Kjære Madolyn:)

[Mamma`n til Ole Kristian]

Først klipper jeg inn det siste innlegget på den andre tråden, ellers blir det litt vanskelig og forstå hva jeg svarer på.....hehe:)

 

"Tusen, tusen takk, Tirilgirl!

 

Veldig godt å lese at andre har både empati og sympati; man kan føle seg fryktelig alene av og til, når man har en krabat som ikke er som "alle andre" babyer (altså, for all del, jeg har fått en frisk gutt, men likevel er det tøft med en urolig baby med enormt nærhetsbehov og dårlig sovehjerte). Jeg har venninner med babyer som sovner bare de ligger to meter fra en smokk, som sov natta gjennom fra de kom hjem fra sykehuset, som legger på seg de perfekte 150-200 grammene i uka, you name it.

 

Og - helt fra starten av - min gutt som bare skrek. Og spiste. En så glupsk baby, som skrek om maten (les: jeg) var mer enn 2-3 meter unna. 400 gram vektøkning hver eneste uke, og helsesøster løftet både ett og to øyebryn over min menneskelige, myke lille marshmallow. Jeg følte meg som en idiot. Jeg har en høy utdannelse innen helsevesenet, og mannen min driver et apotek. Vi burde da ikke ha problemer med babyen vår, vi burde jo ha hatt stålkontroll??

 

Venninnene mine dro på kafèer, på jobben sin (gjerne med nybakte boller som de bare "slang sammen før de dro" - grrr), på jobben til mannen sin, på restauranter og loppemarked. Jeg satt hjemme med søkkvåte ammeinnlegg, gulp nedover ryggen og en beundringsverdig evne til å få i kontaktlinser med en hånd. Jeg var sint på meg selv. Sint på babyen min. Og sint på mannen min. Og sint på venninna mi, som kom på 17. mai med baby i ene armen og nystekt rabarbarapai i den andre, mens jeg ikke engang hadde husket å kjøpe inn farris.

 

Men - sånn var det for meg å bli mamma. Å få overlevert en levende, pustende, deilig liten skapning som er 100 % avhengig av meg. Som jeg betyr alt i verden for. Som jeg og min kjære har valgt å bringe til live - wow! Som elsker meg selv om jeg stinker svette og gulp, har en dissende bollemage og nabolagets mest møkkete kjøkkenbenk.

 

Vesle, vakre Odin er fremdeles veldig krevende. Vi bruker 30-60 min på å få ham til å sove i 30-60 min på dagtid, han takler ikke å bæres i babystilling i mer enn noen få minutter, han skriker i bil og trillevogn, har fremdeles tre valker på hvert lår, våkner 3-7 ganger hver natt og har ingen planer om å finne trøst i hverken smokk, koseklut, pappas genser eller kosekaninen sin. MEN - i kveld fant han søvnen selv for første gang, uten et knyst, lyttende til mammaen sin som "sov" ved siden av ham <3

 

Så jeg holder nok ut en stund til <3"

 

For det første vil jeg også si at du skriver veldig godt og man forstår hvordan hverdagens deres er. Sitter igjen med et lite smil om munnen etter dine beskrivelser av din hverdag, kontra dine venninners "perfekte" hverdag:) Og nå er jeg veldig spent på hvordan disse siste dagen har vært for dere, litt ferie nå vel så jeg håper du kommer litt ovenpå igjen:)

 

Du beskriver så godt din hverdag og opplevelse av det å bli mor. Min og vår likner ikke på den, men her kommer noen tanker fra min opplevelse rundt dette store å bli mor og foreldre.

 

Jeg og min kjære har vært sammen i snart 12 år. og i mange av disse årene har ikke baby ønsket vært så veldig fremtredende. Vi hadde det veldig bra vi to sammen, elsket og være hjemme og kose oss og begge hadde interessante jobber. jeg tok etterutdanning, og følte jeg måtte jobbe litt og få festet erfaringen. Og hele tiden sa jeg: skjer det så skjer det. Følte vi hadde god tid.....selv om jeg begynte å dra meg mot slutten av 30-årene. Men det skjedde ingenting, så derfor ble jeg sendt til en laproscopi for og se om noe var galt. Noe det ikke var, og rett etterpå ble jeg faktisk gravid:) Mulig de fikk frest opp noe som var litt trangt eller noe lignede. Men dette svangerskapet gikk galt i uke 20. Da viste en UL at den lille gutten var død. Obduksjon etterpå viste massive infarkter i morkaken, og en uke etterpå ble jeg innlagt med DVT og bi. laterale lungeembolier. Så jeg hadde fått antisfosfolipidsyndrom. Begynte jo da på fragmin, ble faktisk raskt gravid igjen, men her fant vi aldri noe hjerteaktivitet så det ble en utskraping....

