Identitetskrise? Småbarnsforeldrefella?

[Anonym bruker]

Æsj... Føler meg bare litt vissen, og forholdet er liksom helt livløst. Vi er slitne og irritable, selv når det er ferie og vi skal kose oss og slappe av.

 

Minste er 1 år og krever en del, så vi er nok litt slitne.

 

Føler ikke vi har så mye å prate om, og vi klarer heller ikke prate om vår "tilstand", og der har også jeg en del skyld. Jeg har tendensen til å bli vel dramatisk, som å si at dette går ikke. Jeg drAr hjem tidligere fra ferien, osv.

 

Sex har vi ikke, jeg har aldri lyst. Dette er nok mye fordi jeg selv ikke føler meg så fin, men også fordi den ikke er så bra... Der blir det en ond sirkel, siden vi har det såpass skjelden kommer han med en gang, og så får vi aldri "utviklet" sexen til noe mer, bedre. Han har hatt to kjærester som har kommet av seg selv (under sex altså), mens jeg må tilfredsstilles med fingre el.l .Aldri vært et problem for meg, men han erså lite flink! Ellers har han mest hatt fyllesex, så han er rett og slett ikke så dreven. Dermed frister det enda mindre med sex..

Føler liksom ikke at det er noen vits.

Han får meg heller ikke til å føle meg noe deilig, selv om jeg vet han syns det.

 

Vanskelig.Sammen med gamle venninner får jeg kun komplimenter på barna, hvor søte de er, mens de gir hverandre komplimnter om utseende og evnt "bragder" i livet.

Jeg vet det høres litt selvsentrert ut, men det hjelper ikke på selvtillit og idetitet - jeg føler da at jeg er redusert til kun en "mor".

 

Jeg er (var ihvertfall) regnet for å være pen, fikk ofte komplimenter osv.

Nå føler jeg meg heller tufs.

 

Og ikke får jeg med meg så mye kultur, jeg føler meg nesten fordummet.

 

Ja, dette er ting jeg må ta tak i selv.

 

Men en samtale med en venninne fikk meg til å tenke litt. Hun fortalte om nåværende forhold, som var vanskelig, for kjæresten ikke kom med "store nok ord". Dette gjorde henne usikker, deprimert, og lite sexy. Han gav henne ikke nok bekreftlese.

Og her kjenner jeg meg igjen!

Før følte jeg meg søt, rar og morsom , og nå - som ingenting nærmest... Tidligere kjærester har vært så veldig begeistret, "forgudet" meg så og si, og uttalt dette.

Nåværende samboer sier ikke så mye, og da er det nøkternt, eller for å si det rette, men uten den oppriktige begeistringen som er så utrolig gledelig! Som når du kommer inn i rommet og har pyntet deg, og får et begeistret utrop, et ekte smil osv. Nå er det liksom bare "så fin du er", og han mener det nok altså, og han prøver å si det rette, glede meg, men det er aldri v ilt og intenst!

 

Og så tenker jeg litt- denne venninnen, legger hun ikke vel mye av ansvaret for å føle seg fin på denne manen? Må man ikke elske seg selv først, og alt det der?

 

Eller har hun rett, bør mna kreve såpass?

 

Isåfall er jo mitt forhold "fortapt".

 

Jeg tenker vel at det er en mellomting; man må sørge for å føle seg vel med seg selv, men noe må man da kunne forvente av kjæresten? Han bør da kunne bidra noe gjennom sin kjærlighet til at man skal føle sewg fin, vakker, morsom og verdifull?

 

Hvis det er i møte med andre man ser seg selv, vel, da er det ikke mye spennende som kommer ut av dette møtet... slik ting er nå ihvertfall.

 

Dette er så klart noe som gjelder begge parter, MEN, jeg mener likevel at det er litt spesielt som kvinne å gå gravid, miste sin ungdommelige kropp, få strekkmerker og litt hengehud på magen, JEG trenger ihvertfall litt mer bekreftelse, eller ihvertfall like mye, som før.

