Gå til innhold

Ingen sjanse før meg?? Føler meg så... stygg?


Anbefalte innlegg

Alltid har jeg hatt et sånt syn, jeg har følt meg veldig verdiløs etter jeg har opplevd omsorgsvikt, voldtekt og har angst.

 

Jeg syns ikke kroppen min i det heletatt er noe fin, ikke ansikt, ingenting. Jeg er stille av meg og er veldig sjenert. Møter derfor ikke så mange ute etc...

 

Mange som kommer med positive "utsagn" men jeg mener de tuller, ingen kan jo se noe fint i meg?! Er så vanskelig og jeg blir dårlig av det..

 

Noen som har slitt med det samme??

 

Fortsetter under...

Sliter med akkurat det samme (unntatt voldtekt, men forsøk på misbruk av en lærer da jeg var 14). Er ikke sjenert, veldig sosial, men blir støtt bort veldig ofte. Er ca 30 år og enda ikke opplevd at en mann var oppriktig interessert i meg eller ville ha noe annet enn å ha sex eller ydmyke meg. Ingen kommenterer bilder av meg på facebook, og nesten ikke noen sier jeg er fin i hverdagen. Får høre ofte at jeg er rar, innpåsliten osv.

 

Jeg VET at jeg ikke er stygg. Er ikke fornøyd med ansiktet helt, men er slank, kan kle meg stilfullt, har bra holdning osv. Er også smart, har mastergrad og klarer meg fint både på jobben og som samtalepartner/selskap.

 

Har innsett nå at jeg ikke er bra nok som venn og kjæreste, og har gitt opp å finne noen av delene, mest fordi jeg ikke orker å bli såret, oversett og brukt som mellomløsning flere ganger.

 

Stor klem sendes, og ønske om lykke til!

Anonym 11:45 - så folk skal ikke kunne diskutere vanlige ting, slite med sine problemer, glede seg over noe, oppleve hverdagen i lang tid fordi det er landesorg? Under annen verdenskrig ble det både barnefødsler (alle vet hva som skal til for at sånt skal skje...), feiringer, folk spilte musikk og teater og hadde sine sorger og gleder. Når er det etter din mening stuerent å snakke om annet enn tragedien? etter 1 uke, 4 uker, 1 år? Synes det er mer respektløst av deg å skrive på et forum kun for å lage kvalm, og bruke tragedien som argument for å fremheve dine meninger. Skam deg!

FYYYY så slem du er 11.45.

 

Selv om det er sorg over hele landet betyr det vel ikke at de som sliter med andre problemer skal late som de er friske og ikke tenke på seg selv? Skjerp deg MANGE hakk!

 

Skal de som er depressive late som de ikke er d?

De som er suicidale skal la tankene ligge?

De som har anoreksi og bulimi skal la være å ha spiseforstyrrelse i disse dager?

 

SKJERP DEG du stygge anonym!!!

Skjønner meg virkelig ikke på mennesker som deg, som sitter her inne å sier at du er i nasjonal sorg, men har likevell tid til å sitte her inne å rakke ned på medmennesker som er så uheldig at de sliter med andre ting.

 

Du burde skamme deg!

Annonse

Nå klare jeg ikke være anonym mer jeg.. Jeg som skreiv FY innlegget over..

 

Jeg blir såååå sinnsykt provosert over svarene til enkelte her innne..og nå deg 11.55... Hvilket ondt menneske er du? Hva oppnår du av å være så jævli mot andre? Selv om det kun er på et forum..

 

Værsåsnill å gå i deg selv.. enn om du hadde slitt med problemer selv?? Hadde det blitt bedre av å få slike svar slengt i trynet?

 

Ja det er nasjonal sorg.. og jeg skal om 2 min være stille i 1 min for å vise omsorg og omtanke for det som har skjedd.. Men det betyr ikke at resten av verden skal la sine tanker og personlige problemer bli skøvet til side og latterligjort...

 

SKJERP DEG! blir kvalm av deg...

Jeg visste at jeg ikke kunne legge ut dette på dib før jeg får dritt, så det må jeg ta konsekvensene før.

 

Uansett, jeg er også i sorg.. Jeg har det vondt, og har ikke hatt det bra siden fredagen... Jeg har ikke fått i meg mat og ikke fått sovet. Jeg sender varme tanker til alle som har mistet noen og syns dette er tragisk!

Men når jeg selv trenger litt pleie, skal jeg bare la det fare forbi? Skal jeg la være å tenke på meg selv også? I en slik situasjon?

Om en av barna dine hadde slitt slik, hva hadde du gjort? Hadde du sagt akkurat det der? Hadde du det?

Det tror jeg nemlig ikke.

 

 

og takk til dere andre som har svart. Hi.

Jeg også har hatt det slik siden jeg var tenåring, men har hatt en fin barndom, så til meg er det noe som har sneket seg på etterhvert. Det jeg har erfart er at så lenge man sier til seg selv at man er verdiløs, stygg og alt det der, så gjennomsyrer det hele livet, og det vises VELDIG godt utenpå!! Folk som har det dårlig, og kun har lave tanker om seg selv, har som oftest tilsvarende kroppsspråk, så man stopper kanskje mange fine mennesker fra å ta kontakt. Har du prøvd å snakke noen om det? Selv gikk jeg til kinesiolog, og fikk masse hjelp av henne, for hun var det også veldig lett å lette sitt hjerte til. Er ikke sikkert du er åpen for alternative behandlinger, men det kan være verdt å prøve. Og du har ikke lav sosial intelligens bare fordi du søker litt råd og trøst i disse dager!!

