Noen med ME her?

[Anonym bruker]

Har ei venninne som har ME, har nettopp fått vite det. Jeg holdt en stund på å gi henne helt opp som venninne (det var før jeg visste hun hadde ME), fordi det nesten aldri passet og hun tar selv nesten aldri initiativ til å møtes. Hvordan syns dere med ME det er å klare å holde kontakt med venner og familie? Jeg bryr meg om denne jenta, og vil gjerne være noe for henne, men er usikker på om hun i det hele tatt vil ha kontakt med folk.... At hun kanskje ikke klarer.... Hun er nok ikke av de som er hardest rammet, hun er ikke sengeliggende, men sykemeldt og klarer lite aktiviteter. Jeg har så vondt av henne, vi er like gamle og jeg har liksom alt på plass med mann, barn, hus, bil, osv. Vet at hun ønsker seg veldig barn med mannen sin, men hun blir ikke gravid. Mulig deg er vanskelig når man har ME, det må jo uansett være vanskelig å ha barn år man er så syk..... :-/ Ble mye rot dette, men hvis det er noen som vil skrive litt om hvordan de lever med ME blir jeg takknemlig, jeg får meg ikke til å spørre henne så veldig heller, er redd for å trå henne for nær...

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg fikk diagnosen M.E for 4 år siden, det er ingen lett sykdom, ME går jo opp og ned i perioder, og selvom man ikke vet når man kan være mer fungerende enn andre dager så er det ting man gjør som man vet kan gi negativt utslag på kroppen, men av og til må man bare.

Jeg har en unge på ca året nå, og er gravid igjen, dette er nesten utrolig, men for noen så funker det å få barn, på tross av M.E, men det tok oss 5 år med prøving, før det satt, det at vi venter en til "på rappen" er jo nesten utrolig!

 

De siste årene har min hverdag bestått av å sove, være noenlunde aktiv med ungen og de få gangene jeg orker å gå ut av huset for å møte venner prøver jeg å holde ut så mange timer jeg klarer, men kroppen pleier å si full stopp etter 3 timer.

For at kroppen min skal fungere, har jeg streng diet og må trene regelmessig, dette hjelper meg hvertfall, men er ikke bevist å hjelpe alle. For at jeg ikke skal bli helt utslitt med ungen vår, har vi tatt oss den "frihet" og brukt penger på hushjelp, så jeg gjør ikke stort av husarbeid og matlaging. Det er til tider vanskerlig, det å vite at jeg kanskje ikke stiller opp bra nok for ungen vår, men jeg gjør mitt beste.

Mannen min er i full jobb, og gjør ting hjemme, så det skal være litt lettere å fungere i hverdagen.

 

I bunn og grunn, så prioriterer jeg familie og hjemmet, fremfor venner, og det er lettest å holde kontakt med de vennene som kommer på besøk til meg, bare for å sitte og prate, slipper jeg å bruke opp krefter på å måtte dra ut på noe. Men jeg har mistet mange venner pga dette, venner som ikke forsto sykdommen min, og derfor annså meg som "for lat til å være med på noe", man ser hvertfall hvem som er venn og ikke i slike tilfeller.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg vil gjerne være en venn for henne, selv om hun har ME, men er vel redd for å trenge meg på henne, at hun egentlig ikke orker.....Grusom sykdom å få ihvertfall, hun sier hun heller ville tatt i mot kreft enn å få ME. Så flott at dere har fått til å starte familie på tross av sykdommen, vet at venninna mi har prøvd i over 2 år..

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg har skrevet litt om det å være pårørende til en ME pasient i denne tråden; http://www.barnimagen.com/forum/thread/143219888

 

Håper du kan finne noen gode råd og at du finner en måte å være den gode venninnen du ønsker! Jeg fikk det til:)

 

 

Hilsen hun med søstera i den tråden.