Hva er sjansene for at bf får mer enn "vanlig samvær"?

[Anonym bruker]

...

 

Noen som vet, eller har erfaringer?

Og i såfall, når begynner overnattingssamværet?

[Anonym bruker]

Hvor gammel er barnet? Hvordan har samværet vært frem til nå? Har du bodd sammen med barnefar?

Det er mange faktorer som spiller inn.

[Anonym bruker]

Barnet blir tre måneder 1. August.

Han har samvær to ganger pr. uke, i noen timer.

Skal på ny mekling når barnet er seks mnder.

Jeg bodde sammen med bf en kort periode, men flyttet ut

under svangerskapet.

 

HI.

[Anonym bruker]

Kjære deg. Jeg er selv alene med en på 5,5 år. Har vært det fra starten og det har vært en lang vei å komme dit vi er nå. Så jeg kjenner igjen følelsen du sitter med nå.

 

Men du må huske at dere er to foreldre til dette barnet. Det var jeg opptatt av hele tiden. Jeg gikk ikke med på samvær utover det som var anbefalt. Men jeg gav meg etterhvert som barnet ble eldre, fordi både barn og far også har like mye rett til å bli kjente med hverandre. Som sagt, det er to foreldre.

 

Når barnet er 3 måneder vil det ikke bli noen endringer i samværet, heller ikke mye når det er 6 måneder. Men husk at i de fleste hjem, så har far også premisjon. Så lenge bf følger opp samværet, står han sterkere til å få mer samvær. Det gjelder også hvis mødre "stikker kjepper i hjulene" for samværet. Samarbeid er kodeordet her, for begge.

 

At dere bodde sammen under svangerskapet har ingenting å si. Det hadde ikke hatt mye å si om du flyttet nå heller siden barnet er så lite. Men hvis far følger opp samværet vil det kunne oppgraderes til en overnatting ved 1-års alder og slik går det videre til han får så mye han ønsker etter hva som anbefales ved barnets alder, og hva som er vanlig. Det er bare å stålsette seg, slik er det så lenge dere er egnet begge to. I noen tilfeller vil det jo være urimelige krav, der kan det opprettes saker, og da skal du ikke være redd. Det skal mye til for at hovedsorgen blir tatt fra deg(da skal det vært omsorgssvikt i bildet), og retten dømmer ikke 50/50.

 

I mitt tilfelle, har det etter 6 år endelig roet seg(bf maste om delt omsorg fra før barnet var født). I starten var det helt forferdelig. Jeg åpnet dørene for bf og gjorde det jeg kunne. Men ingenting var godt nok noen gang. Vi oppgraderte, men så skulle han ikke ha så mye lenger, så ville han ha mer osv osv. Han har alltid vært en fantastisk pappa, men det var mye etter hans behov hele tiden, selv om han alltid viste seg, men han hadde annenhver helg noen måneder og en dag her og en dag der andre måneder. Da barnet var 3 år skjerpet han seg. Han holdt seg til annehver helg og en ettermiddag. Og vet du hva, det er faktisk litt deilig å kunne gjøre hva man vil de faste dagene

 

Etterhvert oppgraderte vi enda mer til langhelger, der far hentet torsdag i barnehagen og leverte mandag annenhver helg. Vi spør hverandre først hvis vi trenger barnevakt også. Vi snakker også om å gå over til delt omsorg neste år. Merk! Dette er fordi barnet vårt trives godt hos begge to og gleder seg til å være sammen med pappa og mamma, og fordi vi snakker godt om hverandre og samarbeider godt.

 

Det jeg mener er at jeg forstår du er redd nå, men med godt samarbeid og tid, så vil du kanskje se at følelsene forandrer seg? Det blir godt med litt "fri". Men du skal ikke si ja til noe for tidlig. Du må kjenne på hva barnet ditt er klar for, men ikke nekte bf noe han har krav på. Det første året skal du bare kose deg, ikke tenke på dette, men kanskje åpne dørene for bf og ønske han velkommen i barnets liv? Spørre han om han kan sitte barnevakt hvis du skal noe osv? Ønsker deg masse lykke til!!

 

 

[Anonym bruker]

Hei! Takk for et godt og skikkelig svar. Har lurt på dette lenge nå, og det var godt at du svarte meg skikkelig!

 

Jeg vet jo selvfølgelig at vi er to foreldre, men samtidig skal det også være barnets beste hele veien, og er det ikke da bedre å vente med å oppgradere samværet? Etterhvert vil jo barnet også utrykke sin egen mening, og bestemme mer selv.

 

Jeg flyttet nærmere min x, nettopp fordi jeg ville at barnet og far skulle ha god kontakt, og fordi jeg ville at barnet skulle komme og gå både hos meg og bf som han ville. Vi bor faktisk i samme skolekrets også. Dette mener jeg er godt samarbeide fra min side, i og med at de fleste mødre flytter lengre unna sine x'er.

 

Her har ikke bf permisjon, jeg har ett helt år.

Han følger opp samværet til en viss grad, men er mye frem og tilbake hele tiden, og bytter dager hele tiden, pga. teite ting, mener hvertfall jeg.

 

I tillegg har jeg ny samboer, og et barn fra før av. Og jeg mener søsken, uansett hele, eller halve, bør bo sammen, når de har vokst opp sammen. Og hvorfor flytte barnet ut av det hjemmet det er vant med, når det har det godt der? Det skal jo ikke være rettferdighet mellom foreldre, men for barnet? Ikke sant?

 

Jeg trenger heller ingen avlastning, siden jeg har masse slekt, venner og en herlig samboer som gjerne stiller opp. Og egentlig vil jeg bare være hjemme og nyte barna mine, trenger liksom ikke noe avlastning helt enda. Men skjønner at de som er helt alene føler for litt fri såklart.

 

Igjen, takk for ærlig tilbakemelding!

 

HI.

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Da var da svært så raskt du har fått deg ny samboer.

Når du nå har to unger med to fedre skulle man vel tro at du hadde lært og ikke drar inn enda en mann så kjapt.

Ser du snakker mye om hva som er det beste for ungen, men det må da gjelde deg også.

 

Kanskje ungen vil få en mer stabil oppvekst hos faren sin.

 

[Anonym bruker]

Jeg må si meg enig. Jeg som skrev det lange svaret her oppe. Du stiler spørsmål som viser til at du ikke har noe erfaring med dette, men i tillegg har du et barn til fra før? Mulig faren til det første barnet ikke er i bildet, men for meg så virker det som at du helst vil holde barna innenfor huset med ny mann som ny familie. Du svarer på en måte som tilsier at jeg kritsierer deg siden du motsier alt. Hvorfor spør du da når du er så bastant på hvordan du vil ha det?

[Anonym bruker]

Ungen er 3 mnd og du har allerede ny samboer? Hvor gammelt er det eldste barnet? Og hvor lang tid tar det før du får barn nummer tre, med mann nummer tre?

 

Synes synd på eldstebarnet jeg da, må jo ha gått gjennom mange store forandringer på relativt kort tid...