Ei venninne forsnakket seg, så det kom fram at vi ikke er invitert i bursdag fordi et vennepar av oss ikke liker gutten vår!

[Anonym bruker]

Jeg stusset litt på hvorfor vi ikke var bedt på denne bursdagen, men tenkte at det kun var en forglemmelse fra dette venneparet. Vi har alltid hatt god kontakt med de, og alltid bedt hverandre til ulike ting. Nå viser det seg altså at vi ikke er bedt pga sønnen vår.

 

Vi har en sønn på to år som er som hvilken som helst annen toåring. Vår gutt er ett år gamlere enn deres jente, og derfor mer aktiv enn henne og han klarer ikke helt å begrense kreftene sine sammen med henne. F.eks. hvis han skal gå forbi henne kan hun godt velte. Je har alltid sett på oss som litt strenge foreldre, så hvis dette skjer forklarer jeg til gutten min at han må se hvor han går osv.

 

Under måltid er sønnen vår ikke veldig tålmodig, så nå jobber vi med at han skal spise maten sin, vente i to minutter og så takke for mat. Dvs. takke for maten har han gjort lenge, utfordringen er å sitte etter han er ferdig. Vi har valdt å ta denne kampen borte som hjemme.

 

Mulig det ser ut som jeg sitter og forsvarer meg veldig her, og det gjør jeg kanskje også, men føler det er med god grunn...synes hele greia er litt vanskelig.

 

Min venninne som forsnakket seg sa at dette venneparet vårt ikke likte gutten vår og at det blir så bråkete og masete når han er til stede. Vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette.....

 

Jeg vet at jenta i dette venneparet har sagt at hun ikke vil ha gutter, så mulig det er noen fordommer ute og går.... Uff! Blir så engstelig for at de andre i vennegjengen vår tenker det samme....

 

Ble mye og uoversiktlig dette, men værtfall så fikk jeg luftet meg litt:-)

[Anonym bruker]

Forstår jeg rett nå, deres gutt er 2år, men deres datter er 1år yngre, altså 1år..og hun har SAGT hun ikke vil ha gutter i 1års dagen?

Eller er det en annen vennine sitt barn som er eldre du mener?

Uansett..jeg synes det rett og slett er FORKASTELIG at barnet ditt ikke får komme fordi han ikke alltid oppfører seg!!

 

Hallo, han er 2år gammel..det er helt normalt.

Gud for noen foreldre, jeg hadde nok ikke vært venner med dem lengre....

[Anonym bruker]

og at en liten jente på 1år har sagt hun ikke vil ha gutter i bursdagen sin..haha..dummeste jeg har hørt.

 

13.37

[Anonym bruker]

Herregud, så sært!

 

Jeg har en datter på 1 år og vi er ofte sammen med noen venner som har en gutt som nettopp ble 2 år. Han kan godt finne på å dytte henne, ta fra henne lekene osv. Men jeg er like glad i gutten og jeg vet at han ikke er ond, slem eller dum. Han er 2 år og skjønner ikke. Og datteren min, som skal skal begynne i barnehage, klarer seg fint og så setter vi sammen litt grenser når barna "leker" sammen.

Litt skrik og skrål blir det, men sånn er det bare og det blir bedre;)

 

Sære folk!

[Anonym bruker]

Dette med å sette litt grenser når barna leker sammen er noe jeg er tilhenger av. Jeg spør alltid hvis vi er bort på besøk og barna blir uenige, "skal vi la de få ordne opp litt selv?". Jeg tror at barna har godt av dette. Men hvis vi er sammen med noen som overhodet ikke synes dette er greit og alltid "ordner opp" for barna, så bryter jeg inn myr før. Jeg har veldig respekt for huset vi er i, og følger deres regler når vi er der. Så lenge det er innen rimelighetens grenser da selvfølgelig.

 

HI

[Anonym bruker]

Forstår det slik at det er mor til jenta på 1 år som ikke ønsker gutter?