 

Men fra nå og utover ble det å bli mor nesten en besettelse for meg!! hadde jo kommet til uke 20 og kjente liv, dette gjorde noe med meg. Så nå begynte utredninger, Pergo kurer, mann til androligisk undersøkelse og sånn holdt vi på. Måling etter eggløsning og plikt sex ble en del av hverdagen:) Men så ble min mor syk og etter en kort periode døde hun. Så de siste uken hun levde, og jeg ikke tenkte på baby laging, så skjedde det faktisk at vi ble gravide:) Da hadde vi satt igang en prosess med prøverør i Danmark, men dette fikk vi ikke bruk for:)

 

Gikk nå inn i et svangerskap tett oppfulgt på Riksen, sykemeldt hele svangerskapet, fikk sv. forgiftning og HELLP, og 1. november 2010 ble jeg forløst med en deilig gutt på 1149 gram, 37,5 cm lang og friks som en fisk:) En uke på Riksen så ble vi flyttet over til drammen Sykehus.

 

Men som intensivsykepleier og med erfaring fra nyfødt intensiv hviste jeg jo mer enn andre om alt som kan skje og hvilke farer som kan oppstå. Og dette slet jeg veldig med. Da Mini var rundt 5-6 uker hadde han faktisk hb nede på 6.8!! Og i min intensiv verden krever dette tiltak. Da var det en overlege som måtte som s atil meg at jeg måtte legge voksen intensiven til side og tenke nyfødt intensiv:) Men dette va rikke lett.....men sakte men sikkert tok systemet hans over og produserte d røde blodlegemer og hb steg:) Så på godt og vondt, det er ikke alltid så lett og vite litt mer enn andre mødre som lå rundt meg, samtidig så var det mange ganger godt og vite litt mer enn alle andre:) Forstår du hva jeg mener???

 

Etter 8 uker på sykehus kunne vi reise hjem med miraklet vårt på litt over 2 kilo. deilig og komme hjem, men skremmende og ikke ha leger og sykepleiere rundt seg hele tiden:) Den første tiden gikk fint, jeg sov lite, han sov og spiste, jeg hadde jo hørt at disse små må være gode og varme. Hvis ikke bruker de energi på og varme seg opp og ikke legge på seg.....så her ble varmen i huset skrudd opp til 27 grader, mann og katt holdt på og svette ihjel, og vi fikk tidenes strømregning noen mnd senere:) men den lille mannen hadde det fint.....

 

Jeg fikk en knekk og en reaksjon ved den første neseforkjølelsen hans. Sto og telte respirasjon i flere netter, opp mot 70. Og i min verden er jo ikke dette bra, da blir de jo sliten og slutter og puste. Men et besøk ned på sykehuset til den samme overlegen, hjelp med og berolige meg....dette er normalt for så små men nok en gang tenkte jeg voksen intensiv, greide ikke å slå av denne delen av hodet:)

 

Når vi ble skrevet ut fra sykehuset sa legen at vi hadde fått en "plankekjøringsbaby", ingen infeksjoner, ikke umodne tarmer og alt hadde gått veldig fint. Og vi har vært super heldige etterpå. Han tåler godt mat og har ikke hatt maveproblemer, og har sovet hele netter veldig lenge:) Og han vokser og legger på seg....

 

Men som prematurmamma er jeg stresset på mat og mengder, gikk lang tid før ejg slappet av på om han får i seg nok mat. Ble stresset når han ikke ville spise opp hele flasken, og mange ganger jeg tenkte at nå koser jeg meg ikke med han, er bare opptatt av hvor mye han spiser å får i seg. men dette hang nok igjen fra sykehuset, der måles jo all mat og han ble veid hver dag. Men heldigvis har dette også blitt bedre, men kjenner fortsatt litt på det. Særlig nå når vi begynte med grøt og annen mat. Spørsmålet om det er nok og om vekten stiger, ligger fortsatt i bakhodet.

