jo, jeg vet han har, han blir jo fryktelig lei seg etter vi har krangla.

 

Han ber alltid om unnskyldning først...

 

Nei, jeg trenger et par dager på å finne ut hva jeg vil nå.

 

Hadde jeg hatt en leilighet å dratt til nå hadde jeg gjort det, uten tvil

 

 

Han er bestevennen min, kjæresten min og bla bla bla, men nå synes jeg det har gått så langt, at jeg orker ikke å ha det sånn!

 

Blir utslitt!

[Anonym bruker]

Du sier han har perioder der han ikke er sånn. Det er tiden for å ta opp temaet. Du må selv vurdere hva konsekvensene er om han ikke søker hjelp for dette. Det er psykisk mishandling du er utsatt for.

 

Det mest konstruktive du kan gjøre frem til han har en god periode, er å sjekke opp dine muligheter ifht bolig, støtte osv.

 

[Anonym bruker]

Hvis moren hans sier han alltid har vært sånn..har hun bare akseptert det eller prøvd å gjøre noe med da han var liten?

 

Hvis han ikke har lært seg sinnemestring da han var liten , så kan man nesten si at han mangler noen grunnleggende elementer i livet sitt. Da er det nesten ikke rart han sliter med dette nå.

 

Og hvis du har ropt tilbake til han når dere har kranglet så har du også akseptert denne oppførselen. Det beste du gjør er som du sier selv, hev deg over det, ikke bli sint og insister på at han skal skaffe seg hjelp.

 

[Anonym bruker]

Du bør gå. Han vil ikke forandre seg. Hvorfor skulle han det, når du tilgir hver gang?

 

NAV har mange stønader for enslige forsørgere, og du vil klare deg fint om du blir den med hovedomsorgen for barna.