MIster man sosial intelligens av å gå hjemme i årevis?

[Anonym bruker]

Min svigerinne har ikke jobbet siden hun var tidlig i 20-årene. Feks på facebook består de fleste oppdateringene av hva hun har laget til middag, hva hun har bakt, hvilken vegg eller møbel hun har malt (pluss div annen oppussing), når hun er på Ikea, at hun har ryddet og vasket og hvor rent og pent det er hjemme hos dem.

 

I tillegg er det bare fryd og gammen mellom henne og samboeren på facebook, de sitter ved siden av hverandre og oppdaterer og skriver meldiger til han på wall'en hans... Det ironiske er at de lever på hand-outs fra svigerfar, og hun får penger fra NAV som hun har løyet seg til å få over lengre tid, og forholdet til samboeren er overhodet ikke så rosenrødt som hun vil ha det til på facebook.

 

Mitt inntrykk er at hun mister sin sosiale intelligens sakte men sikkert, fordi hun ikke har vært ute i arbeidslivet på mange år, og derfor er opptatt av trivielle ting som husvask og tror at alle andre er interessert i dette også og synes at det er stas å se at hun har vasket huset. Hun virker også veldig misunnelig på andre, og skriver nesten aldri noe positivt om andre.

 

Jeg synes det er trist, men hun er jo ikke interessert i å jobbe når hun kan snylte på NAV og sove frampå om morgenen, lage middag og rydde huset. Dette hadde hun jo ikke hatt tid til dersom hun hadde jobbet slik som andre må.

[Anonym bruker]

Ikke bare sosial intelligens, men også vanlig kunnskap man tilnærer seg temmelig mye mer av ute på jobb. Man har godt av å bryne hjernen sin, den faller i dvale om den ikke blir brukt til annet enn å lure på hvilket vaskeprogram man skal bruke til det og det tøyet

[Tante Blås Squaw]

Det er hva man gjør det til )

[Anonym bruker]

Jeg har fått 4 barn på 10 år, og gått sykemeldt i store deler av svangerskapene pluss tilsammen 4 år med permisjon. Bare jobbet litt mellom hvert svangerskap/permisjon.

 

En ting jeg har lært meg er at det kommer helt an på hva man gjør det til. Om man bare går hjemme og styrer og steller med hus, mann og barn så mister man selvfølgelig kontakt med omverdenen.

 

Men jeg har vært veldig nøye på å pleie vennskapene til venninnene mine og har blitt med på jenteturer, jobber med veldedighet og er aktiv innen lokalmiljøet, skolen og barnehagen. Har alltid masse jern i ilden. Føler ikke at den sosiale intelligensen min er dårligere enn andres. Men hadde jeg bare gått hjemme og sullet så er det jo ikke så mye spennende som skjer og jeg ville ikke akkurat hatt så mye artig å bidra med, kanskje..

 

Og det at ting ser så forbanna rosenrødt ut på face, vel jeg har noen av disse på lista mi også. Bare å overse. De har jo ikke så mye annet å komme med, det er jo bare dette deres liv dreier seg om..

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Det er mye hva man gjør det til, men jeg for min del merker at jeg blir mer sliten av å gå hjemme. Og når jeg blir mer sliten, så blir jeg mer asosial, og jo mer asosial, jo mer svinner vel også eq'en ;-) Neida, så ille har det aldri blitt, håper jeg, men om en ikke passer seg så blir en nok for litt vel navlebeskuende av å bare gå hjemme i veldig mange år.

 

Ellers så er jeg av den typen som tenker at de som bare har rosenrøde FB-oppdateringer, er de som sliter mest.

[Anonym bruker]

Veldig mange mister både sossial inteligens og får faktisk også målt lavere IQ etter mange år hjemme. For veldig mange ender det også med angst, depresjon eller andre psykiske problemer.

[Anonym bruker]

Herregud, for noen holdninger. Squaw går så vidt jeg vet hjemme og hun virker som en av de smarteste her inne.

[Anonym bruker]

Jepp, hjemmeværende er ofte fryktelig kjedelige å omgås. Merket det selv når jeg var sykemeldt i 4 mnd at jeg hadde mindre å bidra med i sosiale sammenhenger.

[Anonym bruker]

Min mor har gått hjemme siden hun fikk min bror, da var hun 25 år og nå er hun 56. Men hun mottar ingen støtte fra nav selv om hun er uføretrygdet eller skulle vært det i og med hun sliter både psykisk og fysisk. Men hun er for stolt til å motta støtte sier hun. Selv om hun har krav på det. Så min far har forsørget henne og to barn i alle år med sin lille lønn. Men nå har hun mistet begge foreldrene sine så hun livnærer seg på arvepengene. Skjønne den som vil.

