Angrer dere noen gang?

[Anonym bruker]

Dette er sikkert litt tabu.. men noen ganger angrer jeg for at vi fikk barn så tidlig. Ikke misforstå-jeg elsker han over hele verden!! men tenker så alt alt for ofte på ting jeg skulle gjort før han kom til, steder jeg skulle reist.. vært sammen med kjæresten lengre..Dette tenker jeg på mer og mer altså, og det er så vondt... trenger egentlig å høre om flere har det slik?

[Anonym bruker]

Ja, det er nok et ganske tabubelagt tema du tar opp her.

Føler det litt sånn selv til tider. Jeg er bare 22. Jeg vil ikke bruke ordet angre. Men jeg kjenner det på meg at det hadde ikke hvert dumt og ventet litt lenger. Men glemmer det ganske fort når jeg ser det fantastiske vesenet. Hvor gammel er barnet ditt?

Husk på at det mye du kan gjøre med barn også!

Du er ikke unormal ihvertfall, men tror ikke det er mange rundtom som vil innrømme dette.

[Anonym bruker]

Vil ikke bruke ordet angre, men skulle ønske jeg hadde vert mer forsiktig (brukte ikke prevensjon,men var i forhold)

 

[Anonym bruker]

Tror det har mye med innstilling å gjøre. Dersom man syns livet ikke fungerer godt så kan man se tilbake på bedre tider eller man kan innrette livet slik at man kan nyte det man har her og nå. Hukommelsen vår er jo slik at man husker de gode tingene og "glemmer" de dårlige. Mine år mellom 20 og 24 kan virke idylliske og innholdsrike, men jeg vet at vi også da satt og tenkte "kan dette være alt?"

 

Bruk den situasjonen du har nå, lag deg ønskeliste over hva som mangler eller som du ønsker å oppnå, både små og store, og jobb med det. Da blir livet bedre og man trenger ikke å besøke fortidens idyll så ofte.

[Anonym bruker]

Nei, men så var jeg 31 år og hadde vært sammen med mannen min i 4,5 år før hun ble født.

Veldig glad for at jeg hadde gjort og opplevd mye før jeg fikk barn og ikke minst at jeg tok meg god tid til å bli kjent med han som jeg ville ha barn med.

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn forholdsvis tidlig, og ble alene med dem tidlig. Da hendte det jeg angret, for vi var vel kanskje litt for unge.

 

Men i dag angrer jeg ikke lenger Jeg har begynt å få store barn, og ser at jeg begynner å få friheten min tilbake. Jeg er også tryggere på meg selv, og har til og med nettopp møtt en mann

 

Så selv om en kan angre mens det er som travlest i småbarnstiden, så kommer det andre tider senere

[Anonym bruker]

Jeg angrer jo ikke på barnet mitt, det hadde vært for galt Men jeg tenker som deg at kanskje vi burde vært eldre, eller kanskje gikk(går) jeg glipp av en hel del? Kanskje hadde det vært bedre for barnet vårt å ha litt eldre foreldre? Kanskje er vi ikke modne nok, eller kan nok?

 

Men så tenker jeg igjen.. at jeg ser på alle vennene våre som drikker seg gjennom livet, fester av gårde og husker knapt gårdsdagen. Det de husker er det de har sett bilder av. Mens vi er så heldige at vi våkner hver morgen av ei lita skravlejente, som vil opp og nyte dagen med mamma og pappa. Som ligger i senga og smiler mens hun strekker armene etter å bli løfta opp. Det gir meg så fantastisk mye mer, enn alkohol, reising og festing ville gitt meg! Jeg kunne umulig hatt det bedre enn jeg har det nå! Tenk så heldige vi er som får lov å være unge foreldre, kose oss med jenta vår, enten det er hjemme, på stranda, på bytur eller utenlandsferier. Vi får minner for livet, som ikke er halvduse pga for høyt alkoholinntak. Og ønsker vi å dra på fest, er vi også så heldige at vi har familie som stiller opp med glede :-)

 

Noen kvelder sitter vi hjemme og kjeder oss, fordi baby sover... Men da har vi kjærestetid, og kan bare sitte å kose oss i hverandres selskap med en film! Kjæresten kan ta en øl, eller jeg kan ta ett glass vin. Vi kan også få besøk av venner...

 

Jeg føler ikke at vi går glipp av så mye. Skjer det noe "stort" kan en av oss dra, men vil vi begge dra så kan vi spørre om noen kan ha jenta litt. Vi har bare ikke all den "dødtiden" som vi hadde før vi fikk barn, og for min del synes jeg det bare er fint å vite at vi ikke sløser tiden bort på bortkastede ting, men derimot gjør noe kjempeviktig og kjempelærerikt; vi oppdrar jo et barn! tar vare på og elsker et lite menneske som det en gang skal bli noe større ut av :-)

 

Vi var forresten 18 og 19 da vi fikk jenta vår, og angrer ikke ett sekund :-) Bare tenker litt "what if", innimellom! Men det går fort over når vi ser lille skjønningen :-) Og selvom vi lurer på om vi kanskje ikke er "gode" nok foreldre, eller kan nok om barn, oppdragelse e.l., så har vi gode veiledere i livet vårt og det er alltid noen å spørre om vi lurer. Jeg feks sverger til min mor om jeg er usikker :-) Man lærer så lenge man lever, man lærer bare mer og fortere når man har barn!