 

Og syns jeg forttjener skryt når jeg er blitt ca slik jeg var før i figuren (selvsagt mye slappere, strekkmerker osv), har fått ny kjole som kler meg slik jeg ser ut nå, sminket meg osv, men det er liksom aldri full jubel!

 

Er det noen som skjønner litt hvordan jeg har det?

Jeg syns det er vanskelig å snakke med venninner om dette, da jeg liksom ikke vil sette kjæresten i et dårlig lys, eller si stygge ting om ham.

 

 

[Anonym bruker]

Beklager at dette ble så langt, håper likevel at noen gidder å lese det og svare!

HI

 

[Anonym bruker]

Ja, det er vel litt typisk småbarnsforeldrefella En er sliten, har ikke samme overskuddet til mer morsomme voksenting og slikt. Men tro meg, den tiden går over når barna blir større

 

Og så er det med personlighet. Ikke alle strør om seg i vill begeistring med rosende ord. Noen er litt nøkterne i uttalene sine, men er egentlig like ekte(om ikke mer ekte) i sine tanker bak ordene.

 

Jeg er litt slik selv. Jeg syns det kan være flaut på en måte å bli helt overdrevent ekstatisk når jeg gir komplimenter, så jeg sier hva jeg mener og jeg MENER det jeg sier Og jeg er flinkere med blikk, enn med ord.

 

Ikke vent skryt for kroppen din. Det er du selv som skal skryte inni deg selv, er mine tanker For det hjelper ikke hva andre sier om kroppen din, dersom dine tanker ikke er helt med på det

[Anonym bruker]

Takker for hyggelig svar! Ja, jeg håper jo at det blir bedre, men jeg blir nærmest deprimert nå i denne fasen...

 

Og kroppen, ja, den må jeg bare bli glad i.

 

Og klart man er forskjellige, vil jo heller ha en litt nøktern type som mener det han sier, en en smørsjarmør som strør om seg med floskler og klisjeer! Men litt oppriktig, ekte begeistring hadde likevel ikke vært å forakte!

 

HI

[Anonym bruker]

Er det flere som kjenner seg igjen og som har evt tips?

[Anonym bruker]

Jeg har vært gjennom en lignende krise i mitt nåværende forhold. Det har vært lite sex og lite glede, og nå når vi har kommet oss gjennom det hele, ser jeg at det ikke kan deles ut noen skyld hos oss. Jeg følte meg som en martyr, som hele tiden måtte gjøre alt hjemme, vi har 2 barn og nr 3 på vei nå, så da er det ingen tvil om at man bli sliten... Lite oppmerkomhet fraham, og han gjorde heller ingenting for å pynte seg for meg.

 

Jeg fikk en åpenbaring når jeg snakket med en venninne, som var litt tøff med meg. Hun var tydeligvis litt lei av klagingen min, og hun sa at før jeg gikk til noen drastiske skritt, så måtte jeg prøve å fokusere på det positive i forholdet i minst 1 mnd...

 

Så da begynte jeg å tenke meg om, og skrive ned alle de små hverdagstingene som faktisk var bra. Og etter at jeg hadde gjort det en stund, fikk jeg et annet fokus. Jeg så at han er en fantastisk far for barna sine, og at han faktisk gjorde mer hjemme enn jeg trodde. Det som var problemet var at jeg ikke var "fornøyd" med utførelsen og gjorde det samme på nytt igjen etterpå. Det gjorde at han ikke følte seg bra nok for meg, og han ble ikke akkurat inspirert til å få meg til å føle meg bra heller.

 

Etter denne oppdagelsen, bestemte jeg meg for at nå er det nok. Jeg skal takke ham for innsatsen i stedet for å klage på utførelsen. Vi innførte en liten pratestund om kvelden før vi la oss og snakket om hvordan dagen hadde vært, og da kunne vi legge oss uten irritasjoner, noe som utrolig nok gjorde at sexlivet kom litt av seg selv. Jeg er ganske beskjeden av meg, og liker ikke å snakke om sånt, men jeg fant ut at han ikke kan lese tankene mine, så hvis jeg ikke sier noe, så blir det jo min egen feil at jeg ikke får det som jeg vil ha det. Har blitt mye tøffere!!