Annonse

Jeg orker faktisk ikke irritere meg over det du skriver. Regner med det var du som skrev over her.

 

Du er kun ute etter å lage kvalme, ikke å yttre dine meninger eller å hjelpe.

På denne måten skjønner jeg at du evt er i lignende situasjon og vil rakke ned på andre som har det vondt for at du skal få det bedre selv.

 

Håper du fikk det bedre, og at PCn din knuses:)

 

Lykke til HI, du har min fulle medlidenhet.

Jeg skjønner ikke helt diskusjonen her? Er det en som har vært ufin og blitt fjernet av Moderator?

 

Men det å rakke ned på mennesker som strekker ut en hånd for å få litt hjelp, sier uansett mest om det mennesket. Jeg ser at det er en som har behov for å fremheve at HI føler seg stygg, og slett ikke er stygg selv....kanskje du ser ok ut på utsiden, men innsiden din er vel ganske frastøtende, tenker jeg? Hvordan føler du deg når du rakker ned på medmennesker? Litt kry? Eller litt mer lei deg for at livet ditt ikke ble helt som du ønsker? Å tråkke andre ned i dritten, betyr at du trenger lag der nede. Kanskje det er på tide at du strekker ut en hånd for egen del??

 

Kjære Hi, jeg har ikke noen råd eller trøst, men vil bare oppfordre deg til å være deg selv og stole på at det er bra nok. Plutselig dukker det opp en som er perfekt for akkurat deg!

 

Masse lykke til.

Hei, HI!

Ja, jeg har kjent på mye av det samme. Jeg visste logisk sett at det ikke stemte med virkeligheten, men jeg følte ikke at noe med meg selv var bra nok. Og jeg var ekstremt sjenert - ekstremt.

 

Med meg så fant jeg etter hvert ut at det var "en god grunn" til at jeg hadde begynt å føle det som jeg gjorde. Jeg har ikke opplevd voldtekt og kun mindre angst, men har opplevd en omsorgssvikt på psykisk plan. I et barns hode og følelser så ønsker man alltid å bli elsket og bli tatt vare på. Når omsorgspersoner svikter vil barn altfor ofte tro at "det må være noe med meg" - og dermed lete etter grunner til at omsorgspersonene ikke "vil" ta seg av det og elske det. Noe beslektede følelser tror jeg kan komme etter en voldtekt også - hvordan kan noen gjøre noe slikt? - og så konkluderer "barnet" at overgriperen gjorde det fordi det ikke var verdt mer.

 

For meg var det å forstå dette om mine egne følelser en lang prosess, men den dagen jeg fikk det så bevisst som jeg har det i dag - ja, da begynte jeg litt etter litt å se mer positivt på meg selv og kroppen min også. Kanskje det kan hjelpe deg også å se at dette trolig er tanke- og følelsesmønster som du trolig fikk som barn? Jeg sier ikke at det ER slik, jeg gjetter vel bare ut fra min egen erfaring. Jeg har mine ting som jeg i perioder sliter med pga det jeg har opplevd, men jeg har blitt mye snillere med meg selv i måten jeg tenker på meg selv. Når jeg får for meg at "ingen vil ha meg" så greier jeg nå (som oftest) å se at dette er det sårede barnet i meg som fremdeles sitter igjen. Da prøver jeg å tenke hva jeg ville gjort om dette var et reellt barn, jeg ville fortalt det at det var høyt elsket, at det var lov å være lei seg, og at det er fantastisk akkurat slik det er. Det hjelper faktisk meg. Sier ikke at ting alltid er lett likevel, men lettere og lettere, og jeg blir faktisk mer og mer fornøyd med kroppen min også. Nå kan jeg le foran speilet når jeg ser at puppene er begynt å henge, og tenke at da jeg hadde de sprettpuppene (!) så greide jeg ikke å sette pris på dem - og så ler jeg fordi jeg er mer fornøyd med mine begynnende hengepupper nå enn jeg var da de var "perfekte" ;))

 

Jeg tror det er viktig å gjøre ting som gir deg glede, ting som gir deg følelse av mestring. Noe du liker å gjøre, noe som du gjør uten å tenke på kroppen din. Har du etter hvert mange nok positive opplevelser på denne måten blir det ofte lettere å tenke snille tanker om seg selv og kroppen også.

 

Jeg har opplevd å ha vært veldig syk hvor kroppen ikke fungerte i det hele tatt over lang, lang tid. Etter det har jeg også begynt å minne meg selv på at jeg faktisk er takknemlig over at den fungerer. Det hender jeg sykler til jobb og føler meg takknemlig overfor kroppen min fordi jeg faktisk er i stand til å sykle, faktisk kan gå på jobb.

 

Du kan komme deg ut av de negative følelsene dine, HI. Det kan ta tid, men ta et lite steg om gangen i riktig retning. Hvis du har behov for det så søk også hjelp for følelser rundt angsten og voldtekten. Hold deg unna personer som tapper deg for energi. Vær sammen med de personene som gir deg glede og energi. Begynn å tro på at du er flott akkurat som du er! :)

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...