 

Så her hjemme hos oss har det heller ikke vært masse hjemmebakte kaker, husarbeid har blitt satt langt bak i køen, selv om dette også stresser meg litt da jeg hater rot og fulle kurver med skittentøy:) Men jeg har måttet jobbe litt med hodet mitt og funnet ut at dagen med min lille elskede er viktigst, og de skal nytes og kose oss mest mulig:) Tiden går så fort, vips er jeg tilbake i tredelt turnus........

 

Neste mål nå er at jeg kommer igang med trening og blir flinkere med maten. Det snek seg på for mange kilo de ukene og mnd vi måtte være så mye inne. Også fått et navlebrokk i etterkant, dette plager meg en del. Så trenger å gå ned en del kilo, få bedre kondis så jeg kan holde følge med min lille sønn når han blir mer aktiv.....

 

Et lite blikk fra vår hverdag:) Klem fra meg.......

[A_K]

Flott skrevet, og jeg følte med ett at mine "problemer" bare er tull, og at jeg er veldig heldig

Lykke til med den lille

[2 søte]

kjempe fint skrevet! følte mye av det samme "stresset" da jeg fikk første jenta mi. jeg opplevde derimot at når eg skulle få 2. mann så gledet jeg meg ikke, hadde flere depresjons perioder, og " allierte" meg med mannen min slik at jeg viste at han kunne ha hovedansvaret når neste mann kom, for jeg viste egentlig ikke hvordan jeg ville føle det da. det ble ikke så ille som jeg har sett for meg, men er enormt glad for at han har hatt permisjon nå og frem til hun er 6 mnd. for i hodet mitt var det veldig vanskelig å måtte stå alene med dette igjen.

 

uansettt er godt når problemene er mer i mor sitt hode enn barnet, om du skjønner meg

[C.L.H85]

Hei

 

Veldig flott skrevet og må si jeg kjenner meg igjen i mye du skriver. At alle venninner fikk fornøyde sovebabyer, så de hadde tid til alt mulig. De 2 første ukene til min lille sov jeg ikke.... Ansvaret tynget slik;) Deilig å lese at andre også må ta en dag av gangen, og at ikke alt er på stell i heimen.

 

Bare å stresse ned å prøve å nyte den baby tiden vi ha:)

 

Klem

[Gjest Madolyn]

Kjære Tirilgirl!

 

Ja jeg rødmer nesten som føler at hverdagen kan være litt tøff, når jeg har lest historien til deg og din kjære. Det høres helt grusomt ut å måtte gå gjennom så mye vondt før man endelig skal kunne få kjærlighetsbarnet... Og jeg har vært fortvila noen ganger, når det har vært månedsvis med 2-4 timer søvn i døgnet, og gutten har vært så sint i vogn og bil at jeg har vært, og fremdeles stort sett er, veldig isolert i huset vårt. Men jeg har aldri bekymret meg for at noe skulle være alvorlig galt med gutten vår og jeg har aldri fryktet for livet hans.

 

Det må ha vært grusomt for deg å stå der og telle respirasjonen hans, det å bekymre deg over alt du ser på jobben,, og å ikke kunne kose deg med babyen fordi du var redd noe var galt. På min jobb driver vi mye med spesialisert barnekirurgi i fordøyelsessystemet, samt transplantasjoner, og under graviditeten var jeg veldig redd for at noe skulle være galt med babyen da jeg så 4-5 barn med alvorlige lidelser hver eneste dag på jobb. Men når babyen min først kom, og var så perfekt, så klarte jeg å senke skuldrene og kose med veslegutt <3

 

