Gå til innhold

Da var alt håp og ork ute..


Anbefalte innlegg

Etter 9 SA, 4 MA og en døfødt 3 dager før termin, så ble jeg enderlig gravid igjen, gledet oss sånn til dette, har hatt oppfølging og alt, men i uke 25 klarte ikke lille noe mer, nok en gang måtte jeg føde et dødt barn. Mannen vil skilles, da han ikke klarer mer vonder, jeg føler på randen for å gi opp, det blir aldri noe barn. Nok en gang sitter jeg med et tomt barneroms prosjekt. Er det da man bare må innse at man ikke er skapt til å føde egene barn? Prøvde å prate med mannen om adopsjon, men han ville ha egene blodsbarn. Så hva nå?! Er 6 månder siden sist tap, mannen har flyttet ut, vi er separert. Men jeg klarer ikke la tankene om barn gå, jeg ønsker meg sånn et barn.

Noen her som vet hvrodan det er å adoptere som alenemor? Er det i det heletatt noen vits? Når man snart er 35 år, så er det ikke store sjanser igjen for å møte en mann og bli gravid igjen, hvertfall ikke når jeg og mannen har prøvd siden jeg var 26 år :-/

 

Vet bare ikke lenger. Vil bare ha et barn å elske, om det så ikke er blodsbarn, det er mange barn som trenger en familie. Men hvilke familie kan jeg tilby, når mannen har dratt?

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/143414050-da-var-alt-h%C3%A5p-og-ork-ute/
Del på andre sider

Fortsetter under...

huff, så leit å lese, dere har mistet så mange barn og som om ikke det er nok så drar mannen sin vei også.. fryktelig dårlig gjort.. dere trenger jo hverandre nå... han burde være der for deg og finne løsninger.. ang adopsjon har jeg ikke så mye peil, men vet det kan være veeldig lang ventetid og man stiller helt klart sterkere om man er 2 stk..

men lykke til. håper det ordner seg for deg :)

Takk for ord.

Jeg selv må si jeg kan forstå mannen min, han vil jo ha en familie med blodsbarn, dette kan jeg ikke gi han. Når han la frem seprasjons papirene undertegnet jeg uten sure miner, unner den mannen alt godt, og håper han får det han ønsker seg. Det er vondt at han dro, men jeg kan ikke sette meg ned med en forlanging om at han blir hos meg, han har prøvd i mange år. Ja, jeg skullle ønske han sto ved min side fortsatt, jeg elsker han like høyt som første året sammen, men man kan ikke være egenrådig og holde på en mann som har ønsker man ikke kan oppfylle.

Ja, man står vel sterkere i saken om man er to :-/ Får vel prøve å sette meg inn i det, prate med noen, kanskje det finnes en mulighet for meg.

 

Hi.

Du kan adoptere også som enslig forsørger. Sett igang prosessen så raskt du greier for det kan ta lang tid. Jeg er lei meg for alt du har opplevd, men jeg er glad for deet barnets skyld som er helt alene og skal få en mamma.

 

Det er et privelegie å få egne barn, men det er et større et å få lov til å være mamma eller pappa for et barn som VIRKELIG trenger en mamma og/eller en pappa.

 

Lykke til med alt HI.

Annonse

Men fosterforelder pleier å bety at barnet ikke blir hos deg mer enn en bestemt tid, ser hvertfall det på de to naboene mine som er forsterforeldre, barn kan komme og være der alt fra 3-4 dager til 4-5 år, vet ikke om jeg ville klart å se ungen(e) dra igjen før de er i myndig alder.

 

 

Hi.

Greier ikke å sette meg inn i situasjonen din, høres ut som rene marerittet! :( Mannen din er en egoistisk drittsekk som forlater deg når du trenger ham mest + han tenker kun på seg selv!! Fy søren, jeg skjønner ikke hvordan det går an! Når dere ikke kan få egne blodsbarn så burde han og kunne se på alternativene.

Håper du får adoptere og få oppleve den gleden å ha et barn....!

