"jeg har bestemt at jeg bare skal være sint på deg!"....

[Anonym bruker]

sa min stesønn i går. "hvorfor det" spurte jeg. "vet ikk, jeg bare vil" sa han.

Jeg gjorde ikke stort mer og tenkte at dette går over. Vi aldri hatt noe i mot hverandre og har hatt er godt forhold siden jeg kom inn i bildet.Vi finner på ting sammen, lager middager sammen, leser sammen og spiller spill og sånne ting. Alltid koselig å ha han her.

 

Gutten gjorde som han sa, og i hele går og i hele dag har han svart meg stygt hver gang jeg sier noe eller bare oversett meg.

 

Mulig dette er fordi jag sa at han ikke fikk lov å stjele da han gikk inn i skapet og stjal godteri og gikk i vesken min og tok 500 kroner. Jeg sa til han at det ikke er lov og at sånn gjør man ikke. Han svarte at han visste det, men hadde så lyst på. Jeg sa at det er lov å ha lyst på, men ikke lov å ta uten å få lov. Han var enig. Jeg hadde ganske så strengt mål dette skjer hver dag. Han ser i skapet og er det noe der, tar han og sniker seg ned på rommet og spiser. Det var søtt første gangen da han kom opp med en kjempestor sjokolademunn og svarte "ingenting" da vi spurte hva han hadde gjort. Da var han 3 og hver dag han har vært her siden har han gjort dette til tross for at han blir tatt hver gang (han er nå snart 6 år). Jeg måtte ta han denne gangen fordi far ikke var hjemme (det er vanligvis han som gjør dette)

 

Så snakket far med gutten. Han spurte han om jeg var slem, hadde gjort noe dumt/galt/teit/feil, om jeg hadde sagt noe galt. Gutten svarte at neida, jeg var så snill og grei og alt det der, men han ville være sint på meg og frekk fordi han bare ville.

 

Hva gjør jeg nå!? Kommer dette til å fortsette? Han har vært her i snart 2 uker og dette kom ut av det blå! Ikke en eneste koselig eller ordentlig tilng har han sagt til meg. Jeg spurte i går om vi skulle spille stigespillet. Han så på meg og sa "dust!". Jeg spurte om vi skulle lage mat sammen. Han svarte "hold kjeft dumma!" I dag har jeg ikke spurt. Prøver han å psyke meg ut sånn helt plutselig? Han har jo ikke sagt noen grunn til dette. Han snakket med moren sin og sa det samme til henne. At han uten noen grunn skulle være sint og frekk med meg.

Redd jeg mister den lille gutten her! Hjelp!

[Anonym bruker]

Husk at gutten BARE er 6år. Det er ikke hans oppgave å si noen fine ting til deg. Hvorfor vil du at han skal si noe hyggelig?

Gutten er snurt fordi han har sett at du kan bestemme. Han liker det ikke, men har ikke ord til å forklare det helt, for han vet at du har rett her. Jeg hadde ikke tenkt så mye videre på det.

Selv smågutter må få ha noen dager hvor de er sinte, sure, triste osv.

 

Om du ønsker en god tone raskere enn han vil gi deg det, og du føler at han ikke har det bra. Så gjør noe hyggelig sammen bare dere to. Gjerne utenfor hjemmet. Da opplever han deg litt annerledes. Har en 6-åring selv, og det er ikke alltid han vil snakke om hva som er galt. Han vil mer få hjelp til å glemme hva som er galt. Da gjør vi to noe gøy sammen, så sniker jeg inn hvor flott jeg synst han er. Roser han mye og sier jeg er glad i han. Og så er det liksom over.

 

Smil og vær glad!

[Anonym bruker]

Stebarn går av og til gjennom ulike faser, der de kanskje ikke er så snille mot steforelderen. Leste om noen som spikret fast skoene til farens kjæreste, og gjorde andre plagsomme pek.

