Hvordan ville du reagert om noen hadde sendt en bekymringsmelding til bv om din familie?

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg hadde gått rett i kjelleren.

 

Som alle foreldre prøver jeg etter beste evne og gjøre mitt beste når det kommer til fysisk og psykisk stimulering. Samt sørge for at han har det han trenger av utstyr og gi han mye omsorg og kjærlighet.

Men man føler jo ikke alltid at man lever opp til egne forventinger av en mor.

 

Om barnevernet hadde banket på min dør og vært bekymret for mitt barns ve og vell hadde jeg begynt å gråte på stedet.

 

 

Hvordan ville du reagert?

 

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd at skolen gjorde det, men jeg var enig. Grunnen var at jeg visste jeg hadde lover og retter på min side, og ville at skolen skulle få på pukkelen. Og gjett hvem som måtte stå skolerett hos barnevernslederen? Jo, skolens rektor.

 

Jeg klarer bare ikke å se hva som er skummelt med barnevernet. Sorry. Har vel hatt for mye med dem å gjøre, og vet at de har altfor liten makt egentlig.

[Anonym bruker]

Jeg hdde nok fått sjokk med en gang fordi jeg ikke ville fått det til å rime at noen hadde meldt oss. Jeg hadde absolutt ikke brutt sammen eller fått oen form for noia, så pass trygg er jeg på egen oppdragerevne. Hadde åpnet døren på vidt gap jeg og ikke vært redd for hva de skulle finne.

[Anonym bruker]

Jeg hadde tenkt at dette må være en feil og om det ikke var det så hadde jeg likevel slappet helt av. Sånn i forhold til barnevernet ihvertfall.

Men jeg hadde nok lurt veldig på hvem det var som hadde sent inn meldingen da.

[Anonym bruker]

Jeg hadde blitt kjempe lei meg... Tenker veldig mye som deg hi...

 

Vi er unge foreldre, og ganske nybakte. Vi vet ikke helt hvordan vi skal gjøre ting men vi gjør det beste ut av alt, jenta vår har alt hun trenger og jeg og bf har det fint! Vi tar utdanning begge to, har leilighet og biler og lillegull får alt hun trenger av kjærlighet, omsorg og selvfølgelig nødvendige ting i hverdagen, som mat, stell, klær osv.

 

Allikevel tenker vi jo på slike ting som "er dette riktig, gjør jeg noe feil, hvorfor gråter barnet, er vi dårlige foreldre, burde vi ha ventet, osv" andre ting som alltid bekymrer foreldre. Men vi har godt sosialt nettverk rundt oss, og vi greier oss kjempefint! Jeg vet det fordi jeg føler at vi har lykkes og gjort noe helt fantastisk, og fordi vi stadig får høre at vi er flinke og greier oss fantastisk bra. Vi greier oss selv, forsørger oss fint og har det fantastisk sammen alle tre, og det føler jeg er viktigst.

 

Om BV plutselig hadde stått på døra og gitt beskjed om at de hadde fått en bekymringsmelding så hadde jeg blitt så lei meg.. Hadde gått helt i biter... Jeg hadde ikke skjønt hva de gjorde der eller hvem som kunne finne på å være bekymret for vårt barn, men jeg ville latt dem komme inn for å se at vi har det så bra som noen kan ha det! Men jeg hadde blitt veeeldig usikker i ettertid og tror det hadde gått veldig inn på meg... For det er jo et tegn til at det finnes noen som tror jeg er en dårlig mor og eller samboer en dårlig far, og det er jo det siste man vil at andre skal tro!

[Tante Blås Squaw]

Jeg ville blitt snurt sånn med en gang, men jeg ville ikke bekymra meg )

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd at min nærmeste nabo meldte inn en filleting.

Vi hadde i utgangspunktet ett godt naboskap, det har vi ikke lengere for å si det mildt.

 

Jeg er ikke redd bv, og de behandlet oss med respekt og verdighet. Saken ble henlagt etter en samtale på kontoret. Så den delen var helt grei. Men klart at det er ikke gøy for unga å oppleve dette. Eldste var 12 år da. Naboen derimot skjønner ikke hvorfor jeg er blitt så sur.. og skjønner heller ikke hvorfor ungene har sluttet å hilse på de. De mener at jeg har ødelagt forholdet oss imellom.. (helt uten selvinnsikt på at det er en konsekvens av en bv-melding.)

 

En ting er å si : "ja man burde meldt"

en annen ting er faktisk å gjør det! Slike mennesker holder jeg meg unna.. (altså så sant det ikke faktisk er snakk om omsorgsvikt, mishandling eller lignende..) Denne saken som ble meldt... vel.. som bv sa, de har aldri mottat en melding på noe sååå usaklig. Derfor ville de hilse på oss, for å se hvem vi er.