Nå har vi det veldig fint. Vi har en kjempekoselig leggerutine som fungerer veldig bra, hvor vi trener en del på å sovne uten pupp i munn. Og han sover 7-8 timer hver natt avbrutt av 2-3 amminger. Vi har en fast trilletur på morgenen hvor han sover i 25-35 minutter. På dagtid klarer han fremdeles ikke å finne søvnen selv, så jeg lar ham sove oppå meg eller tett inntil meg for at han skal få 2-3 timer i løpet av dagen (mellom kl 07-19). Han sovner ikke med mindre lysene er dempet og tv'n er lavt på. Og ja, det er slitsomt, og det ødelegger enhver mulighet for å tilbringe dagen f eks i byen eller på besøk hos venner. Men han vokser det vel av seg, og disse små månedene i livet mitt med den vakre lille sønnen min, som elsker å ligge inntil meg, får jeg faktisk aldri igjen <3

 

Nå har vi fått tilbake bæreselen, så på lørdag skal min kjære og jeg prøve oss på tur til byen, og se om han sovner - spennende!

[Mamma`n til Ole Kristian]

Nei kjære deg, du må ikke rødme (hvis ikke din kjære sa noe dirty da...hehe)

 

Intensjonen min var bare og belyse at vi har alle våre kamper, jeg mest før barnet ble forløst og litt etterpå. Du kjemper deres kamp NÅ!!!!

 

Og sånn vil det jo være for alle, noen mindre og større kamper vil bli utkjempet i de tusen hjem der det er små nurk:)

 

Vår hverdag er i dag veldig lett, Ole Kristian sover jo alt fra 12-14 timer sammenhengende hver natt. Han sovner av seg selv, veldig sjelden han trenger noe ekstra kos eller trøst etter at han har lagt seg. han er flink til og ligge for seg selv i leikegrinda eller på teppe på gulvet:) Han er ikke noen stor sover på dagtid, men det gjør ingenting:) Sover litt i vogna når vi er på tur, men står vogna stille så skal det ikke soves.....hehe:)

 

Derfor sender jeg mine tanker til dere som er midt oppe i det dere er nå. Men du har jo klart første vers i konfirmasjons talen hans da, ikke like kult og bli minnet på da at han var så mammakjær som liten:)

 

Ble veldig glad når jeg leste at ting begynner å gå seg til hos dere......hold oss oppdatert:)

 

varm klem fra oss i Drammen

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om stress med vektoppgang og mat Tirilgirl, selv om min førstefødte ikke var prematur, bare liten og lett. Hun har alltid ligget (og gjør det fortsatt) på den aller nederste vektkurven, og hadde dårlig vektoppgang særlig de første 4 månedene av livet sitt. Helsestasjonen maste mye med vekten hennes, jeg måtte inn på ekstra kontrollveiinger, og alt dette stresset meg veldig, spesielt siden det var første barnet mitt.

 

Hun ville ikke ta puppen frivillig, så måtte nærmest tvinges til å die, så når alle snakket om hvor koselig det var å amme så skjønte jeg ingenting. Måtte tilslutt gå over til flaske, og trodde at nå var alle problemer løst og vekta ville rase til værs- men dengang ei, hun ville ikke ha noe særlig flaske heller. Førte daglig logg over antall milliliter melk hun drakk, og stresset masse når jeg leste hvor mye alle andre babyer drakk i forhold til lille flisa mi, og fortvilte når vekta fortsatte å snegle seg saaakte oppover, litt for sakte syntes HS, slik at hun måtte begynne med grøt så fort som mulig.

 

I tilllegg ville hun ikke sove på natta, sovnet aldri før 4-tiden utpå morgenkvisten de første 5 månedene av livet sitt, så der satt jeg da- med en baby som verken ville sove eller spise, og ble ganske så frustrert etterhvert. Men vi fikk da til slutt snudd døgnet hennes, og fra hun var ca 6 mnd gammel sov hun fra sju til sju, spiste greit med fast føde og jeg klarte etterhvert å slutte å tenke så mye på vekt og matmengder (hun trøblet fortsatt mye på natta da, og sov ikke hele natta gjennom før hun var nesten 2 år, men det er nå så

 

Så, jeg var i grunnen forberedt på det meste nå når jeg ventet min nummer 2, derfor var det med stooor overraskelse at ammingen denne gangen gikk lett som en lek helt fra dag 1, hun spiste godt og la masse på seg! Fantastisk deilig rett og slett, og ganske så utenkelig på forhånd!

