Har det veldig tungt og alt er trist..

[Anonym bruker]

For 4 uker siden hadde jeg en medisinsk abort.. Og i ettertid har jeg hatt det helt forferdelig! Hver kveld når jeg legger meg og lukker øynene begynner jeg å grine..

Det hele startet jo med en positiv graviditetstest og hadde komt frem til at jeg var nesten 6 uker på vei. Var veldig kvalm og dårlig. Og jeg ville bare ligge å sove hele tiden. Tanken på å stå opp med mine 2 små var ikke så veldig fristende. Jeg fortalte det til pappaen og vi ble enige om at det ikke passet med en baby til nå. (Jeg ble gravid selv om jeg gikk på pillen!) Vi var veldig i sjokk og jeg har ALLTID vært imot abort. Jeg gikk jo på pillen, så tanken på at jeg var gravid var jo nesten uaktuell.. Så etter mange tårer fra både meg og pappaen, ble det bestemt at abort var det beste for oss.

Vi dro på sykehuset og det ble tatt ultralyd. Og da viste det seg at jeg var 11 uker på vei!Tårene fosset hos både meg og mannen, Og legen skjønte at vi hadde det tungt, men hun forstod at dette var det beste for oss.

Dagen etter var det tilbake igjen på sykehuset og første tabletten ble tatt. Så dro vi hjem igjen.. 2 dager senere var det tilbake igjen på sykehuset.. Jeg ble lagt inn kl.08.00 og fikk tablettene klokken 08.45. Hadde en del smerter, men jeg ba om å ikke få noe smertestillende. (Med tanke på hva jeg gjorde mot en liten baby ville jeg derfor ha smerter!) Fikk en del blødning ganske fort men ikke noe mer enn det.

Klokken 13 hadde jeg lyst å gi opp! Jeg spurte om jeg kunne få noe mat og jeg fikk 2 skiver. Mens jeg spiste var det som en bobble som sprakk i magen og jeg kjente at det begynte å renne i "bleien" jeg hadde på. Jeg ringte på sykesøsteren og hun sa at jeg skulle gå på do. Jeg reiste meg opp fra sengen og da kjente jeg det: En stor klump som nærmest presset seg gjennom. Jeg sa til sykesøsteren at nå trodde jeg den var kommet ut og jeg begynte å grine. Hun trodde ikke på meg og ba meg gå inn på toalettet og presse. Jeg kikket på henne å sa at det var ikke nødvendig for den lå allerede i bleien. Men likevel presset hun meg inn på doen og ba meg sette meg ned å presse. Jeg begynte motvillig og ta av med trusen og med engang så jeg den lille babyen.. Jeg gråt som bare det.. Der lå den i trusa mi: En søt liten hårløs baby.. Jeg så hodet, 2store blå øyne og den lå i fosterstilling med krysset bein. I tillegg såg jeg navlestrengen som stakk ut av magen.. Det var helt forferdelig!! Hvorfor ville ikke sykesøstra høre på meg?? Ville hun at jeg skulle lide enda mer enn jeg allerede gjorde??

 

Dette er tankene jeg sitter igjen med.. Hver gang jeg lukker øynene om natten ser jeg den lille babyen som ligger i trusen.. Vil dette bildet noengang gå vekk???

I går kom søsteren min å fortalte meg at hun skulle bli mamma. Jeg klarte ikke å glede meg på hennes sine vegne. Jeg begynte å grine.. Jeg skal jo bli tante, men hver gang jeg tenker på hennes baby blir jeg bare deprimert..Kommer jeg til å bli en god tante til denne babyen?Kommer jeg til å klare å få et godt forhold til den?

Beklager laangt innlegg, men mange tanker jeg sitter igjen med

[Anonym bruker]

Huff, dette har jeg ingen erfaring med, men jeg vil bare gi deg en klem. Skjønner at du har det vondt nå.