Burde jeg bekymre meg mer?

[Anonym bruker]

Nå for tiden så holder vi på å bli kjent med barnet til mannen min og skal få i stand en samværsavtale.. og jeg gleder meg mye!

 

Endelig skal vi få den lille tulla hit og jeg skal bli stemor.

 

Men, så leser jeg alle innlegg her om at alt stemødre gjør er feil, og kjenner at jeg kanskje ikke burde glede meg for mye?

 

Jeg kommer nok også til å gi henne mange gaver (på lik linje som til mine egne barn) og skjemme henne bort, inn i mellom. Jeg vet at jeg aldri kan ta moren sin plass, og det skal jeg heller ikke prøve på.

Men jeg vet med meg selv at dette barnet kommer jeg til å bli knyttet til og kommer til å behandle henne på lik linje som mine barn, som sagt.

 

Men er det feil det da? Skal jeg forskjellsbehandle bare fordi det ikke er mitt barn? Har jeg ikke noe jeg skulle sagt om noe?

 

Situasjonen her er litt merkelig da barnets mor og mannen min ikke kommer overens, de greier å prate sammen og er høflige, men pga mye rart som har skjedd, så vil vi egentlig ikke ha noe med henne å gjøre.

 

Men vi fokuserer på barnet og står sammen om dette, og jeg er så frekk at jeg føler at jeg har like mye å si som min mann.. (i de fleste tilfeller, ikke på de viktigste ting såklart som er opp til mor og far.)

Men hun skal jo komme hjem til vårt hjem og min familie (som hun vil bli en del av)..

 

Nei, kjenner at dette kan bli spennende

[Anonym bruker]

Du har jo en kjempefin innstilling, og det har jo mye å si. Det går helt sikkert bra. Må bare være klar over småproblemer som kan dukke opp, det gjør det jo alltid. Akkurat som med egne barn!

Jeg ville ikke bekymret meg, bare fortsett å glede deg. Og fortsett med en positiv innstilling!

 

(Tror ikke alt som blir sagt her inne er helt representativt for resten av verden...)

[Anonym bruker]

Klart du har like mye å si som din mann. Det blir jo dere to om det nå når han er sammen med deg. Fin instilling du har. Dere to er sammen om dette barnet når hun er hos dere, og så har moren (og evt stefar) sine regler og meninger hos seg.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

¨Nei, ikke bekymre deg, du har en fin innstilling og det virker som du gleder deg til å inkludere din manns datter i deres liv. Ingenting er bedre enn det. Her inne er det nok mange litt bitre nye damer som ikke liker eksdama eller at mannen har ei fortid og ungen hans er jo en påminnelse om at har elsket noen før henne ...mange tåler ikke det.

 

Når det er sagt håper jeg dere en gang kan prøve å finne ut av det med moren til jenta, for jentas del Han er jo ferdig med henne og har et nytt liv, på tide å la fortid være fortid og gi folk en ny sjanse basert på andre premisser.

 

Tenk hvor kjekt det ville vært for dere og ikke minst for ungene om dere alle voksne kom godt overens?

[Anonym bruker]

Du har litt samme holdning som jeg hadde når jeg møtte guttene til min mann, og vi har det kjempe fint sammen.

 

De vil aldri bli mine barn, men når de er hos oss fungerer vi (nesten) som likestilte foreldre. Det hender jeg ringer far for å høre om han har noe å si til f.eks overnatting eller andre litt større ting. Men som denne uka er han på jobb og jeg er hjemme med barna og da behandler jeg alle barna likt og siden jeg er hjemme og far er på jobb er det meg de spør om lov til ting og jeg som avgjør hva som skjer.

 

Det barna selv sier er at de er veldig trygge på at jeg alltid er der og vil det beste for dem. Om de har slått seg og blør kommer de faktisk til meg og ikke til pappaen, for jeg har fått "rollen" som helse ansvarlig. Det er meg de ringer om de f.eks vil spørre om å spise middag borte, fordi de vet at jeg handler og lager mat.

 

Jeg leser mange innlegg fra stemødre som ikke har så godt forhold til sine stebarn og det er kjempe synd. Jeg er oppriktig glad i de to guttene jeg har fått inn i livet mitt og vil det beste for dem. Aksepterer ikke at far utnytter meg og lar meg sitte med all jobben når de er hos oss, det er tross alt faren sin de har samvær med og ikke meg, men om det skjer jobb ting som gjør at jeg er alene med dem en ettermiddag eller helg er det ikke noe problem for meg, men jeg vil gjerne bli spurt om det er greit og ikke bare få beskjed om at jeg skal gjøre det. Og om mannen min skal bort får alltid mammaen dems mulighet til å ha dem om hun ønsker det, de er jo hennes barn så hun har "førsteretten" på ha dem.

 

Vi ønsket å fungere som familie sammen og ikke dele opp i dine og våre barn. Så guttene kaller seg heller ikke halvbrødre til den lille, de er storebrødre. De bruker fornavn på meg og kaller meg bonusmor, ikke stemor om de omtaler meg. Og etter et par år som bonusmor for dem fikk jeg et spørsmål en kveld om rørte meg veldig, de lurte nemlig på om de kunne bo hos meg om det skulle skje noe med mammaen og pappaen deres, og selvfølgelig får de det!

 

Stebarn burde kalles bonusbarn! De er en ekstra glede i familien for meg. Dette hørtes sikkert ut som en dans på roser, det er det ikke! Vi har utfordringer og barna gjør ikke alltid som de skal (de er jo barn..), men vi fungerer som en familie der alle tar ansvar for oppdragelsen til alle barna!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for mange fine svar!

 

Jeg vet at man ikke skal høre på alt som blir sagt her inne, men man begynner jo å lure på hvor de menneskene som svarer så negativt her, befinner seg hen.. hehe

 

Jeg må understreke igjen at selv om vi ikke tåler barnets mor, så greier vi til en viss grad å prate sammen og være høflig. Men hun går bak ryggen på oss og har motarbeidet i det skjulte helt fra begynnelsen av. Hun er ikke noe godt menneske og vi kommer aldri til å komme overens med henne i den grad. Men dette vil vi såklart ikke uttrykke foran barnet og det har aldri vært noe krangel med mor når vi har møttes.

 

Jeg er med på det meste som skjer, når de skal møtes osv, fordi at far takler ikke å møte henne alene og det er best for alle at vi gjør det slik. Derfor er det kanskje mer naturlig for meg å delta på samme linje som far. Men det handler IKKE om sjalusi fra min side. Selv om hun også har prøvd seg på min mann når vi har vært sammen.

 

Dette handler kun om barnet og hvordan barnet vil ha det best hos oss og generelt. Og det er jo ikke barnet sin feil at ting er som de er

 

Men da skal jeg fortsette å glede meg og planlegge innkjøp av det barnet måtte trenge