Feil av meg å være sammen med barnefar "bare" pga barnet?

[Anonym bruker]

Jeg vet at dette er noe jeg må kjenne på selv, men kanskje noen har noen erfaringer?

Vi ble sammen for 7 år siden, og har alltid hatt det veldig fint sammen. Vi krangler aldri, men kan ha noen friske diskusjoner. De siste tre årene har jeg mistet alle kjæreste-følelser for han. Er veldig glad i han, men kjenner at det ikke er ekte kjærlighet, hvis man kan kalle det det. Han er verdens snilleste mann som tar sin bit både i huset og med barnet vårt og stiller alltid opp for meg uansett hva det måtte være.

 

Ettersom vi har det så fint sammen og kan være 100% ærlige med hverandre tenker jeg at jeg godt kan være sammen med denne mannen resten av livet. Hadde vi ikke hatt barn sammen hadde det vært slutt for to år siden, men jeg klarer ikke tanken på at barnet vårt skal drive å reise fram og tilbake mellom oss!

 

Det er mulig at noen av dere tenker at følelser går litt opp og ned i et forhold, men jeg har opplevd ekte kjærlighet, og vet at dette ikke er det. Det blir mer som å dele resten av livet med min beste venn.

 

Tror dere det er "nok"?

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Lurer på det samme selv. Det innlegget kunne det likegodt vært jeg som hadde skrivd.

[Anonym bruker]

Nei, det er jaggu ikke greit. Men jeg er av typen som IKKE gir opp et forhold så lett, så blir nok aldri å gå nå.....

 

HI

[Anonym bruker]

Godt nok for meg..

 

Vet ikke helt hva du mener. Jeg føler ingen forelskelse for min mann, men jeg gjorde jo det da vi ble sammen for 13 år siden. Og jeg er jo fortsatt glad i han, så ser ingen grunn til å gå. Gresset er vel ikke grønnere på andre siden antar jeg.

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Vet du, det er så mange bedritne menn der ute, hvis jeg hadde klart å fine en som var snill osv, som du har, da tror jeg at jeg hadde slått meg til ro med det.

 

Så når barnet er stort nok til å klare seg selv kan man jo ta opptelling på hva man føler og hvordan man vil ha det videre.

 

Jeg har barn med en gal, forfyllet drittsekk. Han har gjort at jeg sannsynligvis aldri kommer til å bo sammen med en mann igjen, ser ikke for meg å være kjæreste på mange år heller, om noen gang.

Han har flere ganger gjort livet mitt til et helvete på de verst tenkelige tidspunkter (graviditet, fødsel, barsel, sykdom), og jeg sliter med ettervirkningene etter alt dette. I tillegg blir jeg aldri helt fri noen gang, selv om han nå (selvvalgt) ikke har sett barna på snart 2,5 år. (Men true meg og lage advokat-leven uten å følge opp gang etter gang, det klarer han.)

 

Jeg tror jeg hadde prøvd å nyte sammarbeidet med den snille mannen, og gitt barnet en god oppvekst, kanskje tom noen søsken, så hadde jeg vel ordnet livet akkurat slik jeg ville ha det de resterende årene. Det er jo lettvindt og praktisk å være to hvis man samarbeider godt rundt barna. Hvis dere har det ok i det daglige.

Men det er meg med alt jeg bærer med meg...

 

[Anonym bruker]

Jeg tror heller ikke gresset er grønnere på den andre siden...og alle forelskelser går kanskje over en gang...? Uff, vanskelig dette......

 

HI

[Anonym bruker]

Til HI. For 6 mnd siden ble det helt slutt mellom BF og meg, vi hadde da vært sammen i nesten 5 år og alle mine kjærestefølelser for hn var borte, selvom vi hadde det helt greit sammen stortsett hele tiden..Følte bare det var så galt av meg å være sammen med en KUN fordi vi har barn sammen. Nå er jeg singel, og det er jaggu ikke lett å være alene. Jobb/skole, hente/lever barnet i barnehage, økonomien alene..Alt e rmye tøffere alene. Sånnsett skulle jeg nok mye heller fortsatt vært sammen med han kisen. De som har vært sammen i over 50 år da.. Tenk de? := Regner ikke med at de føler seg nyforelska hver dag..

Nei poenget mitt er; Det er VANSKELIG å være singel, ikke minst å finne seg ny kjæreste når du har barn. Gå i terapi, dra på ferie sammen alene.. Gjør noe for å friske opp forholdet Men det å være singel er ikke bedre, tro meg.

[Anonym bruker]

Jeg blir uansett værende nå, også får jeg/vi se hvordan det går. Singeltilværelsen frister ikke, selv om det hadde vært deilig å være nyforelsket igjen;-) Akkurat nå tar jeg en dag av gangen og drømmer meg litt bort til da vi hadde sommerfugler i magen for hverandre:-)

 

HI