Da var alt håp og ork ute..

[Anonym bruker]

Dette var leit og høre, men ikke gi opp. Kanskje sitter det et barn der ute som venter nettopp på deg!

 

Mine foreldre er fosterforeldre og har vært det nå i 13 år for en gutt som jeg anser som min egen bror. Han kom hjem da han var 4 dager gammel og har vært hos dem siden da. Og etter "planen" til BV skal han være dær til han blir myndig. Er ikke bestandig slik som media beskriver BV, er mange som bor hos en familie hele livet:)

 

Også enkelte fosterbarn blir adoptert til sine fosterforeldre.

 

De som ofte har barn bare noen uker/mnd er beredskapsforeldre, og det er noe helt annet.

 

Lykke til, du skal se at du også skal få den fantastiske gaven som du så sårt ønsker:)

 

Ønsker deg masse, masse lykke til!!

[Anonym bruker]

Gråter for deg.

Fredag morgen fødte jeg et IVF barn. Sterkt etterlengtet. Kan godt se for meg at alt du har vært gjennom tar knekken på deg. En stor klem til deg.

 

Jeg jobber med ei som har adoptert et barn alene. Så det er håp.

Når du skal starte prosessen både som adoptivmor/fostermor er begge deler gjennom sosialeteaten eller barnevern (tror jeg) Vi undersøkte også dette.

Når det gjelder fosterbarn kan du snakke med de om hva det er du ønsker. Selv om kanskje du må vente noe lenger, vil de finne et barn som trenger en mor som deg.

 

Ønsker deg masse lykke til med framtiden.

[Anonym bruker]

Er livmora mi som ikke klarer å bære frem ja, og surogatmor er jo ikke noe å tenke på nå, når mannen har reist fra meg.

 

Ser det er en del her som virker sinte på min mann, eller hva man kaller det når man er separert. Men jeg må si dere, jeg er ikke sint på han, jeg forstår han, dette har vært slik et ønske siden vi var 20, og når vi enderlig var klare (nermere 8-9 år senere) så skulle det ikke fungere likevel. Det ble bare for tøft for han.

 

Men når det er sagt. Om 3 timre skal jeg inn på møte med fosterhjemsrådgiver, fylle ut noen skjema og lignende, ante ikke det ville gå så fort! Jeg ringte inn i går, for å forhøre meg, fikk da beskjed om å komme ned om 2 timer, når jeg annkom, så fikk jeg vite alt om hva det å være fosterforelder betydde, og hva som ville være mine oppgaver.De vil gjerne ha meg på opplærings kurs alerede over helga! Trodde aldri det ville gå så fort?! Men det er vist sttor manko på fosterforeldre her jeg bor, og mange barn som trenger et hjem.

Dette er nesten for mye for meg, men kjenner en spenning i hele kroppen, møtte på en jente på 12 år der i går, som var innom etter å ha mistet fosterforeldre for andre gang, vi satt på vente værelse sammen, og enda jeg tengte jeg ville ha yngre barn, så merket jeg en helt annen følelse når jeg hadde pratet med den jenta i de 2 minuttene. Veldig pratsom og energisk jente.

Uansett, jeg ser fortsatt på det å adoptere, men tenker at siden ventetiden er så lang, så kan jeg vel yte servis for de som trenger et hjem så lenge?

 

en nok så fortumlett Hi.