Tante men ingen rettigheter.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg er tante til en liten gutt på snart tre år. Han ble tatt fra sin mor og far for et år siden. Og vi har kjempet for å få han siden. Men som tante og onkel har man virkelig ingen rettigheter.

 

Men vi får blankt nei fra barnevernet på grunn av vår unge alder. Jeg er 22 og han 24. Vi føler oss begge modne og klar for den utfordringen som måtte komme ved å være fosteforelder.

Vi har vært sammen i 5 år, bodd sammen i 4, har kjøpt oss hus og bil for ca 1 år siden. Har fast jobb og god inntekt.

 

I tillegg til dette har vi hatt mye kontakt med den lille. Han har vært mange ganger på overnatting, besøk og sammen med oss. Vi hadde et kjempefint bånd med han. Men med en gang barnevernet kom inn i bildet fikk vi ikke lengre se han, i alle fall ikke før han hadde kommet seg i et permanent hjem. Nå er det et år siden, og jeg klarer virkelig ikke holde ut. Er så uffatelig glad i gutten. Vil bare at han skal være vår.

 

Jeg synes barneværnet gjør den største tabben ved å overføre han til en annen familie! Skjønner ikke hvordan det går ann å tenke på denne måten.

 

på forhånd takk for svar.

[Anonym bruker]

Trist, men jeg kan skjønne det når du bare er 22 år

[Anonym bruker]

Jeg vet om et par på samme alder som dere, som har en slektning boende hos seg. Dette har blitt ordnet gjennom Barnevernet, og en av de unge ønsker nå å utdanne seg som barnevernspedagog...

[Anonym bruker]

At du føler deg moden og klar, er ikke det samme som at du er det. Hus og bil har ingenting å si. Ei heller inntekt. Modenhet ligger på et helt annet nivå.

 

Å ville at et barn skal være deres, har lite med hva barnet virkelig trenger. Og det er alltid en grunn til at slikt skjer(fosterhjem), og at familie ikke blir vurdert.

[Anonym bruker]

Barnevernets jobb er å gjøre det beste for barnet.

Jeg vil derfor tro det er flere sider av denne saken, og ikke at alderen deres er eneste årsak.

 

Å si at barnevernet gjør den største tabben ved å overføre ham til en annen familie er vel ganske bak mål å si. De vil sørge for at han kommer til en familie som har ressurser og de beste forutsetninger for å gi ham en god oppvekst. Noe de utfra et faglig synspunkt ikke ser at dere har.

[Anonym bruker]

Jeg forstår veldig godt at dette er sårt for deg HI. hadde heller ikke likt og ikke få se tantebarna mine som jeg er så glad i. og hvorfor er det ikke bedre at ungen får komme til noen som er i familie med han og som han kjenner og er trygg på? Jeg er bare 23 år selv, og venter nå mitt 3 barn med sambo, og jeg skal love deg at jeg hadde kjempet med nebb og klør om et av mine tantebarn skulle bort fra sine foreldre. men, samtidig så kan det jo skape problemer innad i familien også, hvis barnet ikke skal ha kontakt med sine foreldre, hvordan blir det da, når det er deres søsken som har han? hva med familieselskaper? hva med deres kontakt med søsken? det er sikkert ikke alderen som spiller noen rolle her, men alle rammer rundt dette. og helt sikkert årsaken til at barnet ble tatt fra moren også.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner et par som ikke får ta over omsorgen av sitt eget barnebarn. Faren var veldig ung(15) da han ble far og moren er ikke i stand til og ta seg av barnet! De fikk blankt Nei av barneværnet! (((

 

Så nå bor barnet hos fosterforeldre langt unna familien.Når de unge besteforeldrene godt kunne tatt seg av barnet ( Hører ikke hjemme noen sted at de ikke skulle få lov!

Mista helt tiltro til barneværnet på stedet her etter dette!!!!

[Anonym bruker]

Pappaen til barnet er død og mor får ikke ta vare på dette barne selv. Hun er vi ikke i familie med. Hele familien har støttet oss, og har håpet vi kunne få han. Sambo har en stor familie og vi har fått beskjed om at gutten ikke får ha kontakt med alle dersom han ble sendt i en helt fremmed familie, noe han nå blir. dermed er vi bare noen få utvalgte som får lov til å ha kontakt med han etterhvert.

