Innvilget keisersnitt, men har ingen god følelse for det som skal skje

[Anonym bruker]

Førstegangsfødende og har et barn i seteleie. Ingen klar indikasjon på at det må gjennomføres keisersnitt da jeg kan prøve å føde i sete.

På grunn av bakgrunn og tidligere traumer har mitt valg falt på keisersnitt. Mine traumer fra barndommen er godt bearbeida, men har komt over meg som et sjokk da jeg fant ut at den "planlagte og naturlige" fødselen ikke ble noe av. Jeg synes det er utrolig trist å ikke klare å følge legen og andres anbefalinger ang det å prøve setefødsel først. Som gynlegen sa; "vi kan jo prøve å dekke deg til frem til utdrivingsfasen". Jeg begynte å gråte og sa at det ikke handler så mye om å det å bli dekket til men at det er for nærtliggende for meg å ha 4-5 personer i rommet som ofte må sjekke meg nedentil og hvor jeg blir liggende i ryggleie uten å få ha noen form for beskyttelse i den forstand at jeg kan bevege meg fritt og la kroppen få verne litt om seg selv. Noen som leser dette vil kanskje tenke at dette handler om fødselsangst, jeg er ikke redd for å bruke dette ordet angst, men jeg føler ikke det er det jeg har. '

 

Gjennom hele svangerskapet har jeg og min mann blitt kjent med to jordmødre som skulle komme hjem til oss og ta imot barnet. Jeg kjenner meg trygg på dem, de kjenner historien min uten å få meg til å føle meg som et offer ( det er noe jeg er så absolutt ferdig med) så det er ikke smerten eller nakenheten jeg er redd for med tanke på at vi i utgangspunktet hadde valgt hjemmefødsel, det er tryggheten, viten om at det er to mennesker der ute som har tro på meg og som vil lose meg gjennom fødsel på best mulig måte i mine øyner........men, livet er utforutsigbart og slik ble det nå ikke at vi skulle få en hjemmefødsel.

 

Det som gnanger meg mest er at jeg er redd for hva anestesilegen og diverse andre leger vil tenke om meg når jeg skal på operasjonsbordet neste uke. Det står i mine papirer at dette er psykisk betinget, jeg synes det er ekkelt og utrygt at andre vet om det. Har valgt å ikke ha det stående i journal frem til nå, men ble anbefalt at det det ble skrevet et brev til sykehuset mtp seteleie og forløsningsmetode. Dette fordi at dem på best mulig måte skal kunne ivareta meg. Jeg føler pr. dags dato ikke annet en skam......den skammen jeg hadde for mange år siden og som jeg jobbet hardt for å komme meg utav.....

 

Jeg sliter mest med å overvinne frykten for hva andre tenker om meg og lurer på om det er andre i min situasjon som kan dele noen trøstens ord med meg før jeg blir mor neste uke.......jeg burde strengt tatt hatt mer fokus på barnet i magen og gledet meg over det som skjer, men dette her mister jeg nattesøvn av.

[Anonym bruker]

Uff høres ikke ut som noen god opplevelse

Men jeg skjønner ikke helt...det kommer til å være mange rundt deg og du må jo "blottlegge" deg uansett når du skal ta ks, de tar vel vannet nedenfra tror jeg.

 

Jeg husker ikke helt, er noen år siden sist jeg tok ks men da lå jeg som man gjør når man er hos gynekologen, med beina opp og naken nedentil...

 

Men det er jo kanskje pga seteleiet at du skal ha det uansett.

 

Men et ks er i allefall over på kort tid. Tok kun en halvtimes tid fra jeg la meg på benken til jeg ble kjørt på overvåking.

[AO3]

*klem* For en forferdelig situasjon å være i! Jeg synes du er kjempetøff og modig, jeg. Du har INGEN GRUNN til å føle skam. Ingen grunn overhode! Jeg har aldri vært i din situasjon, men jeg vet mye om det med å føle skyld og skam pga en fødsel som ikke ble som jeg hadde håpet, og skyld fordi jeg måtte ta ks.

 

De tar ikke vannet nedenfra under et ks, det "tar de" på sett og vis når de åpner magen. Da suger de bort fostervannet. Jeg har begge gangene ligget på et operasjonsbord, omtrent som du ligger på en seng, bare at det er en veldig hard og smal seng - ikke noen gyn-stol. MEN du må kateteriseres (kan ordnes på rommet, før du blir kjørt til operasjon, så da kan kun jordmor være til stede), kateteret må senere fjernes, jeg har i alle fall fått stikkpiller med smertestillende (som jeg ikke merket noe til pga spinalbedøvelsen), og bleien ble sjekket mange ganger på oppvåkningen pga det tok lang tid før det kom noe blod. Du bør være klar over at du ikke føler underlivet ditt mens du har spinalbedøvelse og mens den går ut, og hvis du ikke ønsker at noen skal gjøre noe med underlivet ditt uten at du er klar over hva som skjer, må du nok gi klar beskjed om dette på forhånd. Beklager hvis det jeg skriver nå virker vanskelig for deg å lese, men det er bedre at du vet dette på forhånd, enn at du senere oppdager at sykepleiere har "gjort ting" med underlivet ditt som du ikke ante noe om.

