Da var alt håp og ork ute..

[Anonym bruker]

Etter 9 SA, 4 MA og en døfødt 3 dager før termin, så ble jeg enderlig gravid igjen, gledet oss sånn til dette, har hatt oppfølging og alt, men i uke 25 klarte ikke lille noe mer, nok en gang måtte jeg føde et dødt barn. Mannen vil skilles, da han ikke klarer mer vonder, jeg føler på randen for å gi opp, det blir aldri noe barn. Nok en gang sitter jeg med et tomt barneroms prosjekt. Er det da man bare må innse at man ikke er skapt til å føde egene barn? Prøvde å prate med mannen om adopsjon, men han ville ha egene blodsbarn. Så hva nå?! Er 6 månder siden sist tap, mannen har flyttet ut, vi er separert. Men jeg klarer ikke la tankene om barn gå, jeg ønsker meg sånn et barn.

Noen her som vet hvrodan det er å adoptere som alenemor? Er det i det heletatt noen vits? Når man snart er 35 år, så er det ikke store sjanser igjen for å møte en mann og bli gravid igjen, hvertfall ikke når jeg og mannen har prøvd siden jeg var 26 år :-/

 

Vet bare ikke lenger. Vil bare ha et barn å elske, om det så ikke er blodsbarn, det er mange barn som trenger en familie. Men hvilke familie kan jeg tilby, når mannen har dratt?

[Anonym bruker]

huff, så leit å lese, dere har mistet så mange barn og som om ikke det er nok så drar mannen sin vei også.. fryktelig dårlig gjort.. dere trenger jo hverandre nå... han burde være der for deg og finne løsninger.. ang adopsjon har jeg ikke så mye peil, men vet det kan være veeldig lang ventetid og man stiller helt klart sterkere om man er 2 stk..

men lykke til. håper det ordner seg for deg

[Anonym bruker]

Takk for ord.

Jeg selv må si jeg kan forstå mannen min, han vil jo ha en familie med blodsbarn, dette kan jeg ikke gi han. Når han la frem seprasjons papirene undertegnet jeg uten sure miner, unner den mannen alt godt, og håper han får det han ønsker seg. Det er vondt at han dro, men jeg kan ikke sette meg ned med en forlanging om at han blir hos meg, han har prøvd i mange år. Ja, jeg skullle ønske han sto ved min side fortsatt, jeg elsker han like høyt som første året sammen, men man kan ikke være egenrådig og holde på en mann som har ønsker man ikke kan oppfylle.

Ja, man står vel sterkere i saken om man er to :-/ Får vel prøve å sette meg inn i det, prate med noen, kanskje det finnes en mulighet for meg.

 

Hi.

[Anonym bruker]

Du kan adoptere også som enslig forsørger. Sett igang prosessen så raskt du greier for det kan ta lang tid. Jeg er lei meg for alt du har opplevd, men jeg er glad for deet barnets skyld som er helt alene og skal få en mamma.

 

Det er et privelegie å få egne barn, men det er et større et å få lov til å være mamma eller pappa for et barn som VIRKELIG trenger en mamma og/eller en pappa.

 

Lykke til med alt HI.

[Anonym bruker]

Tusen takk!

Da får man sette igang da, man må jo bare hoppe ut i det. Enda det er litt skremende å stå alene med det.

 

Hi.

[Anonym bruker]

Det er bare å sette i gang prosessen med adopsjon, det tar litt tid, så ikke nøl og vent. Ellers kan det være du kanskje kan være en ressurs for lendet ved å være fostermor?

[Anonym bruker]

Men fosterforelder pleier å bety at barnet ikke blir hos deg mer enn en bestemt tid, ser hvertfall det på de to naboene mine som er forsterforeldre, barn kan komme og være der alt fra 3-4 dager til 4-5 år, vet ikke om jeg ville klart å se ungen(e) dra igjen før de er i myndig alder.

 

 

Hi.

[Anonym bruker]

HUFF!! Jeg får liksom ikke sagt noe føler jeg. Men hadde jeg sett deg hadde du fått en mega klem ! Sådetså! Håper virkelig det ordner seg for deg !

[Anonym bruker]

Herregud hva du har mått gå gjennom!

Jeg kan bare ønske deg lykke til med adopsjon, det er sikkert den beste løsningen etterhvert.

[Anonym bruker]

Greier ikke å sette meg inn i situasjonen din, høres ut som rene marerittet! Mannen din er en egoistisk drittsekk som forlater deg når du trenger ham mest + han tenker kun på seg selv!! Fy søren, jeg skjønner ikke hvordan det går an! Når dere ikke kan få egne blodsbarn så burde han og kunne se på alternativene.

Håper du får adoptere og få oppleve den gleden å ha et barn....!

[Anonym bruker]

Har dere fått vite at det er du som er "problemet" og ikke han?

 

Syns fryktelig synd på deg som har måttet gå gjennom å miste så mange barn.

Klem til deg.

[Anonym bruker]

Dette var trist å lese. Jeg vet om flere kvinner som har adoptert barn alene. Håper det ordner seg for deg også <3 LYKKE TIL.

[Anonym bruker]

Ja, det er meg, jeg har en såkalt hjerteformet livmor, altså med en "skillevegg" , hvor de fleste av embroydene har festet seg. Har jo vært på utredning begge to etter 4 SA.