 

 

Problemet er at den nye familien som får gutter er innarbeid i helsevesenet og dermed føler barneværnet at de er bedre egnet.

De sier selv at det ikke er noe galt med verken modenheten vår eller noen annet.

dette er noen av grunnene vi har fått:

1. Ingen av vennene våre har barn, så de vil ikke forstå oss eller støtte oss.

2. sambo ahr stor familie, og de føler at familien er avhengig av oss. ( Noe vi ikke føler oss enig i i det hele tatt, vi hjelper hverandre alle samme)

3. Vi har ikke barn og vet ikke hvordan man skal knytte seg til et. ( vi har sterke bånd med gutten fra før av)

4. Han får ikke bo i en familie med barn. (Noe vi ikke har, og som den nye familien har flere av)

5. Det er ikke det samme å knytte set til et fosterbarn som det er til et eget barn.

6. De mener vi ikke har levd lenge nok til å takkle utbrudd han kanskje får om 10-12 år, da il vi selv være 37-39.

7. Foreldrene til gutten har ikke snakket nok om oss til b.vernet.

 

Slike grunner er det eneste di klarer å kommer opp med.

 

[Anonym bruker]

Barnevernet her har gjort mange like saker som dette, henter inn familier i helsevesenet istede for å bruke di ressurssterke familiene som finns.

[Anonym bruker]

Tenk at du var mor...Hvem ville du latt bli mor og far for ditt barn, en uerfaren 22 og 24 åring, eller et mer "voksent" par med erfaring fra egne barn OG jobber/Utdanninger som skulle tilsi at de vet mer om barns emosjonelle og fysiske utvikling enn mange andre voksne....Du kjenner INGEN av parene, men du MÅ sette bort barnet ditt til et av disse....

 

At dere er i slekt med barnet spiller nok ikke noen rolle, da de som behandler saken ser på den lille guttens beste. Det faktum at dere påstår dere er bedre egnet pga blodsbånd er vel kanskje nok til å gjøre at dere IKKE blir sett på som beste alternativ...Vil man et barns beste så evner man faktsik og se egen feil og svakheter i forhold til oppdragelse av barn....

 

Hva som KAN være "klandreverdig" er om de vanskeliggjør for dere og være tante og onkel for gutten. Det er et umistelig bånd jeg håper dere prøver og bevare, og går det med nevøen din og med dere, så skal dere ikke se bort fra at han kan komme til dere etterhvert,. iallefall kan dere være ordentlig tante og onkel for ham, og tilby ham en utivdet familie ut over hans fosterfamilie.

 

Er dere virkelig glad i ham, så hjelper dere ham til og få det så bra som mulig der han er nå, samarbeider med evt barnevern og fosterfamilie og jobber for at gutten skal ha fine opplevlser sammen med dere.

[Anonym bruker]

Jeg var 22 da jeg ble mamma, og klarte det helt fin.

Egentlig rart du ikke blir godkjent som fostermor....

 

Stakkars stakkars små.... men du vet sikkert ikke hele sanheten på hvorfor barnet ble tatt fra din søster....

[Anonym bruker]

Er ikke min søster som ble fratatt barnet. Er i slekt med barnets far, som nå er død.

[Anonym bruker]

Er selv 38, men synes alikevel dere bør få overta gutten. Barnevernet gjør forferdelig mye dumt iblant...............de mangler gangsyn.

[Anonym bruker]

om b.v velger nær,este familie syns jeg de gjør en dårlig jobb. Ungen er tatt fra foreldrene, og skal barnet bo hos familie har vel ikke akkurat b.v kontroll på kontakt med foreldre.

 

Skjønner det er sårt, men slik er det nok.

[Anonym bruker]

Å bli mamma når man er 22 år og det å ta til seg at barn som har vært utsatt for omsorgssvikt kan ikke sammenlignes.

Barn som har vært utsatt for omsorgssvikt trenger i de fleste tilfeller stor oppfølging av sterke ressurspersoner som VET hva de driver med. Man plasserer ikke disse barna hos unge, uerfarne, mennesker.

 

Jeg har ingen problemer med å skjønne at barnet ikke kan få bo hos HI og samboeren.

[Anonym bruker]

Forstår ikke hvorfor unge menesker får så mye refs? Mange unge kan være like gode foreldre som alle andre.