Jeg blir helt skremt av dere som ikke synes at andre enn pårørende kan få lov å sørge....

[Anonym bruker]

Mener dere at vi som ikke personlig er berørt, skal bare late som ingenting å leve videre? Skal vi ikke vise vår medfølelse til alle de hundre menneskene som har mistet et familiemedlem, de foreldrene som har mistet en sønn/datter, en søster/bror osv?

 

Skal vi ikke kunne uttrykke at vi støtter de ved å gi blomster eller legge ned blomster for å vise vår medfølelse? Skal vi ikke gråte fordi vi faktisk synes det er kjempe trist at så mange menneskeliv har gått tapt på en grusom måte?

 

Hva er så dere laget av? Ser dere nyhetsendinger og sier: Huff, tragisk....men så tenker dere ikke noe mer på den saken? Er dere virkelig såå kalde?

 

Personlig kan jeg være trist, men jeg står jo opp om morgenen med barna mine for det. Drar ut og leker med barna, barna mine har en normal hverdag videre - men jeg er trist pga det som har skjedd. Er ikke dere det da, fordi dere ikke har noen nære som er drept? Greit vi sørger på ulike måter, men er det virkelig galt å vise medfølelse, føleser generelt?

 

Og hva vet dere om de dere ser på bilder i media, på tv e.l ikke er berørt personlig?? Fikk rett og slett litt hakeslepp når jeg leste den andre tråden.

 

La oss stå sammen, la oss bry oss om de som er personlig berørt. Ikke la disse menneskene stå alene i sorgen. Vis de oppmerksomhet også når mediestormen rundt dette katastrofale roer seg.

 

Og til slutt. Jeg var selv inne i Oslo sentrum i går, merket stemningen foran Domkirken og ble rørt. ER det galt?

[Anonym bruker]

Godt skrevet!

[Anonym bruker]

Fikk litt fnatt av hun som ikke trodde på at samboeren hennes var trist fordi han var helt normal....hallo? Man kan fint klare å beherske seg, leve normalt, men føle en slags tristhet/tomhet inne seg likevel

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke galt. Det er normal reaksjon på det grusomme som har rammet oss. Når mennesker opplever vonde ting, er det lang tradisjon for at man samles og deler sorg og fortvilelse.

 

De som har imot det, tror jeg er redde for å kjenne på følesene sine, og føler seg litt "bedre" enn andre siden de kan uttale seg med stolthet at de ikke sørger eller er lei seg.

 

Det er normalt å sørge på vegne av alle dem som har mistet sine, på alle som er merket for livet, både på kropp og sjel.

 

En annen trådstarter syntes det var på sin plass å trekke frem alle som nå vil tjene litt ekstra penger!!! Hvor smakløst er ikke det!?! Som sagt, så tror jeg de er livredde for å kjenne på egne føleser, og skjuler det med å rope høyt om andre uviktige ting!

[Anonym bruker]

Nei syns ikke det er galt i det hele tatt å sørge over noe som er så tragisk som dette,

 

 

Men det jeg syns er en uting er når noen bruker dette for å få oppmerksomhet, har noen venner som tar helt av og da spessielt på facebook. De ''gråter'' på statusene sine, de legger ut linker og bilder av omkomne og ''gråter'' i ord på facebook.

De oppretter grupper, legger ut bilder der de tenner lys og gnåler i ett kjør om hvor trasig de har det. Enda de ikke kjenner noen av de som er omkommet eller skadet.

 

Det virker som om de bruker denne tragedien for å få oppmerksomhet rundt seg selv.

 

 

[Anonym bruker]

Veldig Enig med deg HI.

[Anonym bruker]

Skriver under på denne, 13.39. Det er akkurat det jeg mente da jeg startet den andre tråden. Selvfølgelig er det som har skjedd trist, men når man bruker det for å få oppmerksomhet, da går det for langt. Jeg er ikke uten følelser og får veldig vondt inni meg når jeg tenker på det som har skjedd.

[Anonym bruker]

Godt skrevet, HI!

 

Det er ikke noe galt i å reagere slik. Flertallet av landets innbyggere reagerer slik!!!

 

Noen ytterst, ytterst få som ikke har noen tilknytning kan kanskje "overreagere" - men et fåtall av disse få igjen gjør det for å få oppmerksomhet. Til dere som kritiserer folks sorgmønster og mener dere kan diktere hvem som har rett til å sørge på hvilken måte - har dere tenkt på at en del av disse som gjør det de gjør på fb o.l. egentlig trolig er bygd på frykt? De er livredde for at noe sånt skal skje igjen, de har så mye empati at de forestiller seg hvordan det ville vært om det var deres venner, de ønsker å hedre disse personene som er gått bort fordi de vet at noen er venner av de som er gått bort.

 

Hvis dere som kritiserer så mye ser på innlegget om det f.eks. tyske medier skriver om hvordan det norske folk reagerer - så er de imponert over nettopp denne fellesskapsfølelsen som så uendelig mange viser i disse dager. Dette er faktisk en del av samfunnet vårt! Ikke mange andre land er så heldige å greie å samles om noe tragisk på en så, tross alt, fin måte.

 

De fleste pårørende som har uttalt seg sier jo at de finner støtte i at så mange sørger med dem og støtter dem. Hvorfor skal vi ikke være så rause med hverandre at vi gir hverandre - også ukjente - denne støtten?

 

Jeg ønsker egentlig ikke svar på de spørsmålene jeg har kommet med. Til alle dere som ikke føler dere berørt av denne tragedien, men hva dere vil, men la alle oss som bryr oss få bry oss - uten å måtte forsvare oss. Vis oss, de pårørende og alle andre berørte såpass mye respekt.

 

Sier som HI: La oss (som bryr oss) stå sammen og vise de berørte at vi bryr oss - og la oss gjøre det også etter at mediestormen har stilnet.

[Anonym bruker]

Jeg syns det er en tragisk sak, og føler med alle de som har mistet sine, de som er skadet og berørt på andre måter i denne forferdelige hendelsen. Men jeg føler ingen tristhet utover det, livet mitt går videre som normalt, jeg sørger ikke.

[Anonym bruker]

Jeg får gåsehud når jeg ser og leser om det som skjedde, da særlig utøya. Jeg får tårer i øynene når jeg leser om de frivillige som dro ut i båter og reddet mange, blir helt rørt. Jeg får fysiske frysninger når jeg tenker på de unge menneskene som møtte helvete der ute på øya, og tenker på hvor redde de var. Jeg blir kvalm av å tenke på familiene som har mistet sine barn, og på familiene som har mistet en mor/far.

Det er veldig trist.

 

Men jeg kan ikke si at jeg sørger, jeg har ikke mistet noen, jeg har ikke et savn, jeg har ingen frykt for min og vår fremtidig fordi VI, som i oss nære, ikke lenger er fulltallige.

 

Det er ikke en sorg å bli rystet, det er ikke sorgå bli følelsesmessig påvirket. Det er misbruk av ord.