En historie fra virkeligheten.

[Leirha]

Jeg ønsker å dele min historie,og hvorfor jeg/vi ønsker å få et barn til før vi til høsten faktisk blir prøvere

Og folkens, det er bare fint med kommentarer, men jeg setter pris på aere kan holde kritikk for dere selv.

Det er lang lesning vil jeg tro, så nå er dere advart.

 

Jeg har hatt en vanskelig barndom med mye sykdom, en tilstedeværende, men fraværende far, og mye depresjon og dødsangst grunnet sykdom.

Ungdomstiden var tøff, men få eller ingen visste dette, jeg ble seksuelt misbrukt i noen år fra jeg var 12. Men skjønte ikke selv at dette var galt før jeg ble eldre.

Jeg var mye deprimert, og jeg var blitt en selvskader, i mild grad. Noen ganger gikk jeg i mani, og da jeg var 19 år fikk jeg diagnosen bipolar, manisk depressiv.

 

Jeg merket i ungdomstiden at jeg hadde problemer med å knytte meg til en mann.

Tankene svirret om jeg var lesbisk, men jeg har i seinere år forstått at jeg er bifil.

Da jeg var 17 år ble jeg gravis med min ungdomskjæreste og den aller første mannen jeg ble skikkelig forelsket i.

Jeg orket ikke et forhold, og gjorde det slutt, det var etter dette at jeg fant ut at jeg var gravid.

Som mange sier, sier også jeg...Hadde jeg bare visst, men jeg visste ikke, og ikke hadde jeg visst om jeg hadde valgt anderledes i dag.

 

Det var en turbulent tid, jeg var så ustabil, og trodde det ville bli bedre om jeg bare fant mannen i mitt liv.

Noe jeg aldri har funnet.

I mange år trodde jeg at lykken lå i et stabilt forhold, et forhold både jeg og sønnen min kunne trives i.

Da jeg sønnen min var 1 år ble jeg sammen med en menn som glatt går under betegnelsen psykopat, klassiske trekk.

1 år og et vondt brudd seinere måtte jeg anmelde mannen for grov voldtekt. Noe som sammen med alt annet førte til at jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling for en tid.

 

Mann nummer 2 ble funnet, denne gang en god del år yngre enn meg. I underbevisstheten skydde jeg nok eldre menn pga det forrige forholdet.

Det var en rolig og snill person, men etter to år ble jeg igjen forlatt.

Oppi bruddet fikk min far hjerneslag og ble pleietrengende, han var 50 år. Han styrte økonomien min, det er det han har kunnet gjøre for meg i livet, det er der han har stilt opp. Min mor valgte å forlate ham, det ble for tungt.

Noe som gjorde at jeg måtte ta meg av ham, av plikt.

Jeg var fattig den gang, og måtte ta noen raske valg, og det falt på en enkel utdannelse for å få pengene på konto og mat på bordet.Jeg på vei inn i mitt 3dje forhold, en mann som ville ordne meg opp, fikse meg slik at han kunne viste seg offentlig med meg, slik at han kunne værestolt av meg. Dette gikk tydeligvis ikke, for han ble lei, skikkelig lei, men vi var veldig låst i forholdet. Han taklet ikke at jeg hadde et barn. Jeg trodde han var umoden.

Kan hende han var det, men vi var nok feil for hverandre. Dette forholdet varte i 6 år.

Etter mye fram og tilbake, valgte jeg til slutt å gå.

Det var ikke lett.

 

Jeg gikk nesten rett inn i et nytt forhold, vi hadde begge mer eller mindre funnet oss nye partnere.

Etter en stund sammen kjøpte vi en leilighet.

Sønnen min trivdes godt med min nye samboer.

Da vi hadde vært sammen 6måneder følte jeg igjen det jeg har følt i andre forhold, noe er galt.

