Er det noe håp for dette forholdet?

[Anonym bruker]

Jeg begynner å bli litt engstelig for forholdet til min mann. Vi har vært sammen i 7 år, og de siste par årene (etter at vi fikk barn) har ting vært ganske labre. Ikke så mye å snakke om, mye irritasjon og krangling, ingen felles interesser utenom barnet vårt, ingen attraksjon og dårlig sexliv.

 

Er det slik at man kommer ned i slike perioder for at det så skal gå opp igjen? Jeg, på min side, skjønner ikke hvorfor han orker å være sammen med med. Eller, det vet jeg vel egentlig - han er livredd for å ikke få se datteren sin hver dag. Han påstår at jeg er den han vil dele livet med, men tror det hadde vært over dersom vi ikke hadde barn. Jeg er konstant irritabel på ham, hører ikke etter når han forteller ting, ler ikke lengre av morsomhetene og ellers typisk drittkjerring. Han, på sin side, hjelper lite til hjeme, surrer det til med alt mulig, jobber ekstremt mye, er konstant slapp og lei og har til tider et eksplosivt temperament. Lite minner meg om den positive, tålmodige mannen jeg forelsket meg i.

 

Vi er begge fast bestemt på å holde sammen, men jeg er redd for å skulle ha det slik som vi har det nå i 50 år til. Samtidig er jeg livredd for å bryte opp, for jeg vet at han er den rette for meg, og at jeg kommer til å slite med å etablere et forhold til noen andre.

 

Vet ikke om det i det hele tatt er mulig å komme med synspunkter på dette, men jeg hadde satt pris på det

[Anonym bruker]

Altså, han sier ikke at han tror det ville ha vært over om vi ikke hadde barn. Det er det jeg som tror

 

HI

[Anonym bruker]

Parterapi?! Høres ut som om dere kunne trenge litt hjelp til å snakke ærlig sammen.

[Anonym bruker]

ÅÅ det går over! Man er inne i slike 7 års kriser alle sammen.

 

[Anonym bruker]

Vi har faktisk snakket om parterapi, men han kvier seg litt for det. Han mener at i bare er grepet av hverdagens stress og mas. Jeg trodde at jeg kanskje skulle bli mer avslappet og forelsket i ferien, men det skjedde ikke. Det var en fin tid sammen med venner og familie, men samtidig irriterte han meg like forb. mye.

 

Stakkars. Han trenger noen som ser den han er - det flotte i ham. Det gjør jo på en måte jeg også, men det er så overskygget av alle ting som irriterer meg. Det hjelper ikke at han har mangel på selvinnsikt, og derfor ikke klarer å se sin rolle i problemer når jeg forsøker å ta det opp.

 

Når vi møttes sa vi begge at det å se oss selv gjennom den andres øyne ga oss en bedre selvfølelse fordi vi så våre beste sider. Nå er det omvendt. Vi føler nok begge to at vi bare er der sammen uten noen bekreftelse. Jeg føler for eksempel at jeg ikke er noe annet enn en mamma (og ryddehjelp) og det er lenge siden jeg mistet kontakten med kjæresten i meg som faktisk føler seg attraktiv for noen.

 

Så det finnes en syvårskrise altså?

 

HI

[Anonym bruker]

Alle har nok slike perioder i større eller mindre grad. Men når det begynner å strekke seg over både et og to år er det på tide å få hjelp. Du sier selv at du vil være med han og da er det vel verdt det

 

Det blir gjerne sånn når man kommer i slike perioder at man har lett for å bare se sin side av saken, og da er det greit å få inn en upartisk person som ser begge sider og kan hjelpe til!

[Anonym bruker]

Det finnes vel mange syvårskriser... Men jeg står fremdeles på at et kurs for par eller parterapi er fint! Har selv gjort det med mannen,-vært på ulike kurs for par....