Men hvis han stjeler fra skapet jevnlig, bør dere gjøre noe med det. Kan for eksempel si at dere blir nødt til å flytte sjokoladen til et tryggere sted, hvis den ikke er trygg der den er.

 

Det var en grunn til at Albert Åbergs pappa satte kakeboksen oppå skapet, og ikke på nederste hylle.

[Anonym bruker]

Jeg går ikke rundt og er sur. Jeg har tibudt gutten mange tilg å gjøre, men han sier slik som jeg nevnte i hovedinnlegget eller overser meg. Jeg er fortvilet. Vi har alltid hatt det hyggelig sammen og funnet på ting. I og med at jeg ikke kan få barn selv, ser jeg på gutten som min "lille velsignelse" og da blir jeg jo fortvilet over at han gjør slikt mot meg i 2 hele dager. Og spesielt siden det kom ut av det blå. Jeg har ikke snakket med han videre om dette, men både far og mor valgte å ta det opp med han fordi de også synes dette var merkelig. Aldri har gutten gjort noe slik og aldri har han snakket sånn til noen (som jeg kan huske). Jeg har tatt han før uten at det har gjort noe for han. Jeg har jo vært i livet hans bestandig og han kjenner meg veldig godt og snakker vanligvis fortrolig til meg.

Jeg trenger virkelig tips og/eller forklaring på dette for jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Den første dagen tok jeg ikke så tungt på det. Tenkte at nå ble det for mye snakk om det for gutten, men det fortsetter bare. Om det fortsetter i morgen tror jeg at jeg kan begynne å gråte foran han og det skal man jo ikke gjøre....?

 

HI

[Anonym bruker]

Han er 6 år og takler fint dine naturlige følelser. Si til ham at du blir lei deg. Begynner du å gråte, så gjør du det. Barn trenger å se ekte voksne, på godt og vondt.

[Anonym bruker]

"Husk at gutten BARE er 6år. Det er ikke hans oppgave å si noen fine ting til deg. Hvorfor vil du at han skal si noe hyggelig?"

 

Hvor får du alt dette tullet fra?

 

BARE 6 år? Hadde min 3-åring kalt meg dust (noe han selvsagt ikke gjør, han er da godt oppdratt), hadde det blitt time out sporenstreks.

 

Slutt å sy puter under armene på barna deres!

[Anonym bruker]

Hadde han spikret fast skoene mine i gangen, hadde jeg nok bare begynt å le:-) Synes det var et artig pek, jeg:)

 

Jeg har ikke ofte godteri i skapet, men de gangene jeg har det, kan du banne på at han finner det. Mulig han fortsetter fordi vi lo de første 2-3 gangene mens vi minnet han på at det ikke er lov. Sjansen for at vi ler er jo der.. Jeg reagerte vel mest på at han gikk i vesken min, fant lommeboken og tok penger. Godteristjelingen sier vi klart i fra om også er det liksom greit og ute av verden. Han har aldri straffet meg slik når jeg har tatt han før.

 

Det var forresten Albert farmor som satt kakeboksen på skapet(leste den boken for han for litt siden)

 

HI

[Anonym bruker]

Ok. Takk. Jeg har ikke barn selv (selv om jeg føler han er litt min i og med at jeg har vært der siden han ble født) og har kanskje ikke de rette følelsene. Frykten for å tråkke et lite steg feil er alltid der etter vi har hatt en diskusjon eller slikt.

Jeg ser virkelig ikke hva jeg har gjort galt og det vet ikke han heller...

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg hadde sagt at "jeg blir ordentlig lei meg når du sier slikt til meg, jeg skulle virkelig ønske vi kunne være hyggelige mot hverandre". Vær deg selv, reager autentist og ekte. Vær på tilbudssiden og si at om han er sint på deg, men kanskje ikke vet helt hvorfor så er det lov, men det er ikke noe hyggelig når han er frekk, så da må han finne en annen måte å utrykke sinnet sitt på.