 

Jeg har i etterkant blitt paranoid, og hele familien har vært igjennom en enorm påkjenning, som jeg blir mint på for hver gang jeg ser dette mennesket.. Det værste er at mannen hennes krevde en forklaring på at jeg var så sur på de, ønsker jeg ikke ett godt nabolag?? Joda, melding var sent.. men det skjedde jo ingenting, så det burde jeg tåle.. vel.. skaden skjedde i det meldingen ble sent..og vi ble tatt inn på teppet..

Helt helt grusomt.. har ikke sovet godt siden, (over ett år siden)

 

Sukk.. virker som om de som melder filleting glemmer at alle har forskjellige måter å oppdra barn på, og det vil alltid være noen som er uening i måten man oppdrar på. BV var enig i vår måte, så det var ikke noe å snakke om.. men de som melder.. de aner ikke hvilken påkjenninger disse familiene må gjennom.. Derfor bør man ikke melde om det ikke faktisk er snakk om virkelig bekymringsverdige forhold i familien man har tenkt å melde....

[Anonym bruker]

Med sjokk og vantro!

[Anonym bruker]

Det hadde gått helt greit. Jeg er ganske så sikker på at mine barn har det bra og at vi gjør en god jobb som foreldre. Men man vet jo at ingen som blir meldt mener det er behov for det, så jeg hadde faktisk GJERNE tatt imot besøk og funnet ut hva jeg evt GJØR galt, eller hva det kan sees ut som jeg gjør galt for å rette opp dette...

 

Man mister ikke barna sine uten videre, kjenner jo folk som HAR jobbet i barnevernet og folk innenfor privat barnehjem og fostertjeneste, så vet med stor sikkerhet at det skal MYE til før barnevernet griper inn med mer enn tilbud om alvsatingshjem barnepsykolog, foreldresamtaler osv Mistanker om vanskjøtsel, mishandling eller noe hadde nok fort blitt avkreftet hos slike.

 

Hadde tatt barnevernets inngrepen i mitt liv som et tegn på at de BRYR seg om alle barn, og at alle saker som blir meldt blir undersøkt. Om jeg gjør noe som barna mine ikke har godt av, vil jeg gjerne vite det, er min holdning, og selv om man gjør det man tror er best for sitt barn, så kan det jo hende man tar feil??JEG er ikke perfekt, så jeg er åpen for forslag til forbedring....

[mossemamma]

Jeg hadde blitt dritstressa for alt rotet og særlig hvis jeg hadde sett dass ut.

Men ellers er jeg sikker på at det bare var en misforståelse/feil adresse. Men skulle det være noe relevant, så ville jeg jo tatt det svært alvorlig, for hvis vi hadde gjort noe som fikk noen andre til å sende en bekymringsmelding, så har man ihvertfall noe å jobbe med tenker jeg.

[Anonym bruker]

Synes det er bedre å melde en gang for mye enn en gang for lite, så hadde vært for en filleting, så ville jeg jobbet ,med den filletingen, og tenkt at "jaja, da er det noen som bryr seg om barna her i gata"

[Anonym bruker]

Det har skjedd her også. Skolen, helt sykt hvor langt nede jeg har vært. To ganger til og med. Ikke på omsorgen i heimen, den skrøt de av (som om de hadde noen forutsetninger til å gjøre det) men fordi ungen vår rotet i garderoben og snakket for mye i timen og fordi hun hilste på skolens ansatte på fritiden. Hun gikk i 1. og 2.

 

BV henla begge sakene selvsagt og skolen er nå under lupen pga mange slike saker og masseflukt fra skolen. Vi har selv også valgt å bytte skole, synd for ungen vår men vi tror det blir langt bedre for oss alle til syvende og sist.

 

Selv om sakene er henlagt, selv om vi vet vi har BV fullt og helt på vår side så er det en helt forferdelig opplevelse å være i den situasjonen. Helt grusomt. En er så redd og så usikker og føler seg så utrolig dum, som en dårlig forelder.

[Anonym bruker]

Det var en slik type "filleting" som jeg har skrevet om før. Barnet mitt hadde falsk krupp, og vi ble av legevakten bedt om å gå ut på trappen for å sjokklufte barnet.. vi hadde legevakten på tråden hele tiden. Babyen hadde pledd rundt kroppen og lue på hodet.. (ja, det var kalt men..og sent på kvelden) naboen så dette engangstillfelle.. og i stedenfor å komme bort så meldte hun oss altså til barnvernet.. Det føler jeg ikke er det samme som å bry seg... Det er som å gi en smekk på fingren.