De som var galt var at jeg mistet interessen. Eller, følelsene forsvant, alt føltes feil, men jeg unnskyldte det med at jeg bare var redd for å binde meg for at jeg hadde vært gjennom.

 

Da vi hadde vært sammen rett under et år fant vi ut at jeg var gravid.

Jeg var super lykkelig, jeg var 28 år, 10 år siden jeg hadde fått førstemann.

Og dette var et barn jeg virkelig ønsket meg.

Problemet var at jo lenger jeg ble på vei, jo mer ønsket jeg meg ut av forholdt.

Da jeg var 10uker på vei, satt jeg med telefonen i hånden, klar til å ringe legen for å ordne abort.

Dette gikk ikke.

Men jeg tok et valg.

Jeg valgte å få barnet.

Den lykkeligste dagen i mitt liv, jeg lover.

Jeg var forberedt, noe jeg ikke var med min første gutt.

Jeg følte ro.

Dette hadde jeg aldri følt.

Men forholdet var mer feil enn noensinne.

 

I dag er sønnen vår 3 år, vi har et platonisk forhold.

Vi har ikke hatt sex siden jeg ble gravid, eller det vil si vi ha prøvd rett etter han ble født, men det fungerer ikke.

Jeg orker ikke å sende et barn til fram og tilbake mellom mor og far, det holder med eldstegutten.

Jeg har det bedre enn jeg noen gang har hatta det, jeg ønsker ikke noe annet.

Jeg klarer ikke finne noen å binde meg til, følelsesmessig.

Kanskje jeg ikke klarer? Jeg orker ikke finne det ut.

Faktisk så virker det som om vi har det bra alle fire, Dette er viktig for meg. At barna mine skal ha det bra i det minste.

Og jeg vet at eg må være stabil for at de skal ha det bra.

 

Jeg bygger et liv rundt meg, et forhold, med familie, bil og hus, jeg gjør som alle andre.

Men det blir falskt, ihvertfall ift hva som er ventet av et forhold.

Jeg klarer ikke føle, ikke de følelsene som skal være i et forhold.

Samboeren min syns det er litt trist, men han syns det er greit.

 

Nå planlegger vi et barn til. Kunstig befruktning.

Han ønsker seg et barn til, jeg ønsker meg også virkelig et barn til.

Jeg ønsker ikke å få et barn til med en annen mann. Jeg vil ha det akkurat som jeg har det.

Stabilt, jeg ønsker kun stabilitet, for barna, for meg, for min samboer.

Vi gjør alt som andregjør med barna, vi koser oss.

Men det er ingen kjærlighet mellom oss, barna mangler å se akkurat dette.

Men jeg vet de har det godt, på alle andre måter.

Jeg er ganske glad jeg kan gi dem det.

På et vis er vårt forhold like stabilt som andre sitt, kanskje til og med mer?

 

 

 

 

[Drømme Stress ned-mamma]

For et åpent og sårbart innlegg. Jeg skjønner deg helt og fullstendig! Ikke at jeg har opplevd noe i nærheten av det du har....

 

Så lenge alle har det bra, trenger man ikke å være forelsket. Det barn trenger å se, er at foreldrene har respekt for hverandre. Kjærligheten er så mangt, ikke bare forelskelse og romantikk.

 

Jeg satte stor pris på å få lese innlegget ditt, så tusen takk for at du turte å legge det ut.

 

Lykke til når høsten kommer!! Jeg ønsker alt godt for deg og din familie!!

[Roselilly]

Et utrolig åpent og ærlig innlegg!

Vet du, jeg tror du kan ha mye rett i det siste du skriver. Dere har tatt et VALG om å være sammen. Det tror jeg kan være like sterkt som det som bygges på en flyktig forelskelse.

