Når kjærligheten er blitt borte?

[Anonym bruker]

Hva gjør man når kjærligheten i et forhold er borte?

Når alt annet fungerer, men den inderlige og søte kjærligheten som gjør et forhold til det store eventyrer, hva gjør man da?

 

Aksepterer at gnisten er borte, framelske vennskapet og samarbeidet? Verdsette hver eneste kyss, eller kjærtegn som en skatt? Late som om alt bare er bra og er slik det burde være?

 

Burde man gå? Løse opp en familie, selge hus, og starte jakten igjen på ny kjærlighet? Håpe at det var en mening bak bruddet og at man igjen skal få oppleve sommerfugler i magen, intens lykke og elskov? Eller er det bare en illusjon, og skjer det med alle forhold at det er en holdbarhetsdato og at den falner uansett?

[Anonym bruker]

gresset er ikke grønnere på den andre siden jenta mi

 

men ta en helg kun dere to, bli kjent med hverandre på nytt og ny måte dette er noe som går over perioder, så det år nok over, men å gå fra hverandre er ikke løsningen god helg

[Anonym bruker]

Dette tror jeg er helt vanlig i de fleste forhold, etter noen år.

Tror heller ikke gresset er grønnere på andre siden!

[Anonym bruker]

HI her.

 

Jeg tror heller ikke gresset er grønnere på den andre siden.

Vi har prøvd å hatt barnefri noen ganger - uten den store sukseen.

Barna er det som gjør at vi klarer å fungere så bra sammen i hverdagen og som gjør oss til de beste venner.

Når vi har hatt barnefri, så har det vært veldig stusselig og vemodig.

 

Håper dette er noe som kun varer i perioder, men synes denne har vart lenge nå. Nærmere 2-3 år kanskje, av 6.

Men en god venn er vel bedre enn ingenting i det hele tatt? Klart jeg savner følelsen av å elske og bli elsket, men jeg har noen å komme hjem til, som hører på hva som har skjedd iløpet av dagen min og som alltid stiller opp.

 

Noen med har erfart at forhold/ ekteskap går over til primært å være et vennskap? Hva gjorde dere og hva ble utfallet?

[Anonym bruker]

Jeg tror gresset kan være grønnere, at det finns andre enn den man er sammen med som kan være bedre for en enn partneren. Mannen min sa nettopp i sted at han ikke har lyst å bo sammen med meg mer, at han gruer seg til å komme hjem fordi jeg alltid maser om at han må gjøre noe. Jeg gjør husarbeidet og tar meg av barna, gud vet hva han gjør. Det tar timesvis å bestille flybillett, og en må jo få være på badet så lenge man vil?! Det han mener er "mas" er når jeg ber han ta ut søpla, rydde opp etter seg og andre småting. Han mener at ingen skal be han om å gjøre noen ting og at det gjør ikke noe om det er rotete og skittent.

 

Jeg tror jeg kunne funnet en som passet meg bedre. Det skal ikke være sånn at det bare er den ene i forholdet som må tilpasse seg. Men det mener mannen min. Han skal bare kunne gjøre som han vil/alltid har gjort og jeg må tåle det. Ingenting skal forandres på. Han gidder ikke prøve en gang. Jeg må ærkjenne at jeg ikke kjente mannen min godt nok da vi giftet oss. Enten så må jeg være hushjelp resten av livet, ellers må jeg la være og da er bruddet et faktum.

 

Hold på mannen din om du ikke har større problem enn dette. Det er mange ting som er verre. Det går nok over!

[Anonym bruker]

HI her.

 

Sammenlignet med du må takle med ditt forhold, så er jeg enig at det er bare småbagateller å regne. Vi mennesker er nå engang så selvsentrerte at vi alikevel klarer å legge oss opp i alt av ting. Kanskje vi har det altfor godt, at vi får tid og mulighet til å kunne utforske hver eneste følelse, mistanke, inntrykk osv..

Å ha det bra og være Lykkelig er ikke noe en er hver dag uansett, men sånn alt i alt er det vel noe vi alle drømmer om? Den store kjærligheten.

 

Jeg synes det er kjempetrist at forholdet ditt er blitt slik som det er blitt. Det er veldig urettferdig når en må investere så mye krefter, og det ikke blir verdsatt. Jeg håper at du vil få en hverdag der du når kvelden er kommet kan være fornøyd med tilværelsen din - uansett utfallet blir eller hva du velger å gjøre.

[Anonym bruker]

Kjærligheten blir ikke borte, men forelskelsen dabber av. Gnisten er ikke der hele tiden.

 

Jeg lever i samme slags forhold som deg, vi er bare gode venner. Vi har ingenting å snakke om, vi sitter med nesa i hver vår smarttelefon om ikke vi har tv. Jeg tror likevel ikke det er verdt å ødelegge forholdet for å oppmeve sommerfugler i magen, iallefall ikke når vi har barn...

[Anonym bruker]

Dette er vel heller normalen i et godt etablert forhold. Forelskelsen kan komme igjen i perioder med lange mellomrom. Har du større forventninger er det stor sansynlighet for at du aldri vil få et forhold til å fungere over lengre tid. Det er ytterst få som går rundt å føler den store gløden resten av livet.

[Anonym bruker]

Gresset hjemme er så gjønt man gjør det til. Klart gresset er grønnere på andre siden om det vannes og gjødsles oftere enn ditt.

[Anonym bruker]

Så starter leiken igjen om nokre år. På jakt etter meir grønnere gress.

[Anonym bruker]

Sommerfugler i magen hører forelskelsen til.

 

Hvorfor gå, når det har gått over til kjærlighet? Dypt vennskap, og alt fungerer?

 

Du kan ikke vente at gnisten er der av seg selv hele samlivet gjennom. Du må faktisk lage den selv

 

Min far sa til meg en gang at samliv er hardt arbeid, og at det kommer ikke av seg selv alt det gode. Mine foreldre har snart 44-års bryllupsdag(og 46 år som par), og er sammensveiset og viser sin kjærlighet til hverandre den dag i dag. Men hardt arbeid er det likevel. En må faktisk jobbe for det. Aldri har jeg opplevd at de har snakket stygt om hverandre eller til hverandre, og de har stått som en enhet overfor oss barna i alle år.

[Anonym bruker]

HI her.

 

Ser det er flere som mener at når forelskelsen er over, så har den utviklet seg til kjærlighet. Den er jeg helt med på.

Men hva når du ser på mannen din, og du ikke føler noe som helst? Du føler ikke glede ved å se han, eller savn når han er borte.

Det betyr fint lite hva han har på seg eller gjort med håret, når det ikke vekker noen følelser lenger?

Vi trenger å ha barna sammen med oss, for vi vet ikke hvordan vi skal være alene. Det ender opp med en dårlig stemning, og med pc og tv-er på så man slipper å måtte finne på noe å snakke om eller gjøre.

Det er helt klart ikke forelskelse, ikke glød, men jeg trur ikke det er kjærlighet heller - mer en vanesak.

 

Det er trygt å leve den samme hverdagen, å vite hva du har. Det er komfortabelt å bo i huset som du har brukt åresvis på å pusse opp til et hjem og like mange år til å betale på - enn å måtte selge, kanskje leie eller kjøpe en liten leilighet.

 

Ser noen nevne noe om at gresset hadde ært grønnere om det hadde vært gjødslet litt oftere. Det er nok helt sant, om ikke akkurat hyggelig sagt. Men det var vel ikke meningen heller.

 

Er det feigt å gå? Splitte opp en familie fordi mor ønsker seg en kjæreste?