 

Min venninne ga grei beskjed om at hun ikke ville være klagemuren min lenger, og det ssatte igang en vanvittig forandring hjemme hos oss. Nå husker jeg hvorfor vi giftet oss i utgangspunktet, vi pynter oss for hverandre og starter hver dag med å tenke, hva kan jeg gjøre for at hans liv kan bli bedre i dag. Noen ganger er det bare å sette på en kopp kaffe når han ser sliten ut, og han skifter en bleie når det trengs, og ser at jeg helst vil slippe...

 

Men jeg er i hvert fall veldig glad for at jeg ikke forlot mannen min for et år siden!! Vi har fått et nytt liv med mer glede og glød. Det merker ungene som har blitt mye roligere også.

 

Jeg vil ønske dere lykke til!! Håper dere klarer å finne ut av det!!

 

Og når det gjelder behovet for oppmerksomhet, så kjenner jeg meg VELDIG igjen i det, men jobber stadig med å få meg selv til å forstå at jeg er god nok, selv om jeg har litt hengemage og åreknuter. Det er livets merker og jeg er takknemlig for at jeg har fått oppleve det som førte til kroppens endringer...

[Anonym bruker]

Ja, kjenner meg litt igjen her.. nå har jeg fire barn og kroppen min er faktisk likefin som før jeg fikk noen..!! (jeg var heldig som slapp strekkmerker) og 5 ganger trening i uken av type zumba, bodybalance, pilates, yoga har virkelig preget kroppen. Likevel er jeg fremdeles feminin. (syns de som trener mye kan bli litt maskuline.. men det har jeg ikke blitt.)

Jeg kjøper nytt tøy fra tid til annen...

 

Men lite komplimenter å få her i gården. Hadde det ikke vært for at vi har ett fantastisk sex-liv.. så hadde jeg mistet all tro på min skjønnhet.. Andre guttevenner jeg har, kan finne på å si "Wow, du er sykt deilig" osv. Men min kjære gjør ikke det.

 

Jeg tror at det livet vi lever, gjør at vi tar hverandre litt forgitt.. en barnefri helg hadde gjort seg!! (hadde barnefri for en stund siden, og da blomstret det bittelittegrann...)

 

Lykke til hi.

[Anonym bruker]

Et tips, få med deg en god veninne på shopping ( salg nå for tida, så nå får man mange varp og mye lekkert for en billig penge), ta en frisørtime, så tar dere en fredag/ lørdag dere har sjans til å fiffe dere skikkelig opp, bli i godt humør og gå ut! Ikke for å sjekke, men fordi når man går ut skikkelig pynta og styla så får man masse positive tilbakemeldinger. Gjorde det selv nylig, følte oss litt tufs jeg og et par venninner, så vi dro på shopping, fiksa hår og negler, styla hverandre på vorspillet og så gikk vi ut. Å herlighet så mye oppmerksomhet vi fikk. Mannfolk strømma på å ville spandere, flørte med oss og vi virkelig nikosa oss. Siden vi alle er etablerte så var vi ikke ute etter mer, mannen min fikk fullt referat når jeg kom hjem og syntes det var stor stas han også, han stoler jo på meg, så at kona hans får tilbud er bare noe som trigger stoltheta hans siden jeg er "hans" :-)

Merker jeg er i mye bedre humør, mer ork til å pynte meg i hverdagen og mannen min sikler etter meg og kommer nå med de store ordene igjen. Noe annet koselig er at han selv også er mer kritisk til utseende og hva han har på seg, kan jo ikke se ut som en dass selv når kona ser ut som en "babe" sier han..hehe

[Anonym bruker]

Hjertelig takk for svar, alle sammen! Godt å lese at det er håp.Og at flere har jobbet seg igjennom lignende..

Vet bare ikke helt hvor jeg skal ta tak.. :/