Du skriver "Men det blir falskt, ihvertfall ift hva som er ventet av et forhold"... Ventet av hvem? Det viktige er om DERE er fornøyde med å ha det som dere har det. Du skriver at det ikke er noen kjærlighet mellom dere. Men hvem vet, selv om dere ikke har en romantisk kjærlighet som vises fysisk, kan det likevel være virkelig kjærlighet dere føler - men at det ikke kommer til uttrykk på den mest vanlige måten. Kanskje ligger det kjærlighet fra din side, men at dine opplevelser fra tidligere gjør at du bevisst/ubevisst ikke tør kjenne på den. Og hva er virkelig kjærlighet? Jeg tror kjærlighet kan komme til uttrykk på så mange måter, og en måte trenger ikke være gal eller falsk, bare anderledes. Jeg tror det finnes ulike former for kjærlighet. En del fornuftsekteskap blir faktisk lykkelige etter hvert, nettopp fordi begge har tatt et valg om å holde sammen, respektere hverandre, skape en familie og stå sammen om det. Det dere har valgt er jo en form for "fornuftsektesskap" Det viktigste er at dere to og barna har det godt med det livet dere lever!

 

Og den store romantiske kjærligheten....? Det er ikke alle som får oppleve den uansett...

 

Du sier dere har et stabilt forhold og at dere koser dere sammen - dere gir barna en god oppvekst og et god hjem. Det skaper trygge barn. Barn må finne sin egen kjærlighet når de blir voksne - uavhengig av hva de har sett av kjærlighet hjemme. Mange vokser opp i utrygge hjem med stor ustabilitet hvor foreldrene er langt fra like reflektert som det du er. Vær stolt av det hjemmet du gir barna dine!

 

Ønsker deg all lykke videre - lykke slik du definerer det!

[Leirha]

Tusen takk for fine svar begge to

Det er mye sant i det du skriver Roeselilly.

 

Når jeg skriver og mener at vi har et falskt forhold, så mener jeg ikke at de vi har sammen er falskt, men at det blir falskt for andre. Dette er ikke noen som de fleste av de som omgås oss vet, et mindretall faktisk.

Og jeg føler ofte at vi lever i en falsk verden når det kommer spørsmål om ting, gjerne daglidagse saker om forhold osv...

Men vi føler det er viktig å opprettholde den fasaden, ikke for vår del, men barna sin del.

[Trilletrill]

Å elske er ikke som å være forelskelsket. Forelskelse forsvinner etter 1-2 år, sommerfuglene må bli erstattet av noe dypere. I mine øyne baserer man ikke å elske en person først og fremst på følelser, men det er et bevisst valg! Kanskje du faktisk elsker han?..uansett så ønsker jeg dere alle masse lykke til:). Det er ikke lite du har vært igjennom heller, sterkt innlegg.

[Leirha]

Trilletrill:

Jeg er helt enig i det du skriver.

Forelskelse har ikke noe med det å elske å gjøre, det kan være det er starten på det å elske noen, det kan være du føler forelskelse for den du er med av og til,noen mer enn andre,Noen gjerne ikke i det heletatt.

Men jeg tror du vet ganske sikkert når du elsker noen.

Jeg elsker ikke.

Har aldri elsket den jeg er med.

Jeg er nok på sett og vis glad i mannen, ellers hadde vi ikke holdt ut vil jeg tro.

Men noe dyp kjærlighet finnes ikke, knapt overfladisk heller,

 

Dette vet jeg så inderlig godt, jeg kjenner det i hele meg.

Vi orker ikke tilbringer kvelder sammen, vi sover sammen, men med minsten mellom oss.

Vi lever vårt eget liv, hver for oss, men sammen.

Jeg spør ikke hvor han går, han spør ikke hvor jeg skal.

Men vi planlegger ting sammen, sammen med barna, familietreff, alt annet som familier gjør sammen, men bare ikke når det gjelder bare oss to.

Vi orker ikke.

 

Men vi har det godt.Selvom mangefinner det rart, ja til og med unaturlig, så vil vi ha det nettopp slik vi har det.