Dere som sier at de som er i parforhold ikke kan nekte mannen å være med på fødselen.

[Anonym bruker]

Mener dere da at mann i parforhold heller ikke har gyldig grunn for å IKKE være med på fødestua? Eller gjelder det bare den ene veien? (sånn som mange andre ting i dette samfunnet)

[Anonym bruker]

De som mener dette har heldigvis ingenting de skulle sagt om saken i det virkelige liv. En fødende kvinne kan selvsagt velge ikke å ha noen tilstede på fødestua, eller noen helt annen enn vordende far.

[Anonym bruker]

Samboer har fått klar beskjed om at "skal jeg, skal han". Om han ikke hadde kunnet støtte meg under fødselen engang, ser jeg ikke helt hva jeg skal med han..

[Anonym bruker]

Innlegget ditt har jo overhode ikke noe med saken å gjøre 11:56. Denne tråden handler om kvinner som IKKE ønsker å ha med mannen på fødselen.

Det er ikke alle som ønsker den formen for støtte under fødselen (WOW, alle er ikke helt like!), og noen fedre utgjør heller ingen støtte.

[Anonym bruker]

Enten er det jeg, eller så er det 12:01 som ikke kan lese. Og jeg har lest HI i denne tråden en gang til, og konkluderer med at det er 12:01 som må gå barneskolen om igjen.

 

Innlegget mitt er et direkte svar på HIs spørsmål om ikke ting går begge veier og samboer har plikt til å være med eller ikke!

 

God bedring til deg 12:01...

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan ikke en far tvinges med på fødestua.

Selvfølgelig kan ikke en fødene kvinne tvinges til å ha far til stede under fødselen.

 

Vi driver da ikke med tvang, voksne menneskene, gjør vi vel?

[Anonym bruker]

Nei, men om man ikke er villig til å stille opp for samboeren under fødsel engang, vil vel grunnlaget for forholdet smuldre bort...

[Anonym bruker]

Så hvis du ikke skal gjøre dette personlig, så mener du altså at fedre har plikt til å være med under fødselen?

[Anonym bruker]

Ja, jeg mener at fedre har plikt til å være med å støtte samboeren sin om hun ønsker det! Det er en opplevelse hun skal slippe å gå gjennom alene. Det er ikke alle som vil ha med mødre, venninner og fandens oldemor inn på fødestua, jeg mener dette er en jobb for den som står nærmest.

 

Utdefinerer samboeren min seg som den som står meg nærmest, kan han flytte ut av min fysiske nærhet i samme slengen. Da er hele grunnlaget for forholdet ødelagt..

[Anonym bruker]

Heldigvis kan mannen velge om han vil være med på en fødsel. Akkurat som kvinnen kan velge om hun vil ha ham der.

 

Absurde kvinnfolk på denne siden kan mene hva de vil.

[Anonym bruker]

Hvis det avgjørende for ditt forhold er om far takler å være med på fødselen er ikke forholdet deres verdt fem flate flis. Jeg er glad jeg ikke er i et så fattig forhold

[Anonym bruker]

Oh lord, så dramatisk er det da virkelig ikke.

Selv har jeg angst for blod, besvimer nesten bare ved tanken. Hvis mannen min hadde vært som meg, og ikke ØNSKET å være der under fødselen, så skulle han da sluppet uten at det påvirket forholdet vårt på noe som helst vis. Jeg skulle da alltids funnet en annen som kunne holdt lanke med meg om jeg følte behov for det (noe jeg IKKE gjør). Dere er så utrolig dramatiske og legger altfor mye i ting.

 

[Anonym bruker]

Klart han kan velge, men da velger han bort forholdet også.

 

Ikke søren om han skal få overlate meg til meg selv i min vanskeligste stund! Slikt gjør man ikke mot en man elsker!

[Anonym bruker]

Takler? Er du seriøs?

 

Det er jo jeg som må føde, ikke han. Det jeg ber om er at han støtter meg når jeg har det vanskelig, på samme måte som jeg støtter han når han trenger det...

[Anonym bruker]

Hvis situasjonen var omvendt - hvis mannen min skulle føde og jeg ikke ønsket å være med- så VET jeg at mannen min elsker meg høyt nok til å la meg slippe uten å gi meg dårlig samvittighet.

Det handler om å være raus med hverandre, utvise forståelse for at vi er forskjellige.

Har uansett aldri skjønt meg på damer som er så avhengige av at noen duller med dem under fødselen.

[Anonym bruker]

Hvis man har et så skjørt forhold at det ikke tåler en far som ikke takler fødselen, da er det nok like greit at går man går hvert til sitt.

[Anonym bruker]

Det er ingen som kan erstatte samboeren min i denne situasjonen, i et rom med ukjente der jeg er fullstendig blottlagt må jeg ha med meg den eneste jeg virkelig stoler på.

 

Heldigvis har han ingen problemer med å skjønne dette, og stiller opp...

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er en fødsel mye å takle for en far også. Det skjønner vel alle som har vært med på en fødsel.

 

Ja, det er DU som må føde. Hvorfor skal du på død og liv tvinge mannen din med hvis han ikke vil? Du lider, så da skal han også lide?

Barnslig spør du meg.

[Anonym bruker]

Jeg har vært med to venninner på deres fødsler. Jeg skal love deg at det er en påkjenning. Hvis du som fødenede ikke forstår at det å se sin partner i voldsomme smerter er en påkjenning for mange menn, da er du rett og slett litt enkel i topplokket.

 

Jeg kan dessuten garantere deg at du ikke ønsker å ha en mann som ikke takler det tilstede. Det er ikke mye hjelp i en mann som svimer av eller spyr i et hjørne.

[Anonym bruker]

Ville aldri gadde å være sammen med en veiking som ikke kan være der når jeg trenger han mest.

 

Hvem som har det veikeste forholdet, kommer an på øyet som ser..

[Anonym bruker]

Nei, jeg lider og trenger støtte. Han kommer nok til å synes det er skummelt, men ville nok ikke være opplevelsen foruten.

 

Hvorfor skal jeg måtte gå gjennom det skumleste jeg kan tenke meg alene så han skal slippe ubehag? Forøvrig har han ikke prøvd å sno seg unna heller...

[Anonym bruker]

12:22, hadde du driti i å engasjere deg i mannens eventuelle graviditet hvis rollene hadde vært snudd om?

[Anonym bruker]

Handler ikke om å dulles med, men å være trygg.

 

Det er ikke det samme å ligge alene med smerter og med jordmødre som svinser innom innimellom for å sjekke. Det vil gjøre at fødselen føles tre ganger så lang.

 

Vi var to om å ønske oss barnet, to om å lage barnet og skal være to om å oppdra barnet. Og vi skal være to om fødslenen, og det er jeg glad for..

[Anonym bruker]

Vel, du er kvinne, du velger å få biologiske barn, da vet du at de må ut. Dette hardu visst hele livet omtrent.

 

Det er få ting som er så egoistisk og smålig som mentaliteten "hvis jeg lider når barnet vårt skal ut, da skal jammen far lide også". Jeg er glad jeg ikke har en partner som elsker meg så lite, eller så skrudd.

[Anonym bruker]

12:22, hvis du stoler mer på mannen din enn leger og jordmødre under fødselen, så bør du seriøst sette deg litt mer inn i hva en fødsel er for noe.

Jo da, mannen din kan holde lanke og stryke og gosse med deg hvis du er en av de mange som sånn dulling er så viktig for deg, men utover det har han nada å bidra med.