"Jeg hater deg".

[Anonym bruker]

Ble litt inspirert av et innlegg her om ei som ble så lei seg da stesønn ble sint på henne. Eller han var vel mest avvisende. Hun er fortvilet og føler hun må grine.

 

Min sønn kan skrike ut "Jeg hater deg". Har vel hendt to ganger, og begge gangene følte han seg veldig urettferdig behandlet. Selvsagt ikke noe gøy å høre, og jeg forteller jo sønnen min at slik sier man ikke for mamma blir lei seg.

 

Men egentlig er jeg ikke lei meg i det hele tatt. Jeg visste at en slik dag ville komme. Barn må jo få lov til å vise sinnet de også. Barn går jo ikke rundt og smiler dagen lang. Sist gang jeg hørte det tenkte jeg at alt var normalt - og så smilte jeg litt for meg selv. Ingenting satt seg i hjerteroten i det hele tatt. Jeg tåler å være upopulær. Han kan ikke få is hver gang han vil.

 

Noen ganger er han sint i flere dager. Sur og gretten. Men så kommer dagene hvor jeg er verdens beste igjen.

 

Blir dere andre såret av barna deres?

 

Jeg kan bli trøtt, frustret, lei og sikker mye annet. Men har aldri følt at barnet har såret meg. Jeg har iallefall ikke felt en tåre for noe barnet mitt sa til meg. Kanskje jeg er veldig lite sårbar da. Har heller ikke sett mannen gråte fordi våre barn sa noe "fæl".

[Anonym bruker]

Hvis barna sier slik og sårer deg betyr det at du gjør noe rett!

[Anonym bruker]

Er litt annerledes med stemor, for da kan det hende at barnet virkelig ønsker personen vekk. Men hvis det gjelder mora, er det mer kjærlighet i utbruddet.

[Tante Blås Squaw]

HI - du og jeg deler nok meninger her! )

 

[Anonym bruker]

Det er forskjell på stebarn og de barna man har født selv. Jeg heller blir overhodet ikke bekymret om barnet mitt erklærer at hun hater meg, men om stesønnen min sa det samme ville jeg ikke vært like blasert gitt. Rollen som stemor er langt mer sårbar.