Annonse

Føler virkelig med deg..

Hvordan kan din mann forlate deg?? Betyr ikke "I gode og onde dager noe"??

 

Jeg jobbet i en bhg hvor det var ei som var enslig som hadde adoptert.. (og det var mange år siden) så jeg tror reglene for det er mindre strenge nå som den gangen..

Så trist. Livet kan være så urettferdig. Føler med deg.

Har selv hatt mange spontanaborter, så vet hvor vondt det er, men jeg var heldig å ble mamma til slutt.

 

Undersøk muligheter for adopsjon og fosterbarn.

Det er dessverre svært lange venterlister på adopsjon for tiden. Det er flere som ønsker å adoptere enn det er barn som frigis for adopsjon. Dette gjør det vanskelig for enslige å adoptere (par blir prioritert), men det er likevel verdt å undersøke.

 

Derimot er det et stort behov for fosterhjem. Jeg forstår godt reservasjonene dine mtp å miste barnet igjen, men det er mulig å ønske barn for langtidsplassering. Verdt å undersøke dette også.

 

Og til slutt; 35 er ikke så gammelt. Synes ikke du helt skal gi opp tanken på å møte noen som kanskje ønsker å starte en adopsjonsprosess med deg. :)

 

Lykke til videre med både sorgprosess og barneønske.

Klem

Så utrolig tris. Av og til kan det dessverre være så "enkelt" at mannen og dama ikke matcher. Har hørt om fler som har strevd i årevis, så har de blitt sammen med andre, vips så har alt ordnet seg. Utrolig.

Hva med å bli fostermor? det kan man fint gjøre som singel. Det er mange små babyer som trenger fosterhjem også, så du kan sette som kriterie at barnet skal være under 6 mnd f.eks. Ta et Pride-kurs, så får du se litt mer hva det går ut på. Flott og lærerikt kurs.

Foreldrene mine fikk først 4 egne barn, og så bestemte de seg for at de ville adoptere. Så min lillesøster er fra Kina :) Og når en adopterer fra Kina, så reiser man sammen med andre par. Det var vel 12 barn som skulle hentes hjem, når mamma og pappa var nede. Og da var ho ene enslig. Dette er 10 år siden, men regner med at det er fult mulig enda. Men ventetiden var veldig lang! Det tok mellom 2,5 - 3 år! Men det er absolutt verd ventinga :) Og det er faktisk noen som spør om ikke det er rart at hun ikke er ei "biologisk" søster. Men det tenker jeg aldri på. Jeg ser ikke på ho, og ser/tenker at hun er kineser. For meg er hun akkurat som alle andre. Og er absolutt like mye min søster som de andre søsknene mine er. Jeg har 3 egne barn, men kunne egentlig godt ha adoptert. For tenk alle de barna som faktisk trenger en familie. Da passer jo du perfekt:) Du er en mor som trenger et barn..

Uff, for en grusom historie du har!

 

Forstår jeg det riktig at det er din livmor som ikke klarer å bære fram et barn? Eller er det matchen av deres celler som ikke fungerer?

 

Hva med surrogatmor?

Hvis deres celler kan befruktes og gir levedyktige foster så kan en annen kvinne bære fram barnet.

Evt at enten sædcelle eller eggcelle blir donert.

 

Klarer ikke å sette meg inn i verken din eller han situasjon, men det er klart at det her en en kjempe belastning og påkjenning for dere begge, så urasjonelle avgjørelser er naturlig. Han ser sikkert ikke noe håp eller framtid i noe. Og det er klart at man skulle ønske at man fant en supermann som tåler alt, men sånn er det dessverre ikke. Det betyr ikke at han er noe dårlig menneske, bare at han er et menneske.

Jeg mener heller ikke at det ikke er synd på deg, for det syns jeg virkelig!

Håper du/dere finner en løsning.

Kan liksom ikke se for meg at livet får en mening igjen, når man har et så stort barneønske, men det er mulig!!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...