 

Hvis du orker, tror jeg det er lurt å være åpen om det som har skjedd med deg tidligere ovenfor sykehuset. Det er ikke slik at alle trenger å vite det, du kan styre informasjonen som du selv vil, men det kan være en fordel for deg hvis spesielt jordmoren som skal være til stede under ks vet hva du er redd for, og hvorfor. Da blir det mye lettere for dem å hjelpe deg.

 

Jeg synes ikke du bør tenke så mye på hva legene etc tenker om deg når du ligger der på operasjonsbordet. For dem er et ks en rutineoperasjon, og de vet svært godt at det er mange grunner til ks. Du har i tillegg et barn i seteleie, det er for mange grunn nok alene til ks. De vil neppe løfte et øyenbryn. Dette med psykiske årsaker - hvis de er det aller minste opplyst om årsaker til at kvinner ikke makter å føde vaginalt, vet de at overgrep er en vanlig årsak til dette, sammen med tidligere traumatisk fødsel (vanligst) og psykiske problemer. De vet at det ikke er "tull" som er årsaken til at du ligger der. Sannsynligvis vil de heller ikke tenke så mye over det - avgjørelsen er tatt av en annen overlege, de vil ikke overprøve den eller tenke så mye over den. Det er bare nok en dag på jobben for dem, men en ganske koselig dag, planlagte ks er for det meste veldig hyggelige og koselige operasjoner.

 

Du er ikke noe offer, og du har ingen grunn til å føle skam. Du har vært gjennom vanskelige ting i livet ditt, du har kommet deg gjennom det. Du har møtt på en uventet situasjon nå mtp seteleiet, og nå gjør du det beste du kan ut av de kortene du har blitt tildelt. Jeg synes som sagt du er kjempemodig!!! Dette går nok veldig bra! Masse lykke til, jeg håper du forteller oss etterpå hvordan det gikk! Håper du får en fin opplevelse!

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for langt og godt svar fra deg meg80.......Jeg sitter her med tårer i øyene, mye fordi jeg får så fin forståelse fra deg, litt fordi jeg skal bli mor og ikke minst den nasjonale hendelsen vi var vitne til i går.

Utorlig godt å høre at situasjonen på operasjonssuten kan bli god, min jordmor som har jobbet på dette sykehuset har også sagt at det er veldig rolig og behagelig stemning under planlagte keisersnitt.

 

Jeg snakker mye med min mann om å flytte skammen bort og ta igjen styrken og viljen som jeg vanligvis har. Det jeg ser som en svakhet hos meg selv i henhold til dette ser han som en styrke. Min jordmor ringte meg før ferie og sa at hun ikke ser annet enn en sterk person som virkelig har turt å face problemet sitt og at hun berøres av motet. Jeg er nok min største fiende og må jobbe med å ikke la skammen ta over....

 

Jeg er klar over katerisering og kjenner meg sterk nok til å si i fra til jordmor og lege om at en skal ta hensyn når dem gjør det samt at når dem sjekker meg i etterkant så vil jeg be dem spørre meg først. Jeg har en mann som er sykepleier og jobber innunder dette feltet, han kan i verste fall gjøre det, men jeg skal tror jeg skal klare det. Det paradoksale er at jeg selv også er sykepleier og har alltid vært nøye med å spørre før jeg tar meg til rette på andres kropper, jeg opplever at dem fleste er slik, så jeg er optimistisk på at dem tar hensyn til meg. Som nevnt tidligere er det legene jeg er redd for, hva dem vil tenke om meg, men som min mann har sag; jeg skal være der og sørge for at disse tankene ikke slår rot når du ligger på opersjonsbordet. Mulig jeg blir positivt overrasket:-) Jeg er roligere i dag og tenker at dette går nok bedre en forventet........

 

Skammen må jeg jobbe mer med, den blir nok med meg på tirsdag, men jeg skal overvinne den og glede meg over det store som skal skje.....det er vårt første barn og han skal oppleve hvor glade vi er for at han er kommet til....det skal være mitt og min manns fokus når han skal ut på tirsdag.

Tusen takk igjen for langt og fint innlegg:-) Jeg skal oppdatere når det hele er over og jeg forhåpentligvis sitter igjen med en god opplevelse....jeg velger å tro det:-)

[AO3]

Fint at innlegget mitt hjalp deg litt! Lykke til på tirsdag!

 

Jeg synes du skal høre på jordmoren din, det høres ut som om hun er kjempefin. Det ER en rolig stemning under et planlagt keisersnitt hvor det ikke oppstår komplikasjoner (=de fleste). Det var rolig under mitt siste keisersnitt, selv om gynekologen kjeftet en hel del på assistenlegen sin. Alle var veldig profesjonelle og rolige, alle vet hva de skal gjøre og hva som er deres plass. Selv var jeg for redd i utgangspunktet til å få en veldig god opplevelse, jeg hadde dårlige minner fra mitt første hastesnitt som gjorde at jeg måtte bruke all energi på ikke å få panikk, jeg klarte ikke tenke så mye på at jeg skulle bli tobarnsmamma. Men - det gikk helt fint, alt sammen. Så fint at hvis det blir en #3 hos oss, skal jeg forsøke å GLEDE meg til keisersnittet. Håper du også klarer det! Tenk at du snart er mamma! I innleggene dine fremstår du som en utrolig ressurssterk og reflektert person, med et beundringsverdig mot. Dette går nok veldig fint! *klem*