 

Og HI, ikke ha dårlig samvittighet for å tenke på sånne ting... Jeg tror at alle tenker sånn i løpet av livet, det er menneskelig å være usikker en gang i blant... Bare husk å dele tankene og følelsene dine med noen, så du ikke er alene! Det kan fort virke ensomt og bli ganske depressivt, definitivt ikke bra for barnet. Og fokuser heller på alle de gode tingene, alle de små men fantastiske utvilkingene, med barnet ditt og familielivet :-)

[Anonym bruker]

Du slipper å bli omtalt som gammel mor, ihvertfall.

[Anonym bruker]

Jeg var 19 da jeg fikk min, var og er fortsatt alene. Det hender jeg savner friheten, men angrer ikke på at jeg valgte beholde han.

[Anonym bruker]

Ja, det er nok tabubelagt dette her..

 

Jeg fikk jenta mi som 18 åring. Var absolutt ikke klar. Kun to år før jeg ble mor var jeg ikke lenger barnevernsbarn. Livet mitt var helt kaos, jeg var nylig blitt singel når jeg ble gravid som 17 åring og så frem til å være singel når jeg fyller 18 år så jeg ikke trenger å bekymre meg for hva kjæresten synes.

 

Ble gravid tre måneder før 18 årsdagen og fikk et valg. Men valgte å beholde etter mye tenking. Jeg tenkte at jeg kanskje ikke kunne leve med meg selv om jeg tok abort siden jeg var en helt oppegående (dog ung) jente som er frisk på alle måter. Festing, drikking og gutter er ikke verdt å ta abort for.

 

Men det har vært dager jeg rett og slett har angret på mitt valg (ikke min datter). Mine tidligere klassevenner som begynte på vgs rett etter ungdomsskolen er nå ferdig med vgs for alltid, og jeg har ikke engang begynt! De kommer til å ha fast lønn om kort tid, mens jeg har barn og fortsatt lever på penger jeg får fra nav. Jeg har ofte følt at folk har sett ned på meg fordi jeg er ung, alenemor, uten utdanning og "ungdomserfaring".

 

På en annen side vil jenta mi ha en ung mor som jeg synes er positivt når hun blir eldre.

 

Vel uansett.. Ja, jeg har angret på at jeg ikke var mer forsiktig og mer nøye med å bruke prevensjon fordi det har medført til at min datter må vokse opp uten far i bildet og uten å få helsøsken. Alle helger jeg har vært inne, all ekstra bekymring jeg har fått på skuldrene, alt faenskap jeg har måttet ta imot fra mennesker som var imot mitt valg, alle venner jeg har "mistet" og alt som er endret i livet mitt har likevel vært verdt det for den nydelige moroklumpen min. Har vært på randen til å gi opp flere ganger (mye sykdom, sykehus og diverse andre ting), men på et merkelig vis har jeg klart å reise meg opp igjen og være sterk. Har lært mye, men om min datter kommer til meg i samme situasjon som jeg var i som 17 åring ville jeg ikke rådet henne til å beholde barnet. Kan ikke tro at noen 17 åringer er klar for å bli mor egentlig.

[Tante Blås Squaw]

Når jeg har vært deprimert har jeg tenkt mye på at jeg burde venta til jeg hadde en utdannelse - for barnas skyld.

 

 

[Anonym bruker]

Angre er å ta for hardt i , men det har hendt at jeg skulle ønske jeg var ung og barnløs igjen ja! F.eks når jeg må stå opp kl 05 om morgenen, at jeg ikke kan dra på festival i 3 dager, når alt jeg vil ha er en lørdags formiddag med kaffe, avisa og RO og FRED.....

 

Men, stort sett er jeg mest glad for at jeg fikk barn.

[Anonym bruker]

Jeg var 22 da jeg ble mamma, og nei jeg har aldri angret.

 

Idag har jeg fire barn og eldste er tenåring... Har ikke angret en dag.

[Anonym bruker]

Å ja, det har jeg følt på ofte!! Særlig da jeg og barnefar gikk fra hverandre skulle jeg så inderlig ønske vi aldri hadde fått barn. Selvfølgelig elsket jeg barnet mitt over alt på jord, men det var så mye jeg så gjerne skulle gjort som jeg ikke fikk gjøre fordi jeg var hjemme med barn. Jeg følte meg til tider avskjermet fra alt som var sosialt og jeg lengtet etter å slippe fri.

 

Det er helt normalt å føle det slik, du er jo et menneske med egne behov også, ikke bare mamma.

 

Nå har det gått over, jeg er eldre og har ny samboer og vi venter nå barn etter snart 5 år sammen.

[Anonym bruker]

Jeg var 25 år, hadde vært sammen med mannen min i 7 år når babyen kom. Syns egentlig det tok for lang tid og angrer ikke et sekund. Ser heller litt frem til barna er store.

[Anonym bruker]

Nei, vi angrer overhode ikke på barna våre. Vi er 22 og 24 år og har to planlagte barn, eldste er 2 år og minste er helt fersk. Vi er veldig fornøyd med vår tilværelse - vi kan fortsatt gjøre alt vi drømmer om, men da gjerne sammen med barna. Som familie skal vi reise, utforske verden, lære og ha det gøy. Innimellom kan de være hos besteforeldrene sine sånn at vi foreldre kan gjøre det vi ønsker på egenhånd.

 

Studier har vi også fått inn i hverdagen vår, mannen er ferdigutdannet (bioingeniør) og jeg holder fortsatt på med min masterutdannelse. Du skal se at du kan følge dine drømmer selv om du er mamma, men det krever mot, ståpåvilje og en stor dose motivasjon.

 

Jeg elsker barna mine og er utrolig glad for at de er her NÅ .. Jeg ville ikke ventet med barn om jeg kunne velge på nytt.