[Anonym bruker]

Takk 21:56. det skal jeg prøve.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg mente at det er ikke guttens oppgave å gjøre stemor lykkelig. Det får hun stå for selv.

Vi bør alle klare å høre at en 6-åring si dust i 3 dager uten å føle at vi må grine. Vi må tørre å være upopulær. Derimot sier jeg ikke at kan skal få lov til å si "dust".

Om mitt barn kaller meg dust gjør jeg som hovedinnlegger og spør hvorfor. Jeg sender ikke inn på rommet. Her løser vi problemet. Noen ganger ønsker 6-åringen å bare glemme det fordi han skjems. Jeg kan da heve meg over det.

 

Mulig det er tull for deg, men for oss fungerer det.

[Anonym bruker]

Ok, hvis din egen unge hadde vært sånn mot deg, og kalt deg "dust" og vært frekk mot deg.... hva ville du gjort da?

 

Jeg hadde ikke tolerert det, og kunne ikke gått rundt å vært glad og smilt til han hvis han sa sånn.

 

Kanskje det er nettopp det han trenger, at du "bryr deg", ikke misforstå nå, du er jo sikkert kjempeflink og god og snill med han, men han er kanskje usikker, og prøver å teste deg ut på et vis. Min stedatter var aldri akkurat sånn, men det kommer i perioder hvor det virker som hun prøver å være ekstra "sta" mot meg, eller svarer på en krass måte, og da prater jeg med henne, akkurat som jeg ville gjort med min egen datter.

Sier akkurat det jeg mener, og sier jeg vil heller at vi skal ha det fint sammen og at jeg er glad i henne, og at jeg blir lei meg hvis hun f.eks svarer frekt eller sier noe dumt til meg, og spør hvordan henne hadde følt hvis jeg hadde gjort sånn med henne.

Så snakk med han, spør han rett ut og hvis han fortsetter å svare "frekt" og "jeg bare vil"

Så ikke tolerer det... Si, okey men da kan ikke vi gjøre noe morsomt, for når noen går rundt å er sur og er frekke her så blir det ikke koselig (kanskje dårlig eksempel men du skjønner)

 

Eller ta f.eks å finn på noe suupergøy:

Si f.eks "Åhh idag skal jeg ta meg en tur i badeland...

Han spør garantert om han vil være med, men da sier du: Men er ikke du sur på meg da? du går jo rundt å kaller meg dust etc, syns ikke det er noe hyggelig å ha deg med i badeland da.

Da kanskje han prøver å si unnskyld bla bla bla bare for å bli med i badeland, men det er kanskje en måte å få han til å skjønne greia, og hvis dere ender opp i badeland, så har han det sikkert så moro at han glemmer hele "være sur på ste-mamma" opplegget.

 

Han er et barn, han trenger trygghet og respekt.

Ville han latt deg kalle seg for en dust og vært frekk mot seg kanskje??? Du er den voksne, du må ta kontrollen og vise at dette ikke er riktig

[Anonym bruker]

Jeg tror han tester deg, for å se hvor glad du er i han. Han vil være helt sikker på at du elsker han. Han gjør dumme ting for å se om du gir han betingelsesløs kjærlighet. Jeg tror det beste du kan gjøre er å snakke med han. Fortelle at du er like glad i han som om han skulle vært ditt eget barn. Om det kanskje ikke er tilfelle vil du alikevel gjøre deg selv og han en tjeneste ved å innbille dere begge det.

[Anonym bruker]

Er du sikker på at dette er rett metode 21:59? Synes det høres litt slemt ut.... Kan jeg vri det og si "jeg skal til lekeland!" og hvis han spør om å være med så svarer jeg "jepp. Hvis du er feridig med å være sint på meg". Da avklarer vi jo saken med en gang og han svarer om han skal fortsette eller ikke. Jeg blir overlykkelig om jeg får en rask slutt på det, jeg har ikke lyst å ta det opp om og om igjen. Vil bare bli ferdig med saken. Eller er det viktig at han får vite at han ikke kan være med om han har dårlig oppførsel?

