Nr 3 på vei, og jeg føler INGENTING!

[Anonym bruker]

Sitter helt kald og skriver handlelister, tenker ut hva jeg skal ha osv.

Ikke som sist, gledet meg over alt jeg skulle kjøpe, fikk tårer i øynene av å se baby tøy osv....

Babyen kommer, gleder meg til hun kommer, men mest fordi jeg er utrolig sliten, og har ingen ork under dette svangerskapet.

Ting blir sakte menn sikkert gjort klart, men ikke fordi jeg vill og gleder meg, fordi det MÅ gjøres....

I går sjekket jeg hvor mange uker jeg var på vei, for har ikke oversikten som sist, og jeg er TO uker lenger enn jeg trodde! Har liksom ingen oversikt....

Går jeg for å handle til babyen ender jeg opp med en ting til babyen, og masse rart til de 2 som allerede er her, og har ALT.

 

Får dårlig samvittighet, kommer jeg ikke til å bli like glad i henne som de 2 andre?

Vær så snill å si at dette er normalt og at det ordner seg????

[Anonym bruker]

Vet om noen som ikke engang gadd å ta bilder av nummer fire... men det kan jo være svangerskapet ditt er mer slitsomt enn de andre.

[Anonym bruker]

Jeg tror du trenger ro. Mulig du ikke finner ro før babyen kommer. Men prøv å få tid til deg selv før termin.

[Anonym bruker]

Føler litt med deg.

Dette blir min nr 2 og jeg skjønner ikke hvordan det går an å elske en til ? Går det virkelig an? Kommer jeg til å elske han like mye som henne ?

Jeg føler også at jeg ikke har noe erfaring med babygutt, og føler meg mere sikker på ting om det var ei jente.. Alt blir så nytt, men alikevel så vanskelig å forstå om man egentlig kommer til å elske dem like mye ? Jeg er ikke så stressa overfor det med utstyr jeg heller som første gang.

Og er så utrolig redd for at jeg ikke kommer til å elske han like mye.. Helt sinnsyke dumme og rare tanker sikkert, men man føler på dem og man blir litt lei seg også..

Vet heller ikke om det er normalt, men jeg vil tro det ?

[Nikamo]

Kan i hvert fall berolige deg med at sånne tanker er helt normale! Tenkte det samme da jeg skulle ha nr 2... Kunne ikke skjønne at det var mulig å elske henne like høyt som eldste... Men det er det! Og tredje gang tenkte jeg ikke på det i det hele tatt, for da visste jeg jo at det er mer enn nok kjærlighet til alle )

[Nikamo]

Er det liten aldersforskjell på barna? Tenker kanskje at du er sliten og ikke har samme overskudd til å glede deg over svangerskapet...

 

Ellers så er det jo noe som heter svangerskapsdepresjon; kanskje du skulle tatt en prat med jordmor om hvordan du føler det...? Kanskje har hun noen gode råd, eller kan berolige deg med at det er helt normalt? Eller, om det skulle være en depresjon; gi deg litt hjelp...

 

Tenkte å skrive at selvfølgelig blir du like glad i henne som de to andre, men det er jo mange som ikke får den overveldende morskjærligheten med en gang. Og dersom det er en svangerskapsdepresjon, kan den henge i etter fødsel også, noe som igjen kan gjøre det vanskeligere å knytte deg til jenta di... Tenker at du ikke må ha dårlig samvittighet dersom den store lykkefølelsen ikke skyller over deg i det øyeblikket hun ligger på brystet ditt.

 

(Men det at du ikke har helt oversikten over ukene, har i hvert fall ingenting med at du ikke er glad i babyen, men heller et resultat av at det er tredje barnet; en har ikke like god tid til å holde stålkontroll på dager og uker når man har to andre barn som krever oppmerksomhet!)

[Anonym bruker]

Hei, kjære deg! :-)

 

Ta det helt med ro - dette er visstnok helt normalt!

Jeg venter også nr 3, og hadde det nøyaktig slik du beskriver. Og det ga seg vel egentlig ikke før jeg fikk skikkelig stor mage, dvs da jeg var 7-8 mnd på vei. Og den lille morsfølelsen og gleden jeg begynte å kjenne på da kom ikke primært fordi magen ble stor og minnet meg på hva som faktisk ER der inne, og som snart skulle ut,- men fordi jeg ble sykemeldt i 40% da - og dermed plutselig fikk tid til å slappe av og nyte og kjenne på svangerskapet. Ikke bare stresse med alt som MÅTTE gjøres, innimellom jobb, hverdagssysler - og ikke minst de to barna vi har fra før!

 

Hvor langt er du på vei? Jobber du - evt hvor mye? Hvor gamle er barna du har fra før, og har dere tilsynsordning til dem?

 

Forsøk å stresse ned litt og kjenn godt etter på graviditeten. At du reagerer på denne måten trenger ikke nødvendigvis å være negativt. Men når du går rundt med dårlig samvittighet og "bekymring", er det trolig et tegn fra kroppen om at du bør roe ned tempoet litt. Man kan si hva man vil om at folk skal jobbe hele svangerskapet med mindre de er skikkelig SYKE ... men hva med hensynet til babyen i magen, og seg selv? Det syns jeg bør komme i første rekke - selv om det "bare" er snakk om mental/psykisk stress/sykdom.. :-)

[Anonym bruker]

Helt normalt! Og jeg var ikke sliten under svangerskapene en gang... 3 barn. Ordner seg (i alle fall for meg) etter fødsel. Når du får den slimete lille klumpen på brystet så kommer tårene og morskjærligheten :-)

[Anonym bruker]

Hei, jeg som svarte deg aller først med det at jeg følte med deg.. Jeg snakket med en engelsk kompis av meg i går, og han sa noe nydelig til meg som fikk meg til å se dette i ett helt annet lys!

 

Han sa at jeg skulle slappe av, og at jeg helt garantert ville finne fargen til det nye barnet mitt...

 

Da tenkte jeg, selvfølgelig.. Det går jo ikke an å elske to barn på like måter.. Man elsker dem jo selvsagt like høyt, men på forskjellige måter Altså forskjellige farger som han sa

 

Hmm, dette fikk ivertfall meg til å se lysere på alt! Og skjønne at jo da, det går an