[Anonym bruker]

Ja, det tror jeg. Hvis man ikke er med i det som skjer, men bare steller hjem og barn.

[Anonym bruker]

kjenner nå de som er uten barn, går skole og jobber og likevel ikke er intelligent nok til å finne kopipapir som står 10 cm unna foten...

Klart man kan miste oversikten over samfunnet ved å gå hjemme, men det velger man da selv, man kan velge å mure seg helt inne, eller man kan velge å være aktiv, få med seg det som skjer likevel...kjenner flere hjemmeværende som er svært oppegående...som de sier lenger opp her...det er hva man gjør det til selv.

 

generelt sett synes jeg det tyder på mindre intelligens å til stadighet rakke ned på andre, folk velger sine egne liv - let them!

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Vel, jeg har gått hjemme etter skoleslutt, nermer seg 7 år nå. Det ligger personlige grunner bak dette, som ekstrem depresjon, sosial angst og andre psykiske problemer, NAV har ikke godkjent meg som sykmeld eller nor fordi jeg "bare er litt nedenfor en periode".

Fått sosial stønad, ala minste utbetaling, som så vidt dekker mine behov.

Fikk samboer for ca 3 år siden, og etter det har pengene fra NAV skrumpet ekstra, så jeg har tatt på meg å bake for folk, vaske hus for dem og tatt på meg tegneoppgaver. Dette er lettere for meg, enn å måtte ut i en jobb, hvor jeg jobber med andre mennesker.

 

Jeg oppdaterer statuser om barnet vårt, hus arb og mat/baking. Men også om det jeg har fått med meg på nyheter ol, og jeg kan ikke si jeg har mistet noen sosiale intelligense fordi jeg har gått hjemme. Men om hun ikke bryr seg om nyheter eller å ta del i livet utenfor eget hjem, så kan kanskje det påvirke.

 

Når det kommer til fb oppdateringer ol om kjæreste: Vi har hatt en tøff periode nå, såpass ille at jeg startet å se meg om etter husrom andre plasser. Ville ikke forlate kjæresten og far til mitt barn, men det ble for mye problemer for meg. Heldigvis fikk vi nesten 2 hele dager sammen, bare oss to, hvor vi fikk pratet sammen ol, og vi ble enige om at vi må kjempe for å få dette til å funke, og pleie forholdet, og en del av det for oss, er "flørt" ol på fb og over tlf. Og enda vi sliter med forholdet, så elsker vi hverandre.

 

Vi kan jo ikke svare for henne, bare hun og samboeren vet grunnen til sitt.

Men du sitter her og vet hun har svindlet til seg "ufortjente" penger fra NAV, da burde du vel raportere det? Jeg kunne sikkert fint svindlet til meg masse penger jeg også, men er et ærlig menneske, og nekter å bruke systemet for å få bedre med penger, så da lever vi hånd til munn nå.

 

Selv skal jeg prate med lege og NAV om hvilke vei jeg skal gå nå, terapi? Skole? Ufør? Håper virkerlig jeg slipper ufør, for jeg har jo et håp om å komme meg ut i arb livet, men etter nå 4 år med psykolog, så ser det noe mørkt ut. Eneste fremskritt, var at jeg klarte å delta på barsel, sporadisk sådann, prøver å møte opp for sønnen min sin del, men det er et hat å måtte trosse egen frykt.

[Anonym bruker]

Dette er en ett spenstig tema og ta opp..

 

Da jeg har vært hjemmeværende i 12 år, syns jeg det er feil av meg å påstå noe som helst hvorvidt man mister sine sosiale ferdigheter.

 

Selv har jeg studert på si, skrevet en bok, hatt dagbarn, vært mamma i tillegg til "bare" å være hjemme med mine 4 barn. Jeg elsker mitt liv, og jeg føler ikke jeg har lite å bidra med på sosiale sammenkomster. Jeg føler heller ikke at jeg har fått lavere IQ, og har fått gode resultater på examener jeg har tatt. (nettstudier, så det er ikke sosialt stimulerende)

 

Jeg oppdaterer status på facebook, slik som alle andre venner.. Både de i jobb og de som er hjemmeværende har statuser om huslige ting. Veldig få av mine venner oppdaterer med jobbrelaterte statuser.

 

Men trist å se at dere i arbeid ser ned på oss som bevisst velger å være hjemme i flere år. Jeg vil også påstå at tidligere generasjoner hvor hjemmetilværelsen var vanlig, er minst like kloke som denne generasjonene.