 

HI

[Anonym bruker]

Føler virkelig med deg..

Hvordan kan din mann forlate deg?? Betyr ikke "I gode og onde dager noe"??

 

Jeg jobbet i en bhg hvor det var ei som var enslig som hadde adoptert.. (og det var mange år siden) så jeg tror reglene for det er mindre strenge nå som den gangen..

[Anonym bruker]

Kommentaren mannen min kom med da jeg sa hva din mann gjorde var...

 

Var nok han Titanic kræsja med...

[Anonym bruker]

Barre spør klarer du og få planta inn befrukta egg ? Eller blir det for tøft for deg. Synest synd på deg og alt det vonde du har godt igjennom.

[Anonym bruker]

Huff, jeg får virkelig vondt av deg og din historie. Kan desverre lite om slike ting, men prøv å google litt og se hva du finner.

 

Lykke til med livet og en eventuell adopsjon, håper du får et lite barn i armene etterhvert

[Anonym bruker]

Så trist. Livet kan være så urettferdig. Føler med deg.

Har selv hatt mange spontanaborter, så vet hvor vondt det er, men jeg var heldig å ble mamma til slutt.

 

Undersøk muligheter for adopsjon og fosterbarn.

Det er dessverre svært lange venterlister på adopsjon for tiden. Det er flere som ønsker å adoptere enn det er barn som frigis for adopsjon. Dette gjør det vanskelig for enslige å adoptere (par blir prioritert), men det er likevel verdt å undersøke.

 

Derimot er det et stort behov for fosterhjem. Jeg forstår godt reservasjonene dine mtp å miste barnet igjen, men det er mulig å ønske barn for langtidsplassering. Verdt å undersøke dette også.

 

Og til slutt; 35 er ikke så gammelt. Synes ikke du helt skal gi opp tanken på å møte noen som kanskje ønsker å starte en adopsjonsprosess med deg.

 

Lykke til videre med både sorgprosess og barneønske.

Klem

[Anonym bruker]

3 siste gangene var med innplantett egg, men de ga slipp de også, vil tro det satte sluttstreken for min mann.

 

Hi.

[Anonym bruker]

Så utrolig tris. Av og til kan det dessverre være så "enkelt" at mannen og dama ikke matcher. Har hørt om fler som har strevd i årevis, så har de blitt sammen med andre, vips så har alt ordnet seg. Utrolig.

Hva med å bli fostermor? det kan man fint gjøre som singel. Det er mange små babyer som trenger fosterhjem også, så du kan sette som kriterie at barnet skal være under 6 mnd f.eks. Ta et Pride-kurs, så får du se litt mer hva det går ut på. Flott og lærerikt kurs.

[Anonym bruker]

De fleste fosterbarn blir i fosterfamilien til de er 18 år og beholder familien livet ut. Du kan sette som kriterie at du ønsker en varig plassering. Selv om man ikke kan være 100% sikker noen gang.

[Anonym bruker]

Takk Da skal jeg sette meg inn i det med å være fostermor også.

 

Hi.

[Anonym bruker]

Foreldrene mine fikk først 4 egne barn, og så bestemte de seg for at de ville adoptere. Så min lillesøster er fra Kina Og når en adopterer fra Kina, så reiser man sammen med andre par. Det var vel 12 barn som skulle hentes hjem, når mamma og pappa var nede. Og da var ho ene enslig. Dette er 10 år siden, men regner med at det er fult mulig enda. Men ventetiden var veldig lang! Det tok mellom 2,5 - 3 år! Men det er absolutt verd ventinga Og det er faktisk noen som spør om ikke det er rart at hun ikke er ei "biologisk" søster. Men det tenker jeg aldri på. Jeg ser ikke på ho, og ser/tenker at hun er kineser. For meg er hun akkurat som alle andre. Og er absolutt like mye min søster som de andre søsknene mine er. Jeg har 3 egne barn, men kunne egentlig godt ha adoptert. For tenk alle de barna som faktisk trenger en familie. Da passer jo du perfekt:) Du er en mor som trenger et barn..

[Anonym bruker]

Uff, for en grusom historie du har!

 

Forstår jeg det riktig at det er din livmor som ikke klarer å bære fram et barn? Eller er det matchen av deres celler som ikke fungerer?

 

Hva med surrogatmor?

Hvis deres celler kan befruktes og gir levedyktige foster så kan en annen kvinne bære fram barnet.

Evt at enten sædcelle eller eggcelle blir donert.

 

Klarer ikke å sette meg inn i verken din eller han situasjon, men det er klart at det her en en kjempe belastning og påkjenning for dere begge, så urasjonelle avgjørelser er naturlig. Han ser sikkert ikke noe håp eller framtid i noe. Og det er klart at man skulle ønske at man fant en supermann som tåler alt, men sånn er det dessverre ikke. Det betyr ikke at han er noe dårlig menneske, bare at han er et menneske.

Jeg mener heller ikke at det ikke er synd på deg, for det syns jeg virkelig!

Håper du/dere finner en løsning.

Kan liksom ikke se for meg at livet får en mening igjen, når man har et så stort barneønske, men det er mulig!!

[Anonym bruker]

For en trist historie

Men det er mennesker som deg som kan være en livbøyle for barn som allerede er født men sårt trenger en havn.

Lykke til.