Hovedproblemet var løgn, trodde jeg. Men det viste seg å være noe heelt annet..

[Anonym bruker]

Har lenge hadd problemer med samboeren min da han har løyet MYE til meg. I det siste har han tatt seg litt sammen, og jeg vet ikke om noe han har løyet om den siste tiden.

har tidligere sagt til samboer at jeg skjønner ikke hvorfor han lyver, for forholdet vårt er bra og hadde vært enda bedre hvis han bare kunne være ærlig.

 

Nå skal vi reise på ferie til hans foreldre på østlandet og være der noen uker. Jeg hadde gledet meg lenge til denne avkoblingen, og har tidligere hadd nedtelling til vi skulle dra. Men, nå kan jeg ikke se noe glede i det lenger..

 

Gud hvor jeg irriterer meg over den mannen! Jeg lurer på om følelsene, og ikke minst respekten for han, er dratt sin vei for lenge siden, slik som forholdet har vært, og slik han har tidligere vært.

 

Jeg er så lei de samme, gamle tingene han gjør! Jeg er så lei at han aldri forandrer seg! Er det ikke normalt at folk endrer seg litt, og får litt bedre selvinnsikt med årene?!

 

Jeg skal oppsummere grovt:

 

Når jeg sitter og prater med folk, og jeg forteller noe, så avbryter han meg hele tiden og sier: "Nei, var det ikke sånn og sånn det var? Nei, var det ikke 49,90 den kostet?" Heelt usaklige ting, men irriterende!

 

Når jeg prater meg folk og sitter midt i en samtale, så kan han plutselig avbryte oss med noe helt annet, eller begynne med: "Jeg vet om..."

 

Han skal alltid vite bedre og best, selv om han ikke har peiling.

Jeg fortalte han engang om broren min som hadde en gammel motorsykkel, og mens jeg satt og pratet så begynner han: "Jeg hadde nå en slik og slik sykkel da jeg var mindre"

 

Han lar seg selv forfalle helt. Når han sitter i bokseren, så kan jeg flere ganger ta meg selv i å bli litt småkvalm av han. Han ser jo ut som en forvokst baby, og har større pupper enn meg!

 

Han spiser middagsrester rett fra kasserollene; drar av en bit fra koteletter og gnir de inn i kasserollen med saus, før han setter den i munnen. Faen hvor ekkelt!

 

Han pusser sjeldent tennene sine!

 

Nå er vi midt i den fasen hvor vi trenger å være alene for å finne ut av ting, spesielt etter alt han har gjort, men...Han vil jo ikke noe!

Er alltid jeg som spør om vi skal få barnevakt og kanskje dra å bade alene, se film eller bare spille kort eller noe. Han prøver da alltid å få med noen andre, fordi det er jo så kjedelig med bare oss to!! Ender alltid med at vi bare sitter i sofaen hjemme eller borte uansett.

Jeg kjeder meg sammen med han!

 

Jeg synes han har utviklet seg svært lite de siste 5 årene.

Feks, før så var jeg veldig snarsint av meg. Etterhvert som jeg vokste opp og fikk mer modenhet og selvinnsikt, så så jeg dette selv, og jeg arbeidet med meg selv til jeg sluttet med det. men slike ting gjør ikke samboer, han endrer ingenting med seg selv! Selv det å være ærlig er vanskelig for han!

 

Det irriterer meg også hvordan han er rundt barnet..Kan sitte å banne som et svin, rope, skrike og alt slags annet pubertale ting. Han har tydelig ikke gjort seg opp noen voksne tanker om hvordan han vil oppdra barnet vårt. Han serverer henne tallerken med mat som han plasserer på gulvet(!), feks. De morgenen han står opp med henne, så kan han la henne gå i pysjen til langt utpå formiddagen!

 

 

Jeg har prøvd å få han med på å trene, oppmuntret han, prøvd å få han til å spille på lag ved å endre kosthold. Jeg prøver å få han med på å gjlre ting for parforholdet vårt; kino, restuarant osv.

Han blir med der og da, men har finner det svært vanskelig å gjøre en innsats SELV for å opprettholde slike endringer. Og ærlig talt så er jeg dritt lei!

jeg er DRITTLEI å være den som alltid, når det gjelder alt, må være den som må være den sterke og voksne, den som ikke lar seg friste av søtsaker (feks når det gjelder kostholdendringer), for at han skal følge etter og klare en forandring! Jeg er drittlei at det alltid er jeg som må ta tak i forholdet vårt nåe man ser det skranter! Han sitter jo bare der i sofaen, tom for ord og vett!

