æ e stor jente fordi æ kan smile høflig, uansett.

[Anonym bruker]

I går smilte æ til en mann som i et øyeblikk eller tre glemte at æ faktisk får betalt for å smile til folk. Du kunne se det på han, og æ lot det bli med tanken; i dag holdt æ åpent i femten minutta ekstra, brukte minst syv av dem på å pakke inn to små pyritt-bita til femogtyve krone stykket, smilte, sa “vi kan ta rødt bånd på pakken til Mari, så kan du si at det e fordi ho e som en marihøne?” og den lille gutten – som nesten va på gråten fordi han ville kjøpe en gave til, men han ville bare ha gava til minst fem hundre krone og faren hannes tok en alvorsprat med han på trappa vårres og æ blei nesten litt lei mæ for at æ aldri blir far – æ pakka dem inn for sa “Det var lurt, da husker jeg det ihvertfall!” Faren hannes virka litt brydd, litt som om han ville beklage, si “æ vet det e teit å ville ha to små steina innpakka, beklager at du ikke får stenge”, men det gjør ingenting, æ vil heller glede en cirka-syvåring enn å sykle hjem. Mannen på Mega smilte til mæ så æ nesten glemte at han også får betalt for å smile; han snakke søring, og æ har så lyst til å spørre ka han gjør her. Æ har vært på jobb i to uke, tror æ?, og gjenkjenne allerede enkelte kunda, æ har et vagt håp om at alle gode ting e tre når det gjeld enkelte ting, men. Man kan jo bare håpe.

 

Det regne, æ e aleina, æ må bytte laken på senga; alle tegn peke i retning av at bestemora mi kommer til å dø før heller enn siden (æ lo av mæsjøl på sykkelturen hjem: vi e en troanes familie, vi e troanes til litt av hvert, så lukka æ munnen, så det ikke skulle fly småkryp inn, æ treng vindusviskera til ansiktet mitt), æ hadde psykosomatisk magepine, men æ tok en smertestillanes; vi solgte for en hel masse i dag, æ sendte en melding til søskenebarnsjefen min, ho ringte tilbake tre tima etterpå og sa “tulle du?”, vi kom fram til at minst en tredjedel av salget va kniva, æ tror æ solgte minst fem av dem. I morra e det Tanamarked, så vi e spent på om det kommer kunda (det e ganske langt til Langnes (heh), men de fleste må jo forbi Tana Bru, men så vet man aldri, ikke det, vi har nok å gjøre om det ikke kommer noen. Kanskje det dukke opp folk som treng en bryllupsgave i siste liten? Tenk at fiskeriministeren ikke inviterte statsministern i bryllupet sitt, men heller inviterte hele Austertana (det vil si de tyve stykkan som bor der), Finnmarken va skuffa. Finnmarken e sjarmeranes på måta æ ikke helt klare å definere), og æ e litt spent på været, det har en egen evne til å være vakkert akkuat da, men kæm vet?

 

Æ lo av mæsjøl i morrest når æ holdt på å komme seint på jobb fordi æ ikke klarte å slutte å lese nokka, æ lo enda mer når æ innså at den ene tingen æ glemte å kjøpe mens æ fortsatt hadde en bil i umiddelbar nærhet va egg. Av alle ting som e upraktisk på sykkel. Jaja, æ får finne noen å mase på. Æ syns fingran mine fortsatt lukte av laks, men æ tror ikke dem gjør det; når æ kom på jobb lurte æ på om æ e begynt å lukte plastikk, men det va en lekk flaske (det skulle visstnok dufte sitrongress eller nokka, ikke plastikk). Vi selg anti-myggsåpe, og minst tre ganga daglig får æ smile bredt og si “Æ garantere ingenting, men av og til treng man jo all hjelpa man kan få”, i dag erklærte æ mæsjøl for å være en myggpingle.

 

Æ har lyst å kjøpe et Dresden Dolls-album eller to, æ vet ikke helt kordan det skjedde, bortsett fra at Amanda Palmer visstnok e verdens tøffeste dame og han mannen som hete Brian og har et etternavn æ ikke kan stave av og til bruke kvinneklær og i bunn og grunn e æ ganske enkel, bare på muligens uvanlige måta.

 

Æ e dårlig på øyemål (“det kan da umulig være mer enn hundre personer her?” “… ok”), bortsett fra på å gjette ringstørrelsa, i ni av ti tilfella e det akkurat riktig størrelse, i det siste tilfelle e det ett nummer fra eller til.

 

Alt e fragmenta, men æ får mæ ikke til å lage en helhetlig narrasjon av det hele, det går ikke; det e ikke derfor æ e her. Æ brukte formiddagen på å nynne “When I Die” til mæsjøl, mens æ vaska alle utstillingsvinduan og pirka på Black Design-tingan (man kan da ikke be mæ om å rydde opp i sånt? jaja), Tanaværingen født og oppvokst i Tromsø, som Helen sa, æ tror ho forsto, men ja, det e ikke så logisk; most of my life I’ve been rambling free, when I die I wanna go back home. It could be said that a girl like me ain’t nothing but a prodigal son.

 

Æ må huske å trekke opp klokka før æ legg mæ.