 

Uansett: Jeg kunne skrevet dette selv. Har selv en 2-åring som er en del mer aktiv enn et vennepar sin datter. Datteren er riktignok 7 mnd eldre enn vår gutt, men altså av en helt annen type. Vår gutt elsker brytekamper, jenta leker med dokker og stiller ting på linje i stigende rekkefølge ;-) Vår gutt spiser masse mat og griser tsilvarende. Jenta spiser lite, og griser knapt.

 

Vår vennepar har ved flere anledninger irettesatt vår gutt ved matbordet og nå sist fikk de ham til å begynne å gråte. Da sa vi selvfølgelig ifra, men jeg må si det gjør meg sår! Gjør det virkelig så mye at han griser ved bordet når den eneste grunnen er at han er sulten og ikke får maten fort nok inn i munnen?

 

Nei, jeg har dessverre ingen gode råd til deg, men jeg forstår deg VELDIG godt. Det er sårt og trist og vanskelig! Mitt mål med barneoppdragelsen er ikke at han skal være en perfekt 2-åring, men et velfungerende, voksent menneske med empati, høfflighet og selvstendighet.

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du sier! Jeg føler noen ganger, spes av de som ikke har barn eller at de har barn som er mindre, at toåringen skal være "ferdig oppdratt". Sitte stille, spise fint, ikke protestere, ikke mase. Men slik er det ikke for oss! Vi jobber hver dag for å oppnå de tingene som du nevner til slutt i innlegget ditt.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tipper dette er førstegangsmødre? Stakkars denne moren i fremtiden, sier jeg bare. Hun kommer til å få sjokk når jenta (eller prinsessa??) begynner i bhg og skal feire bursdager, hva når jenta kommer i trassalderen?? Eller hva gjør de om hun faktisk velger guttevenner fremfor jentevenner når hun vokser opp?

 

Ja, ja. Denne moren blir nok sliten en dag.

[Anonym bruker]

Jeg har en litt lignende episode...

Jeg var på besøk hos en venninne. Vi har ikke så mye felles egentlig, men hun har to jenter på samme alder som mine to gutter - og da har vi tidvis funnet på ting sammen med barna.

Samtidig som jeg er på besøk har hun flere andre venninner der. Og da jeg går rundt og presenterer meg til hennes venninner sier en og en; "Å du er moren til den gutten med ADHD".

 

For det første har ikke gutten min ADHD. Faktisk er han bare en gutt. En helt vanlig gutt. Men i min venninnes øyne er han visstnok tydeligvis veldig aktiv. Og om han hadde en hvilken som helst diagnose er det fælt å bli kjent som "mor til det barnet som er slik og slik". Utover kvelden lurte jo disse damene om jeg var sliten, trist osv. Det var ikke tvil om at jeg og min sønn var blitt snakket mye om.

 

Synst iallefall det er trist at noen voksne ikke klarer å se barn som barn.

Om din venninne vil møtes en gang så hadde jeg spurt henne om hun virkelig vil se dere, for du hører at din sønn er et problem.

Om hun virkelig synst han er et problem så ok, men da bør hun respektere at du ikke vil ha noe med henne å gjøre. Jeg vil aldri omgås noen som ikke respektere mitt barn. Det er jo mobbing.

 

Sønnen din vil vokse opp og bli en flott lykkelig mann:)

[Anonym bruker]

Mulighetene for at jeg hadde gått hjem hvis jeg hadde vært i din situasjon er meget stor..... Dette synes jeg ikke hørtes greit ut i det heletatt!

 

HI

[Anonym bruker]

Hjelpes 20:04, for et hespetre av en "venninne" du har. Blir kvalm. Regner med du sa noe til henne?

 

HI: jeg hadde kuttet ut denne venninnen. Gidder ikke slike folk i livet mitt, og ihvertfall ikke når de tkan gå ut over barna.