Når jeg på en fin måte prøver å spørre han hva han tenker og mener om ulike ting, så får jeg alltid "Jeg vet ikke".

 

Noen ganger skulle jeg ønske at han kunne ta styringen litt, og eie litt selvkontroll. Det føles ut som jeg oppdrar to barn, og jeg er lei.

 

Her om dagen fikk jeg sannelig nok. Jeg sa til han ferien på sørlandet ble viktig for parforholdet vårt, fordi jeg trengte litt tid sammen med han for å se om det er noe mer igjen her. Jeg spurte han om hva han tenkte om det, og om det er noe han ønsket av vi gjorde osv.

Enda jeg satt der og sa at det er så dårlig mellom oss nå, at jeg vurderer å bryte ut, så fikk jeg, som alltid, til svar: "JEG VET IKKE."

 

Jeg vet at han ikke er flink til å prate om følelser og slikt, og det er det mange som er. Han trenger ikke gjøre det hvis han ikke vil, men han kan da prate om hva han tenker om forholdet da i det minste!

Jeg er vant med at han sier -jeg vet ikke-, og har ikke reagert på det tidligere, men nå fikk jeg nok. Jeg sa til han: "nei du gjør vel ikke det du..Jeg er så lei av å være sammen med mr. jeg vet ikke, og jeg ser ingen forandringer hos deg det siste året! Jeg orker ikke mer!"

 

Da ble han sur, småbannet for seg selv, og trampet ut mens han mumla noe.

 

dagens!

[Anonym bruker]

Høres ut som om du er inne i en periode der følelsene dine for han er borte. Det kan gå over men det kan også føre til brudd.

Jeg hadde det slik med min forrige samboer, jeg hadde utviklet meg masse de årene vi var sammen og han ingenting og til slutt var vi så forskjellige at det ikke gikk an å fortsette forholdet.

 

Vurder hva du vil gjøre for å redde dere. Snakk med han om det, kanskje parterapi hadde hjulpet?

[Anonym bruker]

HI

 

Vi har prøvd parterapi, men da det eneste han kunne si der, også, var: "Jeg vet ikke...", så avsluttet jeg det hele. Ikke noe poeng i å gå dit når terapeuten nærmest måtte dra ordene ut av han.

 

Alle som har vært i lengre forhold vet jo at det kommer noen perioder som er dårligere enn andre, og at man kan lett småirritere seg over bagateller.

Men når jeg ser hva jeg selv skriver og tar meg selv i å tenke om han; er dette normalt av meg?

 

På en annen side så er jeg veldig glad i han, og vi har jo ett barn sammen.

Jeg er blitt så vant med hans tilstedeværelse at jeg ikke kan skjønne dagene uten han, men samtidig så klarer jeg jo nesten ikke dagene MED han heller... :-/

 

Jeg har lagt merke til at når vi er sammen vi to, så er vi usosiale sammen. Sitter foran TV eller hver sin PC. Prater ikke sammen, bortsett fra om middagen eller hverdagslige ting. Jeg savner den nærheten, intimiteten og betroelsene som et godt forhold skal ha.

Mange av mine innerste tanker og følelser deler jeg ikke med han fordi jeg på en merkelig måte føler meg litt "fremmed". Og samme på hans side; han åpner seg sjeldent for meg lenger.

 

På en måte er vi bare blitt bestevenner som bor sammen.

 

En annen ting som irriterer meg er sexlivet vårt. Er nesten ALLTID jeg som må ta initiativet der også. Og når vi først har sex, så handler alt om han. Uansett hvordan og hvor mange ganger jeg fint sier fra hvordan jeg gjerne kan tenke meg å gjøre ting på, og hva som tenner meg, så virker det ikke som han bryr seg.

hadde jo feks vært fint med forspill for en gangs skyld, istedefor at han bare hiver seg over meg, jukker i vei, spruter, og spør: "Å, det var deilig ikke sant? Satan hvor det kom for meg!!" mens jeg ligger der og føler meg skitten..

 

 

Blæææ...hvorfor klage slik? Nei, nå skal jeg vaske bilen min og kjøre ivei og kjøpe middag.

[Anonym bruker]

Huff, han høres ut som en motbydelig fyr! Jeg ville rett og slett dumpa han fortere enn svint! Du har jo forsøkt ihvertfall..

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hvorfor i alle dager er du sammen med en sånn fyr? En du blir kvalm av?

 

Da har du det bedre alene!

[Anonym bruker]

Hei.

Hvor i landet bor du?Har det litt på samme måte som deg.

 

[Anonym bruker]

HI

 

Noen som har hatt det på samme måte, men så ordnet forholdet seg etterhvert?