 

Meeen, denne lille jenta var som din lille gutt Madolyn- helt totalt avhengig av kroppskontakt og nærhet, hele døgnet, hver våkne og hver sovende time. Hvordan jeg hadde klart det uten bæresjalet mitt vet jeg ikke- for hun praktisk talt bodde oppi bæresjalet de første 4 månedene av livet sitt. Hun nektet jo å ligge alene, og selv det å legge henne fra meg på stellebordet for å skifte en bleie ble møtt med store protester. Så det var noen intense første måneder med lillesøster også, siden jeg hadde henne PÅ meg absolutt hele tiden, både dag og natt. Egentid var ikke-eksisterende, spesielt siden jeg hadde en 2-åring å ta meg av i tillegg.

 

Nå er hun 10 mnd gammel og mye mer selvstendig, krabber rundt på gulvet og utforsker verden. Men hun er fortsatt en ganske så krevende baby, som aldri har klart å finne roen og sovne på egenhånd (bare skriker seg helt bort stakkar), som er utrolig mammadalt og med sterk separasjonsangst (kan ikke snu ryggen til uten at alarmen går..). Hun våkner fortsatt litt på natta, men vi samsover og gjør det beste ut av situasjonen. Hun sover heldigvis bedre om natta enn sin storesøster på samme tid, så det er da noe

 

Så for meg er det ganske så rart å lese om slike enkle drømmebabyer som bare sover og spiser, det virker litt fjernt på en måte- går det virkelig AN liksom?? Det gjør jo åpenbart det, så jeg satser på at en eventuell 3.mann blir av drømmekaliberet, for det hadde jo vært skjønt å oppleve DET en gang også da

 

 

[titti*mamma*i*februar11]

Jeg kjenner meg så godt igjen på mange her=)

 

Etter masse utredninger gjennom flere år ble jeg endelig gravid etter icsi på Riksen, og fikk ei etterlengta lita jente til termin, som hele tiden har sllitt med å ta pupp. De første 5 ukene så pumpet og ammet jeg - annehver time hele døgnet... Og måtte stadig vekke vesle frøkna for hun var sjelden våken av seg selv når hun skulle ha mat. Dårlig vekt oppgang og bunn av vekt skåla på helsestasjon. Etter 5 uker tok hun pupp - og nektet å ta flaske videre - men jeg måtte passe på å legge inn 2 økedøgn med pumpa annenhver uke for hun klarte ikke å suge godt nok til å opprettholde produksjon. Hvem sa at amming kun var kos?? For meg var det et evig stress moment, og da hun rundet 4 mnd begynte vi med grøt, og etterhvert også annen fast føde. Trodde at når vi hadde kommet så langt så skulle jeg kunne slippe ned skuldrene litt? men nei - bekymringen over om hun får i seg nok er like tilstede.Og hun ligger fortsatt på bunn-linjen...

 

Men frøkna vår sover - og hun sover mye og godt! Sånn siden hun har lagt på seg så dårlig så er det først nå når hun er 5.5 mnd at jeg kan nyte det - for frem til nå har jeg måttet mate på klokka - døgnet rundt... Og jeg som gledet meg til å slippe vekkerklokke alarm på en stund når jeg fikk permisjon:/

 

Så også her er det "småting" som gjør at dagene ikke bare er fryd og gammen - men til tross for det: vi har fått verdens nydligste datter og er ufattelig takknemlig for det!! men må jo innrømme at jeg gleder meg til en hel natt med søvn en snaaart likevel:D

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Ja, sånn tenker jeg også- alt dette er jo egentlig bare småting og bagateller i det store og hele, selv om det ikke føles sånn når man står midt oppi det Evig takknemlig for at jeg har fått to friske, raske og ikke minst helskjønne jenter- og selv om det første året er ganske tøft for oss, så er det jo såklart 100 % verdt det, ingen tvil i mitt hjerte om det nei!!

[Mamma`n til Ole Kristian]

Mange gode innlegg her fra flott kvinner:)

 

Er så fint og lese om andres erfaringer.....som sagt vi er mødre med bekymringer, kjærlighet, sorger og ikke minst gleder:)

 

Ønsker oss rett og slett lykke til videre med den flotte jobben vi gjør hver dag:)

 

Klem fra meg:)