Jeg er så utrolig lykkelig, men livredd på samme tid!

[Anonym bruker]

Jeg og min kjære har vært sammen i fem år, bodd sammen i 4, vært forlova i 2, har en sønn på 11 mnd, skal gifte oss neste år, vi har leilighet, fin bil, og økonomien er på bedringens vei.

 

Vi har hatt våre humper på veien, han spilte blandt annet bort 48.000 på rett under 2 mnd, og jeg slet en del med sviket. Men jeg har tilgitt, han har blitt "kurert" og vi har lært av feilen. Vi har også sliti mye med økonomien, holdt på å få tvangssalg på leiligheten fordi jeg ble sykmeldt uten å ha tjent noen penger enda, var sykmeldt rett over et år, men nå har det endelig snudd, og vi har betalt ned ALT, og vi har til og med 7000 på sparekonto.

 

Alt er plutselig perfekt, så avslappende og fantastisk. Allikevel klarer jeg ikke slå meg til ro med det, jeg flyr å småhakker på samboer uten at det er veldig rettferdig, småting som jeg egentlig ikke bryr meg om. Nesten så jeg finner på ting jeg kan irritere meg over. Jeg har ikke skjønt før i går hvorfor jeg gjør det: Jeg er livredd for at uttrykket "hvis noe virker for godt til å være sant er det som regel det." er sant.. Jeg finner på ting for at ikke alt skal være perfekt..noen som skjønner hva jeg mener? Jeg blir så oppgitt over meg selv, hvorfor kan jeg ikke bare nyte det??

 

Noen med råd?

[Anonym bruker]

Det er veldig forståelig at du blir sånn HI. Det er noe med at man bygger seg opp en mur for å unngå å bli såret igjen. Men tenk da om samboeren din gjør alt for at alt skal bli bra igjen og så opplever han all denne negativiteten hele tiden? Vi kan ikke male fanden på veggene og til stadighet forvente det verste for da kommer ikke et forhold til å fungere.

 

Jeg har selv opplevd svik og jeg gikk en stund og forventet det igjen, det gikk veldig ut over han og til syvende og sist forholdet vårt. Jeg måtte ta meg selv i nakken så jeg ikke selvsaboterte. Så mitt råd er å ikke sabotere det. Jeg skjønner du er redd, men du vil ikke være grunnen til at dere går under fordi du ikke ga han en ny sjanse når du egentlig ga han en ny sjanse om du skjønner hva jeg mener.

[Anonym bruker]

Takk for svar, jeg gjør ikke som jeg gjør pga spillingen, det har jeg tilgitt, og vi kom strekere ut av det. Jeg tror jeg gjør som jeg gjør fordi det alltid har vært minst 1 ting, en stor ting i forholdet vårt som vi må jobbe med. Jeg ble kastet ut av min mor det første året vi var sammen, det måtte vi løse, vi måtte finne oss egen leilighet og starte eget liv ganske tidlig- det måtte vi løse. Spillingen måtte vi løse, da jeg ble sykmeldt og nesten rævkjørte oss økonomisk- ja, da måtte løse det også.

 

Det har alltid vært ting å fikse, problemer å løse. Nå er jo alt fikset, og jeg går liksom bare å leter etter problemer! Hvorfor klarer jeg ikke bare kose meg med planlegging av bryllupet og en fin familie? Jeg ba om unnskyldning i går for gnagingen, og han sa det var godt å høre at han ikke gjør bare feil..hehe.. Han sa det gikk fint, og at jeg var unnskyldt..

[Anonym bruker]

Tja,-mange av oss har vel vært vant til fra oppveksten at det er lettere å finne noe å klage og bekymre seg over, enn rett og slett ha tillitt til at livet er bra og akkurat som det skal være her og nå...