 

Merker at selv om jeg har vært "mamma" annenhver helg i snart 6 år, så blir jeg veldig usikker på dette. Og også fordi det ikke har skjedd før.

 

HI

[Anonym bruker]

Selfølgelig er jeg glad i han! Er jo mulig det eneste barnet jeg kan få. Er kanskje også derfor det gjør så vondt og jeg blir så fortvilet. Jeg forsikrer han flere ganger om dagen at jeg glad i han. Kanskje jeg skal si det oftere når det blir slik... Takk for tips 22:06?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke gjort det sånn som 21:59, men det er faktisk lov å si til gutten at du ikke har lyst til å leke med han når han er frekk feks. Det er en naturlig konsekvens av å være uspiselig at andre mennesker ikke har lyst til å være sammen med en. På samme tid er det viktig at han forstår at du ikke er mindre glad i ham, det er adferden du ikke liker, du misliker ikke han.

 

(21:56 eller noe sånt) Myk mamma og myk stemor

[Anonym bruker]

21.59 her igjen

 

Njeei tror kanskje ikke det er så enkelt at du bare kan si "du kan bli med hvis du er ferdig å være sint"

Da får han ikke noe følelse av at det har vært noe problem, og vil antagelig fortsette å oppføre seg slik når dere kommer hjem igjen.

Har dere sagt at han skal slutte å oppføre seg sånn? har dere sagt noe om oppførselen hans i det hele tatt?

Da vil han ikke skjønne noenting hvis du sier: jeg skal i badeland, så sier han: Kan jeg bli med/da skal jeg bli med!

Så sier du: ja det kan du, er du ferdig å være sint på meg da?

 

Ville tatt en prat først og sagt ifra at dette går ikke an, og kan vi ikke ha det hyggelig sammen, det er ikke moro for meg at du sier og gjør sånn mot meg. hvis han går med på det så ser du an et par dager, og så kan dere gjerne gjøre noe koselig sammen.

 

Hvis han derimot fortsetter oppførselen sin, villle jeg gjort eksempelet med badeland, men han kan ikke bli med så lett som: ja jeg skal slutte å være frekk mot deg.

Han må vise det også og få forståelse av hele situasjonen, at du faktisk er lei deg og at du gjerne vil ha det koselig sammen med han, fortell han at du er glad i han.

[Anonym bruker]

Jeg mener ikke at han skal gjøre meg lykkelig. Er ikke det det er snakk om, men at han totalforandret seg og gikk fra en hyggelig frokostsamtale og over på dette.. Og han holdt ord.. Uansett hva jeg forsøker. Jeg forventer litt at han skal ha respekt for meg som jeg har for han og at han skal oppføre seg generelt og jeg synes ikke dette er akseptabel oppførsel. Det forventer far også. Vet ikke om det er rett eller galt, for jeg er ikke perfekt og gjør ikke de perfekte tingene til enhver tid, men å oppføre seg trodde jeg at man kan forvente av en som snart er 6 år...

 

HI

[Anonym bruker]

Jada 21:59. Hver gang han sier slikt sier far "sånn sier vi ikke! det er skikkelig stygt!" eller "Kutt ut det der tullet. Man går ikke rundt og snakker sånn!" og flere andre ting. Han vet at det han gjør er galt, ingen tvil om det!

[Anonym bruker]

innom igjen og dytter for flere tips. Sitter klar med notisboka her..

[Anonym bruker]

Synest ikke 2159 var så dum. Det er lov å bli lei seg, det er lov å si det, og det er lov å bli venner igjen. Det er også lov å si at jeg vil ikke være med deg, når du gjør sånn mot meg. Men det er viktig å glemme ettepå.